«Planet of the Humans»: Stakkars USA

«Planet of the Humans»: Dette er saken

«Planet of the Humans» ble sluppet på YouTube 21. april, dagen før Earth Day. Jeff Gibbs er regissør, men Michael Moore har lånt den sitt navn som produsent. Gjennom sine 100 minutter slakter filmen vind-, sol- og bioenergi som løsninger for klima- og naturkrisene vi er oppe i, og kritiserer en rekke framtredende amerikanske miljøvernere for å ha solgt seg til mektige kapitalinteresser ved å skrive under på «grønn vekst»-budskapet, der løsningen er teknologi.

Mange har påpekt at filmen er full av utdaterte og til dels gale påstander om fornybar energi, og den er blitt kritisert for å angripe på en uærlig måte profilerte miljøvernere som Bill McKibben (mest kjent i Europa for å være mannen bak 350.org) og Al Gore.

På mange måter kunne jeg også følt meg angrepet. I åtte år var jeg del av den profesjonelle, internasjonale miljøbevegelsen som lobbyist i Brussel for WWF og Bellona. I to år var jeg styremedlem i European Environmental Bureau, den største europeiske paraplyen for miljøorganisasjoner. Jeg er ikke ekspert på amerikansk miljødebatt, men føler at jeg har en viss innsidekunnskap om miljøbevegelsen og -debatten i en del land.

Livestreamen bedre enn filmen

For meg er «Planet of the Humans» et sint, frustrert og forståelig rop for å prøve å røske opp i amerikansk miljødebatt. 5. mai hadde Michael Moore en livestream-diskusjon på YouTube om filmen, sammen med blant andre Jeff Gibbs. Den er bedre enn filmen. Moore og Gibbs understreker at filmen ikke handler om effektiviteten til solceller, men om premisset om at de grønne løsningene er teknologiske. «Vi stiller noen større politiske, filosofiske, økonomiske, eksistensielle spørsmål som ikke bare trengs å bli besvart, men å bli til handling – i går», sier Moore.

Gibbs selv understreker at han ikke har svarene, og at filmen på mange måter tar til samfunnsnivå den frustrasjonen han har følt på helt siden han flyttet ut i et tømmerhus i skogen for å leve miljøvennlig, men forsto at hans livsstil fortsatt var avhengig av en økonomi som på ingen måte var bærekraftig. Den innsikten tror jeg de fleste nordmenn kan kjenne seg igjen i. Den grenser til det banale i alt sitt ubehag.

Hvordan klarer man likevel å lage en film om det som blir sett av millioner? Jeg tror det handler om bakgrunnen til mennene bak filmen – Michael Moore, Jeff Gibbs og filmens ingeniøralibi Ozzy Zehner. De kommer alle fra en by som markerer bunnen for den amerikanske drømmens fall de siste tiårene: Flint i Michigan, kjent fra Moores tidligere filmer for sin nedlagte bilindustri og rekordhøye voldskriminalitet. Om du har vokst opp et sånt sted, opplevd et sånt fall, er det ikke rart du blir sint. Sinnet gir filmen energi.

Hvorfor tok de ikke en tur utenfor USA?

Det sinnet har vært tydelig i Moores tidligere filmer også. Men det er blitt moderert av at han har beveget seg utenfor USAs grenser for å bevise at alternativer finnes. I Bowling for Columbine fra 2002 tar han turen til Canada for å vise at folk lever trygt uten pistol i nattbordskuffen. I Sicko fra 2007 sammenlikner han USAs helsesystem med bl.a. Storbritannias. Hans forrige store dokumentarfilm Where to Invade Next fra 2015 var helt og holdent viet alt hva USA kan lære av Europa – enten det er fransk skolemat, vårt åpne fengsel på Bastøy eller Islands håndtering av bankkrisa. I «Planet of the Humans», derimot, er utlandet redusert til en hjerteskjærende rekvisita helt til slutt, der en orangutang klamrer seg fast til det eneste gjenstående treet i et flathogd landskap.

I livestreamen fra 5. mai forklarer Moore at ingen flyreiser ble gjort i forbindelse med filmen. Det var en alvorlig feil, mener jeg. Om Gibbs hadde tatt turen til Norge ville han ha sett Naturvernforbundet kjempe mot vindkraft i urørt natur og Regnskogfondet som stiller kritiske spørsmål ved biodrivstoff. Også de miljøorganisasjonene som i stor grad blir finansiert av næringslivet, Zero og Bellona, kjemper først og fremst for forbud og høyere prising av forurensning og klimagassutslipp. Zero ønsker mer vindkraft generelt, men har gått imot vindkraftverk i sårbar natur. I 2015 fikk Bellona med seg en bråte representanter for store selskaper til å skrive i et visjonsnotat at i «Norge i 2050 settes livskvalitet foran økonomisk vekst.»

Også norske livsløgner

Samtidig finnes det blindsoner og livsløgner for norsk miljøbevegelse også. Selv om naturvernet står sterkt i Norge, kan man ikke si det samme om vekstkritikken. Framtiden i våre hender har tonet den kraftig ned siden Erik Dammann skapte bevegelsen på 1970-tallet basert på nettopp slik kritikk.

Gibbs og Moores kritikk av biodrivstoff trengs også i den norske debatten. Vi er mange i den grønne leiren som litt for lenge har villet håpe på at biodrivstoff ville monne for å drive lastebiler og fly – for hva annet skulle kutte deres utslipp innen rimelige tidshorisonter? Kravet til stadig større innblanding av biodrivstoff i vanlig bensin og diesel har hatt langt større effekt på utslippstallene enn elbilene, rett og slett fordi utslippene er blitt regnet som null.

Det vet vi nå ikke er sant for det meste av biodrivstoffet. Uansett hvor sertifisert biodrivstoffet er og hvor avansert teknologi som ligger bak, har en massiv økning i etterspørselen negative knock-on-effekter for naturen. Landbruksarealene som nå brukes til å «dyrke» vårt drivstoff lå ikke brakk tidligere. Den brukte frityroljen fra Kina vi nå putter på tanken, ble ikke kastet i et hull tidligere. Det var mat som ble dyrket på arealene, det var husdyr som ble fôret opp på frityroljen. Hvordan dekkes disse behovene nå? Høyst sannsynlig blir det produsert på annet vis og med andre arealer. Summen av menneskenes beslaglegging av naturen øker.

Bra eller dårlig for debatten?

Moore og Gibbs hevder ikke å komme med løsninger. Det nevnes et par ganger at vi må bli færre mennesker, ikke eksplisitt at de velstående i denne verden burde senke forbruket sitt. Det er enda ett av de mange «de burde ha» man kan si om filmen, og som livestreamen fra 5. mai oppklarer.

Ødelegger denne filmen for et virkelig grønt skifte? Tja. Det kommer an på hva vi velger å debattere. Om debatten handler om hvorvidt Bill McKibben og andre grønne ledere har solgt seg selv, stjeler den oppmerksomhet. Det blir litt som å la en debatt om manglende åpenhet om investeringer fokusere på Jonas Gahr Støres private formue. Og om filmen blir brukt som argument for å legge mer til rette for fossil energi, har debatten virkelig sporet av.

Det er ikke det Gibbs og Moore har ønsket. De har ønsket å bruke de sterkeste virkemidlene de hadde for hånden, for å komme til med de vanskeligste og mest ubehagelige spørsmålene som hele den moderne sivilisasjon står overfor. De gjør det i et land der disse spørsmålene, om rettferdig fordeling og lavere forbruk, er spesielt vanskelige å stille, og i en offentlighet som er mer polarisert enn de fleste andre steder.

Stakkars USA.