New Zealands første "livskvalitetsbudsjett": Dette kan Norge lære
Storsatsing og nytenkning for mental helse og familiepolitikk. Det var det viktigste da New Zealands statsbudsjett for 2019-2020 ble lagt fram 30. mai som verdens første "Wellbeing Budget".
New Zealands finansdepartement har i mange år jobbet i det stille for å finne bedre mål på hvor godt folk har det – og hvordan de ønsker å leve: Living Standards Framework kaller de det. Dette rammeverket bruker de for å vurdere effekten av ny politikk på fire ulike "kapitaler": finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Under den tidligere konservative regjeringen fikk ikke arbeidet særlig politisk oppmerksomhet, men livskvalitet ble gjort til en fanesak av den nå 39 år gamle Jacinda Ardern, leder for sosialdemokratiske Labour og siden 2017 statsminister i koalisjon med The Greens og høyrepopulistene i NZ First.
Årets statsbudsjett bygger på en mengde statistisk fotarbeid for å identifisere sammenhengen mellom politikk og livskvalitet – og ikke minst fordelingen av livskvalitet mellom befolkningsgrupper. I New Zealand rammes maorier og urfolk fra stillehavsøyene særlig hardt av fattigdom, rusmisbruk og kriminalitet. Regjeringen har brukt flere titalls indikatorer for livskvalitet for å finne ut av hva som har minst positiv effekt på de fire forskjellige "kapitalene", og som dermed kan kuttes, hva som fortjener mer penger, og hvordan penger på et politikkområde kan brukes annerledes.
Spennende steg, ingen revolusjon
Finansdepartement verden over kan ta det med ro: Det har ikke skjedd noen revolusjon. Utgiftsveksten er på ca. 4 % - omtrent 20 milliarder kroner. Omprioriteringene er begrensede. Mange er skuffet over at regjeringen nylig droppet planene om å innføre skatt på kapitalinntekter. Den ville ha kunnet skåre høyt fra et livskvalitetsperspektiv, om de nye inntektene ble brukt der de trengs mest.
Men det meste av det som er nytt, er inspirerende: Den klart største satsingen vil skje på mental helse, tiltak mot barnefattigdom, familie- og seksuell vold og rusmisbruk. Det handler ikke bare om å gjøre mer av det samme som før: Det meste av satsingen på mental helse skal styrke førstelinjetilbudet, ikke minst til de som har lette til moderate psykiske lidelser. 50 % av de som begår selvmord har aldri vært i kontakt med noe mentalt helsetilbud. Det har fått alarmklokkene til å ringe. Rus- og kriminalomsorgen skal ses mer i sammenheng: 90 % av innsatte i fengslene sliter med livslangt rusmisbruk.
De med stemmerett blir prioritert
Når det gjelder miljø og klima, får jernbanen en hardt tiltrengt økning (1 mrd. nyzealandske dollar, NZD, ca. 5 mrd kroner) og landbruket får drøyt 200 mill. NZD for å verne om vassdrag og våtmarker. De store grepene uteblir.
New Zealands statsbudsjett er en påminnelse for miljøvernere om at selv med mindre vektlegging av økonomisk vekst, er det fortsatt hensynet til de som er i live i dag – og som har stemmerett ved neste valg – som blir prioritert.
Norge kan lære
Så er det noe vi kan lære av dette i Norge? Det er en del av New Zealands "livskvalitetshemmere" som vi har mindre av. Det gjelder særlig kriminalitet (New Zealand har over tre ganger så mange innsatte i fengsel som Norge, målt i forhold til befolkningen), narkotikamisbruk (over dobbelt så utbredt i New Zealand som i Norge) og økonomisk ulikhet (spesielt er det høyere andel barnefattigdom blant "kiwiene"). Sånn sett er det ikke åpenbart at et norsk livskvalitetsbudsjett bør være noen blåkopi av New Zealands.
Men så ulike er vi ikke: Selvmordsraten er så å si den samme. Det samme gjelder levealder. Og kiwiene er i gjennomsnitt betydelig mer fornøyde med helsa (88 %, mot 77 % av nordmenn). Litt flere kiwier enn nordmenn kjenner noen de kan be om hjelp om de trenger det.
Vi vet også at de viktigste livskvalitetshemmerne for nordmenn verken er bompenger, vindkraft eller innvandring. Det er opplevelsen av dårlig helse, økonomiske problemer, maktesløshet, ensomhet og å være unyttig for andre, ifølge Anders Barstad, som forsker på levekår i Statistisk sentralbyrå. Her er det nok å ta i for enhver regjering uansett politisk avskygning.
Derfor tror jeg litt inspirasjon fra down under når det gjelder metode kunne spritet opp norske budsjettkonferanser betydelig – og gjort resultatet bedre.
