Slik gjør vi naturkartleggingen til en suksess

Klima- og miljødepartementet må slutte å stille krav om enda mer ressurskrevende feltkartlegging av naturtyper, og heller prioritere metodeutvikling. Bare slik kan Stortingets ønske om objektive og etterprøvbare data bli innfridd.

Teksten er annen del av et motsvar til Miljødirektoratets innlegg Kartleggingen av natur er på rett kurs, Pan, 15. november 2019. Les også første del: Slik tok naturkartleggingen feil vei, Pan, 12. desember 2019.

Stortinget ønsker naturtypekartlegging etter «Natur i Norge» (NiN), samtidig som de ønsker å dekke forvaltningens kunnskapsbehov knyttet til daglige beslutninger om natur på en resurseffektiv og treffsikker måte. NiN er blitt bygd opp over snart 15 år og er basert på naturfaglig kunnskap om hvordan naturen henger sammen. La oss nå bruke systemet på en måte som gir arealforvalterne den kunnskapen om arealene som de faktisk trenger. Vi tror at dette er mulig, men da trenger Miljødirektoratet tid til å ferdigstille metodikken før Klima- og miljødepartementet (KLD) stiller krav til enda mer ressurskrevende feltkartlegging.

En naturkartlegging som fokuserer på målet

Vi foreslår en kartleggingsmetodikk som er mer målstyrt enn detaljstyrt (f.eks. svensk metodikk SS 199000:2014). Vi håper at Miljødirektoratet setter i gang en langsiktig prosess med en systematisk og grundig gjennomgang av aktuelle forvaltningsrelevante naturtyper og kriterier, samt variabler for kvalitetsvurdering og verdisetting. En slik langsiktig prosess må ta med seg:

- Vurderinger gjort av eksperter i Miljøfaglig Utredning, Norsk institutt for naturforskning (NINA), BioFokus og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i forbindelse med evaluering av verdisettingsmetodikken i 2017

- Momenter fra fagrapporter om utvalgskartlegging utarbeidet i løpet av de siste fem årene

- Innspill i brev og fra møter med Miljødirektoratet, KLD og klima- og miljøministeren og fra evalueringssamlinger i regi av Miljødirektoratet som er holdt i etterkant av hver feltsesong

- Det beste fra revisjonen av den tidligere metoden Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold (DN-Håndbok 13).

Prosessen med metodeutvikling og implementering bør i større grad være åpen og i tillegg til forskere også inkludere naturkartleggere og de som faktisk skal bruke dataene.

Prosessen med metodeutvikling og implementering bør i større grad være åpen og i tillegg til forskere også inkludere naturkartleggere og de som faktisk skal bruke dataene, som ansatte hos fylkesmenn, kommuner, Statens vegvesen, Norges vassdrags- og energidirektorat, skognæringen, m.fl.

Nye måter å kartlegge natur på trenger solid uttesting og revidering før metoden tas i bruk i stor skala. Da får innsamlede data god kvalitet og er sammenlignbare mellom år og områder. Metodeutviklingen må derfor bli prioritert foran datainnsamling de neste årene.

Kvalitetssikring bør være en integrert del av metoden. Det bør stilles krav om at personell har god økologisk forståelse av naturen som skal kartlegges og av aktuelle rødlistearter. Det trengs også rutiner for opplæring og kalibrering av kartleggere og system for kvalitetssikring av data på flere nivåer, både i form av intern kvalitetssikring og etterkontroller i felt. Til sist må også krav til rapportering bli en integrert del av alle kartleggingsoppdrag. Slik rapportering bør blant annet inneholde gode system for beskrivelse av usikkerhet knyttet både til enkeltområder og til kartleggingen som helhet.

Metodeutviklingen må bli prioritert foran datainnsamling de neste årene.

Hvilken natur skal vi kartfeste og hvilken natur skal vi forvalte med andre verktøy?

NiN kan brukes for å dekke forskjellige databehov hos forvaltningen. Det finnes ikke én riktig og én gal måte å kartlegge etter NiN. Den som bestiller kartlegging står fritt til å bestille de dataene bestilleren trenger for å få et godt nok kunnskapsgrunnlag for å nå målet med kartleggingen. Landbruksdirektoratet har for eksempel brukt NiN for å fortsette å kartfeste etter «Miljøregistrering i skog»-metoden, som de mener er riktig nivå på kartleggingen for deres behov for kunnskap.

Ulik natur trenger ulik tilnærming og målestokk. Kartleggingsmetodikken må legge opp til fleksibilitet der enkelte naturtyper kan kartfestes på en grovere skala, for eksempel store myrområder eller kystlynghei. Andre naturtyper krever finskala kartlegging, for eksempel store gamle trær, dammer, artsrike veikanter eller bekkekanter. Målestokk bør velges etter målsetting.

Ulik natur trenger ulik tilnærming og målestokk.

Den norske rødlista for naturtyper viser hvilke trusselfaktorer som er viktigst for hver enkelt naturtype. De naturtyper som påvirkes av trusselfaktorer som arealforvalteren kan påvirke (utbygging, drenering, hogst, skjøtsel mm.) er relevante å kartfeste. De naturtyper som trues av klimaendringer og andre storskala endringer må håndteres gjennom andre tiltak, som for eksempel reduksjon av karbondioksidutslipp. Det bør også tas grep for å hindre at revisjoner av rødlista får store konsekvenser for selve metodikken og utvalget av naturtyper som skal kartlegges.

Økt fokus på artskartlegging vil støtte opp under Stortingets ønske om objektive og etterprøvbare data.

Økt fokus på artskartlegging vil støtte opp under Stortingets ønske om objektive og etterprøvbare data. Faktisk forekomst av sjeldne og/eller rødlistede arter viser i seg selv at området er viktig for det mangfoldet som Stortinget har som mål å bevare.

Og til sist, naturens mangfold er uendelig og lar seg ikke fange til 100% i et skjema. Bruk av faglig skjønn av biologen i felt er derfor nødvendig for å kompensere for metodens og skjemaenes mangler. Slik bruk av faglig skjønn må begrunnes og dokumenteres, og vil dermed være både etterprøvbar og kunne bidra til videre metodeutvikling.

Toppbildet her i artikkelen viser fjellhei, lesider og rabber i Venabygdsfjellet, som er rødlistede naturtyper pga klimaendringer og skal kartfestes i felt etter instruksen i Miljødirektoratet. Er det kartlegging av dette Elvestuen ønsker å prioritere? Foto: Solfrid Langmo.