Når resirkulering blir grønnvasking

Artikkelen er basert på et utdrag fra boka "Lettkledd – velkledd med lite miljøbelastning" (Solum Bokvennen, 2020).

Vi kaster mye sko, klær og andre tekstiler i Norge. Hvor mye vet vi ikke nøyaktig. Men i 2018 eksporterte vi 36 000 tonn brukte klær, som er nesten syv kilo per person, og like mye ble kastet i restavfallet. Det er altfor mye.

De fleste, med myndighetene i spissen, tenker mest på miljø når noe kastes, selv om det er når vi anskaffer ting vi kan gjøre den største forskjellen. Både EU og Norge – og de fleste andre – er offisielt tilhengere av avfallspyramiden, eller avfallshierarkiet som det også kalles. Likevel får forebygging av avfall og lang brukstid lite oppmerksomhet. Vi er uenige i denne politikken og mener at gjenbruk (som står lenger ned på den samme pyramiden) ikke løser det største problemet, at det er for mye som blir produsert og kjøpt totalt sett, selv om gjenbruk selvsagt er viktig og riktig. Hvorvidt resirkulering skaper eller løser problemer, vil variere. I Norge defineres ikke klær levert til gjenbruk som avfall, men som ressurser. Dette gjør at det er enklere å eksportere.

Vi kjenner ikke til at det finnes kunnskap som vurderer gevinsten med resirkulering, bare at det ikke finnes teknologi som kan omskape tekstilavfallet til nye gode klær. Det som burde vurderes er hvorvidt vår eksport bidrar til mer avfall og mer spredning av syntetisk materiale i fattige land uten god avfallshåndtering. Derfor vil vi råde alle til å sikre at minst mulig kastes, og at mest mulig gjenbrukes og resirkuleres i Norge og da i eget hushold, i egen familie og blant venner.

Vi må ta inn over oss at vi er en del av en voksende skare rike mennesker i verden. Alle kan ikke gjøre som oss.

Avfallspyramiden er viktigere enn Keops sin. Den burde være hustavle i de tusen hjem. Øverst står avfallsminimering. Det betyr at vi skaper mindre avfall.

Drømmen om resirkulering av klær er drømmen om resirkulering av fiber. Alle de andre prosessene på veien frem til klær som spinning, etterbehandling, farging, strikking eller veving og søm, er ikke med. Ingen av disse prosessene påvirkes av om fiberen er ny eller gjenbrukt, bortsett fra om kvaliteten er forringet. Fiber utgjør kun en liten del av klimabelastningen fra produksjonen av klær. Det er selvsagt mange måter å regne på dette, men det er liten tvil om at det er spinning og særlig etterbehandlingene som utgjør den største klimabelastningen. All ståheien om «resirkulerte» materialer og «resirkulering av klær» handler altså om en svært liten andel av klærnes miljømessige fotavtrykk. En god venn av oss i EcoTextile News påpekte nylig at om du kjører med bil til et kjøpesenter for å handle et resirkulert plagg, har allerede den minimale klimagevinsten gått opp i spinningen.

All ståheien om «resirkulerte» materialer og «resirkulering av klær» handler altså om en svært liten andel av klærnes miljømessige fotavtrykk.

Naturmaterialer kan rives fra hverandre og spinnes på nytt. Dette har vært en viktig industri i Norge. Fillene av ull kalles shoddy. Fibrene blir kortere og svakere, og for nye høykvalitetsprodukter kan de aldri opptre alene. Materialet egner seg derimot til produkter uten høye krav til kvalitet eller styrke. Det er derfor det står «ren ny ull» på garnnøster. Den nye ulla har ikke innblandet shoddy, men er ren og sterk.

Kjemisk resirkulering bryter fibrene ned og skaper nye. Oljebaserte fibre eller annet plastavfall kan da bli til nye oljebaserte fibre. Naturmaterialer kan bli til regenererte fibre, litt på samme måte som tremasse blir til viskose. Det forskes på prosesser der tremasse og andre fibre mekanisk bearbeides til spinnbare fibre. I tillegg er mange av forskningsprosjektene fokusert på å produsere resirkulerte fibre fra andre avfallskilder.

