Jeg har vært ute en vinternatt før

Antall ganger jeg har gått på langrennski kan jeg telle på ei hånd, men selv et friluftsnek kan drømme om villmark og natur. Den drømmen ble for meg ganske sterk. Så sterk at jeg ikke fikk sove om natta. Den døgnåpne hjernen som aldri lot meg sove hvisket “Kom deg ut, for fanden!”.
Jeg dunket pennen i notatblokka på pulten. Kikket ut av vinduet. Bladene på trærne var blitt gule. I dag burde jeg få lest hundre sider. Det føltes som om veggene på Blindern flyttet på seg. Lesesalen ble fryktelig trang. Kvelningsfornemmelse. Jeg smalt sammen boka. Dro frem datamaskinen og googlet Cecilie Skog. Etter det kikka jeg på filmen der Aleksander Gamme finner ostepop i Antarktis på YouTube. Vips hadde det gått fire timer, og jeg hadde ikke fått lest noe som helst. Jeg lengtet ut, men jeg var litt redd og hadde verken utstyret eller erfaringen til å dra ut på tur. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg bare må gjøre det.
For over ti år siden meldte jeg meg inn i Natur og Ungdom. Da var jeg fjorten år. Over ti år av livet har jeg brukt på å jobbe for å ta vare på naturen, men ikke opplevd den. Miljøverneren som redder verden fra de trendy kaffebarene ved å trykke «like» på Facebook. Jeg var blitt klisjeen på en Grünerløkka-borger. Du vet, de som spiser sushi. De som drikker kaffe med rare navn. De som drikker øl fra mikrobryggerier og spiller shuffleboard.
Gjennom bloggkollektivet Grønne Jenter, som jeg skriver for, søkte jeg om et stipend fra Stormberg til prosjektet mitt “Har ikke vært ute en vinternatt før”. Et prosjekt om å gå fra friluftsnek til friskus, og samtidig prøve å øke folks forståelse for sammenhengen mellom naturen, økosystemer, folk og klima. Jeg fikk det, stipendet.
Min første vinternatt.
Tusen sommerfugler i magen. De flakset hardt. Jo, jeg kjente at jeg gledet meg. Min første tur i dette prosjektet. Jeg gjenopptok kontakten med en bekjent på Facebook som jeg visste hadde peiling, naturveilederen Dag Inge Bakke. Han ble med. Han, hunden hans Shan og meg. Jeg var også litt redd. Redd for å drite meg ut og virkelig kødde det til. Redd for gnagsår og kulde. Likevel, aller mest så gledet jeg meg.
- Fin beautybag, Malin… Eh, den kan du la ligge igjen.
Dag Inge så på meg med et spydig smil om munnen. Og jeg som var så sikker på at jeg bare hadde pakka det aller viktigste.
Jeg spente på meg skia. Ski med bilde av Cecilie Skog på. Jeg angra litt at jeg ikke hadde kjøpt de med Aleksander Gamme på. Hadde vært hyggelig med ham kikkende opp på meg når jeg stamper gjennom snøskavlene.

Vi gikk. Oppover og oppover på ski. Enda mer oppover. Jeg kommer til å få en utrolig fin rumpe, tenkte jeg. Rytme er viktig når du går på fjellski. Jeg sang på sangen South Australia av The Pogues inni meg for å finne rytmen. Sang litt høyt også, men da lo bare Dag Inge av meg. Etter omtrent femti meter tryna jeg. Akkurat da møtte vi på dama i nabohuset. Faen.
Bad-ass villmarking Dag Inge insisterte på at vi skulle sove uten telt. Under åpen himmel. Hard-core start, gitt. Vi stekte pølser, åt sjokkis og drakk solbærtoddy. Vi la oss tidlig.
Hunden Shan lå ved føttene mine hele natta. Jeg frøs ikke.

Jeg våknet av kalde snøfnugg i ansiktet. Det hadde begynt å snø. Ved hjelp av skistaver og jakker fikk vi laget oss en improvisert gapahuk. Det ble morgen. Dagen i forveien hadde jeg blitt lurt til å si ja til å lage frokost. Lenge forberedte jeg meg på hvor forferdelig det kom til å være å krype ut av soveposen. Til slutt tok kaffetørsten overhånd og jeg krøp ut for å tenne opp bål. Når sant skal sies så var det jeg som laget bålet, men det var Dag Inge som fant ved og kvist. Vi kunne jo ikke gi oss her. Nå var vi jo så godt i gang, og bestemte oss for å gå videre. Turen videre ble lengre. Lengre, brattere og kaldere.
- Dag Inge, du må gi meg en faceslap om jeg slutter å smile.
Humør og trivsel er alt på tur. Det er ikke lov å være sur. Ikke det at jeg pleier å være sur, altså. Likevel kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at jeg kan bli litt furten om det er noe jeg ikke får til. Jeg hadde bestemt meg for at smilet alltid skulle være klistra på, og jeg skulle aldri si «jeg klarer ikke».
Fjellsiden var hvit. Himmelen var hvit. Det var nesten whiteout og vanskelig å se konturer.
Mørket falt på, og jeg følte jeg mistet mye av balansen. I tillegg er jeg jo skikkelig dårlig på ski. Dag Inge stoppet opp. Han sa jeg måtte se. Jeg hadde vært så konsentrert om ikke å tryne at jeg ikke hadde fått med meg at det hadde klarnet opp. Månen speilet seg i snøen. Det var så vakkert.
Mímisbrunnr Klimapark.
Planen var å sove i istunnelen under Juvfonne, men vi var usikker på om inngangen var snødd igjen. Vi måtte grave. Etter en halvtime kunne vi åle oss inn. For et syn!
Istunnelen er en del av et forsknings- og formidlingsprosjekt for natur, klima og kulturminner. Breen smelter, og ut av den flere tusen år gamle isen dukker det opp arkeologiske funn – tekstiler, sko, våpen og jaktredskaper. Selvsagt er det veldig fascinerende å se hva som smelter ut av isen. Samtidig kommer det med en bismak når man vet at det er på grunn av klimaendringer.
På nedturen spurte jeg Dag Inge om han syns jeg hadde vært sur i løpet av turen. Heldigvis svarte han nei. Én gang på turen sa jeg faktisk «jeg klarer ikke». Det var på vei hjem. Vi stoppet på en bensinstasjon.
«Jeg klarer ikke mer hamburger».

Harvest er gratis. Vil du ha nyhetsbrev med våre beste saker tilsendt en gang i uka, trykk her.