Gjenvinning av klær resirkulerer miljøproblemer

Den sirkulære økonomien er blitt den hellige gral. Fokus på miljøproblemer i produksjon og i bruk av klær vokser. Industri og myndigheter markedsfører resirkulering som løsningen. For klær er dette potensielt en katastrofe. Det vil ikke løse hovedproblemet vi står overfor: overproduksjon.

Resirkulering av klær handler om resirkulering av fiber. Fiber er noe langt og tynt som må spinnes for å danne tråd. Fiber får vi fra planter (bomull, lin, trær), dyr (ull og silke), olje (plast – som kalles syntetiske fiber). Når fiber spinnes til tråd brukes både energi og kjemikalier. Tekstiler farges – og får en rekke andre egenskaper gjennom «etterbehandlinger». Dette er det stadiet i produksjonen av klær som belaster miljøet mest. Tråden må så strikkes eller veves til stoff, og sys til klær. Ofte består klærne også av andre materialer som ikke er tekstiler, slik som membraner av teflon, knapper av plast og glidelåser i metall.

Det er to ulike måter fiber kan resirkuleres. Naturmaterialer kan rives fra hverandre og spinnes på nytt. Fibrene blir kortere og svakere. Syntetiske fiber kan resirkuleres kjemisk. Oljebaserte fiber eller annet plastavfall kan da bli til nye oljebaserte fiber. Naturmaterialer kan bli til regenererte fiber, litt på samme måte som tremasse til viskose. Uansett hvilken prosess som brukes; hvorfor er ikke dette veien til en grønnere tekstilindustri?

Fiberproduksjon utgjør bare rundt regnet 15 % av miljøbelastningen i produksjon av klær

Den viktigste grunnen til at resirkulering av fiber ikke har potensiale til å bli en god løsning, er at fiber utgjør en liten del av miljøbelastningen i produksjonen av klær. Det er spinning og etterbehandlingene som utgjør de største miljøbelastningene. Uansett om fibrene er resirkulerte eller ikke, må de spinnes, etterbehandles, farges, strikkes, eller veves og sys. Ingen av disse prosessene påvirkes av om fiberen er ny eller gjenbrukt fiber.

Brukte klær består av en rekke materialer og kjemikalier

Vi vet alle at for å få til effektiv resirkulering må vi kildesortere. Klær er en blanding av flere ulike materialer. Har du en bukse som er 65 % bomull og 35 % polyester, så er den altså en blanding av plast og organisk materiale. Den har selvsagt også en glidelås – som antagelig er i metall. Det som er enda verre er at klær inneholder svært mange kjemikalier, disse er ikke merket og dermed er det ikke mulig å vite noe om. Disse blir med videre som nissen på lasset i en eventuell resirkulering.

De nye produktene er svakere og dårligere

Mat kan komposteres til ny jord. Men vi sier likevel ikke at det lønner seg å kjøpe mat for å legge den i komposten. Dette er fordi maten vi kjøper har for høy verdi til å bli bruk til å lage jord gjennom kompost. Dette er ikke resirkulering, men «down-cycling», akkurat som «resirkulering» av tekstiler også er. Det du får ut har mye lavere verdi enn det du putter inn. Klær, som oftest er en blanding av ulike fiber, kan ikke bli til nye klær, men de kan rives opp og brukes til f. eks. isolasjonsmatter. Da er ikke fiberblandingen så viktig. Spørsmålet da er jo om isolasjon bør lages av noe som er så miljøbelastende å produsere? Svaret er selvsagt «nei». Fordi: Produseres og kjøpes det mer, blir det nødvendigvis kastet før det blir spist – eller bruk opp – uavhengig om vi «resirkulerer» eller ikke.

Plast som løsning

Både naturmaterialer og syntetiske materialer fra tekstiler blir svakere om de resirkuleres. Dette gjør at levetiden påvirkes negativt. Det eneste som virkelig kan resirkuleres, er ren plast. Brukt plast er som vi alle vet ingen mangelvare. De klær som er «resirkulerte», er ikke klær laget av syntetiske klær, men laget i hovedsak av tomflasker. Disse burde heller brukes om igjen for å sikre god utnyttelse av de egenskaper som er lagt ned i produktene. Men mye viktigere, vi må få ned produksjonen og bruken av plast i klær i likhet med alle andre plast-ting. Klær er verre enn mye annet fordi de mister mikrofiber i bruk og vask. Den plasten som finnes i innsamlede plastflasker har vi bedre kontroll på. Syntetiske klær derimot – er ute av kontroll. De vil bidra til å spre mikroplast i bruk, og som avfall.

Teknologien finnes ikke

Teknologi som gjør det mulig å resirkulere vanlige kasserte klær finnes ikke annet enn som småskala, altså håndverksbasert produksjon. Det er satset mye fra industrien og andre for å utvikle dette, men det har vist seg å være vanskeligere enn antatt. Å resirkulere «post-consumer waste», er så viktig for industrien og avfallsbransjen fordi det får dem til å fremstå grønne, og får klær ut av forbrukers «klamme hender» som sjefen for resirkuleringsprosjektet i Marks & Spencer formulerte det på en konferanse for noen år siden. Målet er å gi plass til nye klær og industrien billige råvarer. Men dersom denne teknologien kommer på plass, vil den fortsatt ikke gjøre industrien grønn.

Imperialisme er gammeldags

Resirkulering har vært en industri i vekst. For klær, som for andre produkter, har det vært en storstilt eksportnæring. Kassert plast, elektronikk og klær er skipet i tonnevis til fattige land. Klesindustrien er en av våre aller mest globale næringer. Den flyttet produksjonen til områder uten kontroll på utslipp og arbeidsmiljø da kravene til dette økte her hjemme. Med det økte vi forurensingen dramatisk, fordi vi fortsatte å få klærne produsert på svært belastende måter andre steder, og samtidig ble det så billig at mengden kunne økes dramatisk. I tillegg kom selvsagt transporten, som ble tonet ned. Mange land i verden sier nå stopp. Avfallsbehandling er farlig og forurensende industrier – mye kan ikke brukes og blir dermed avfall. Vi bruker med andre ord fattige land som avfallsplass under dekke av at vi «resirkulerer» materialer. Skal det resirkuleres er et minstekrav at det skal gjøres her, om ikke blir eventuelle miljøbesparelser spist opp.

Løsningen er enkel

Resirkulering har ikke potensiale for å redusere miljøbelastningene i tekstilindustrien slik at det monner. At klær med resirkulerte materialer blir markedsført som «grønne» er brudd på reglene for markedsføring. Men er det ikke slik at alle monner drar? Det kan være riktig, men ikke dersom dette samtidig står i veien for å diskutere og utvikle løsninger som faktisk monner. Resirkuleringsretorikken gir industri, myndigheter og forbrukere god samvittighet og samtidig blir det plass i skapene til nye klær.

Alle vet at det er galt å kast mat. Det er like galt å kaste klær som ikke er brukt opp. Om vi kaster maten i komposten og klærne til resirkulering, forandrer dette ikke på det enkle faktum at overproduksjon ikke er en del av en bærekraftig utvikling. Uansett hvor mye klær «resirkuleres».