Resirkulering slik vi kjenner teknologien i dag, forutsetter «rene fraksjoner», som det heter på fagspråket, altså at ulike materialer holdes fra hverandre. Det er derfor vi kildesorterer og leverer papir og papp, mat og plast, i ulike avfallsbokser. Problemet for klær er at de nettopp er slike blandinger. Har du en bukse som er 65 % bomull og 35 % polyester, så er den altså en blanding av plast og organisk materiale. Den har selvsagt også en glidelås, som antagelig er i metall. Det som er enda verre er at klær inneholder utrolig mange kjemikalier. Disse er ikke merket og er dermed umulig å vite noe om. Joda, det jobbes på spreng med å lage «pass» for alle klær som inneholder denne informasjonen, men vi venter fremdeles på at dette blir en realitet. Det er mange kreftfremkallende og hormonforstyrrende kjemikalier, som vi har skrevet om, og informasjonen om disse når ikke frem. Ikke minst skjer dette siden mange av kjemikaliene som brukes særlig i farging i tekstilindustrien, er avfallsstoffer fra annen industri, og inneholder sine egne unike forurensninger. Disse blir med videre som nissen på lasset.

Design for resirkulering fordrer at plaggene ikke lages av blandinger (iallfall inntil videre, men her foregår det intens forskning), men av ett materiale alene. Det er få plagg som lages slik i dag. Klær fra forbrukere, det som også kalles «post consumer waste», blir i liten grad brukt til resirkulering. Det som kan selges som brukte klær, blir det. Resten blir gjenstand for down-cycling.

Vi bør alltid velge materialer som miljømessig koster minst mulig å produsere og som er egnet for formålet. Løv, appelsinskall og kaffegrut i komposten, og mat på tallerkenen.

Down-cycling gir produkter av lavere verdi enn det du putter inn. Å fylle komposten med spiselig mat er et eksempel på dette. Klær som består av ulike fibre kan i dag ikke bli til nye klær, men de kan rives opp og bli isolasjonsmatter. Spørsmålet da er om isolasjon bør lages av noe som er så miljøbelastende å produsere? Svaret er selvsagt nei. Vi bør alltid velge materialer som miljømessig koster minst mulig å produsere og som er egnet for formålet. Løv, appelsinskall og kaffegrut i komposten, og mat på tallerkenen. På samme måte bør filler og ikke klær brukes som isolasjon. For å få til dette må mat og klær produseres og kjøpes omtrent i det antall kilo som det er bruk for. Blir det produsert og kjøpt mer, blir det nødvendigvis kastet før det blir spist – eller brukt opp – uavhengig om vi «resirkulerer» eller ikke.

Redesign blir dessverre ofte down-cycling i praksis. Uten tvil moro med saks og fine tekstiler, og fint med gratis materialer i skoler, barnehager og symesterskap. Men mye kan ødelegges fort. Mange av restriksjonene på farlige kjemikalier, er først og fremst for «kroppsnære» produkter. Det vil si at du ikke har samme beskyttelse mot stoffer som kan gi kontaktallergi og kreft om du er litt kreativ. Eksempler på dette er flammehemmere, som kan være tilstede i gardiner særlig – som er et yndet materiale for redesign også til barneklær.

Bærekraftig? Nei, nei, nei, sier vi.

Teknologioptimisme. Per i dag finnes ikke teknologi som gjør det mulig å resirkulere vanlige kasserte klær annet enn i småskala fra håndverksbaserte bedrifter. Det monner ikke i møte med masseproduksjonens vekstglede. Det satses mye forskningsmidler på å finne slike løsninger. Om de finnes, vil de løse noen av symptomene på overproduksjonen av klær. Å resirkulere «post-consumer waste» er så viktig for industrien fordi det får dem til å fremstå grønne, og får klær ut av forbrukers «klamme hender», som sjefen for resirkuleringsprosjektet i Marks & Spencer formulerte det på en konferanse for noen år siden. Målet var å gi plass til nye klær og samtidig gi industrien råvarer. Han så det bare ikke selv da han sa det. Dersom denne teknologien kommer på plass, vil den fortsatt ikke gjøre industrien grønn, om den fortsetter å produsere mer klær enn vi trenger og med dagens latterlige korte levetid. Bærekraftig? Nei, nei, nei, sier vi.

Hva skal vi gjøre da? Når til og med resirkulering er galt? Svaret vårt er enkelt. Pass på at det ikke blir så mye som må kastes. Når du har ting du ikke kan bruke, forsøk å finne en ny god og glad eier til det, eller gjenbruk og resirkuler selv. Tenk slik:

• Kan jeg bruke dette til noe annet, eller vil noen jeg kjenner bli glad for det?
• Kan jeg selge, låne bort, gi bort?

Gi gjerne til Fretex, UFF, Røde Kors, loppemarkeder og andre som videreselger brukte klær. Pass på at alt er rent og tørt. Klær kan ha verdi som materialer for nye ting, så alt trenger ikke være brukbart (for deg), men filler og ræl vil bidra til ekstra jobb for dem som skal sortere det videre. Resirkulering av filler og kluter kan du selv gjøre. Du trenger ikke sende et frottéhåndkle til India for at det skal komme tilbake som pussefille. Bruk ditt eget hode og egne filler så langt det går. Både EU og den norske regjering ønsker å få tekstilene ut av restavfallet. Vi er skeptiske fordi det vil øke eksporten av disse såkalte «ressursene» som ingen der ute har bruk for.

Avfallseksport: Hvordan vet vi at fordelene med det som gjenbrukes og resirkuleres veies opp av ulempene ved at stadig mer tekstilavfall eksporteres? Det finnes mange rapporter om denne eksporten som er langt mer positive enn vi er. Vi har ikke noen fasit på dette problemet, men ser at eksport av annet avfall som plast og elektronikk blir strengere regulert. Vi mener det bør arbeides systematisk med å få ned mengden avfall, og opp mengden som vi håndterer i Norge. Sagt enklere, vi må kaste mindre og resirkulere mer lokalt. Både kjemikalier og mikroplastproblemet må tas inn i regnestykket om hva og hvordan klesavfall skal behandles.

Å kaste tar tid og er oftest ikke spesielt gøy. Likevel ber vi deg tenke: Hvorfor kom dette til meg? Hva kan jeg gjøre for at det ikke blir så mye jeg ikke lenger har bruk for?

Opprydding og kasting er ofte en viktig del av rådene på veien til et grønnere liv. Det er selvsagt fint at verdien av å ha mindre og leve enklere blir applaudert. Stas at vårt forhold til ting er i fokus. Samtidig er det paradoksalt at det gode skal starte med at så mye må kastes. Vi vil argumentere for å legge vekten på å redusere det som kommer inn.

Spare for fremtiden. Rådet for å få grønnere garderobe starter ofte, som nevnt, med å kaste ut. Det sies at det du ikke har brukt på et visst antall måneder eller år, bør du kvitte deg med. Vi er uenige. Klær – og ikke minst andre tekstiler – kan ha større verdi for deg og dine etterkommere enn for andre – selv om du ikke bruker det nå. Har du din bestemors brudeslør, er det større sjanse for at din datter vil bruke det enn noen andre. Historie er kjærlighet og arv. Klærne og innredningstekstilene kan være bærere av minner og bånd mellom mennesker som det er verdt å verne om.

Klærne og innredningstekstilene kan være bærere av minner og bånd mellom mennesker som det er verdt å verne om.

Vi setter så lite pris på klær i dag. Vidunderlige stoffer, håndbroderier og kniplinger havner i hauger med ræl. Vi er i en historisk periode med et lavmål av kunnskap og uten respekt for gode materialer og håndverk. Mange verdier er dermed i akutt fare. Om noen ti-år vil situasjonen være annerledes. Det vil være færre broderte duker igjen, mindre av det som ble laget før masseproduksjonens kappløp i fallende kvalitet startet. Har du plass og lyst, så spar derfor klær og tekstiler som betyr noe for deg, eller som du tror vil gi noe til andre. Våre beste råd er:

• Oppbevar luftig, mørkt og adskilt fra klær du bruker
• La klærne hvile, enten på gode hengere eller liggende med papir imellom
• Er klærne ekstra fine, velg syrefritt papir eller utvaskede tekstiler, f.eks. gammelt sengetøy til innpakking
• Duker bør oppbevares ustrøket og ikke rullet, men rene