Meninger

Når lovlig ferdsel, som kiting, truer villreinen

Vårt friluftsliv truer villreinen, som skremmes lettere av lydløse kitesurfere enn bråkete snøskutere. Mye av konfliktene kan oppnås gjennom frivillighet, men for å beskytte det sårbare viltet haster det med å få på plass bedre regler og praksis også for ikke-motorisert ferdsel.

Lovlige naturopplevelser som kiting, truer villreinen. Er det på tide å utfordre den frie ferdselen?

Foto: Unsplash

Vi nordmenn nyter og verdsetter vår frie ferdselsrett i utmark, og det gjelder ikke minst vi villrein- og naturvenner. Denne friheten til å nyte friluftslivet er forutsatt å ikke skulle true natur og dyreliv, men den gjør det likevel i dag i økende omfang. Eksempelvis utløser lovlig kiting i dag vill panikk på enkelte av reinens vinterbeiter! Først må vi naturligvis prøve frivillighet gjennom veiledning, informasjon, tilrettelegging og samarbeid med brukerne. Men for å beskytte sårbare områder og perioder trengs også regelverk og «medisin» nedfelt i lovverk og politisk vilje til å praktisere dette. Både muligheter og praksis med «gulrot» og «pisk» må debatteres!

Den krevende øvelsen og bakgrunn for bekymring

Få blir glad i naturen, og er villige til å slåss for den, uten å være en ivrig bruker av den. Mange av oss har opplevd de strenge begrensningene som gjelder for friluftsliv og naturbruk ute i verden, og vet hvor privilegerte vi er her på berget. Det organiserte friluftslivet vårt er bekymret for nedbygging og fragmentering av naturen og villreinens leveområder. I den politiske verden er det langt større fokus på å ivareta den enkelte friheter og grunneiers retter, enn allmennhetens og naturens interesser. Der har allmennheten og dyrelivet en viktig utfordring til felles når næringsinteresser og pengemakt knakker på døra.

Styring av turgåere med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder.

Norge er sammen med Skottland aleine om å ha fri rett til (ikke-motorisert) ferdsel i utmark juridisk nedfelt, i Friluftsloven § 2. Våre naboland har sin frie ferdselsrett i form av ikke lovfestet sedvane, og i det meste av verden må du ha grunneiers tillatelse.

Villreinen sliter

Samtidig ser vi hvordan flere av våre villreinstammer sliter med store belastningskader voldt av ferdsel. Når villreinen på Hardangervidda har de laveste kalvevektene, og i rød sone etter den nye Miljøkvalitetsnormen, så antas det at det store ferdselstrykket stenger inne dyra på svært begrensede sommerbeiter. Ferdsel har ført til at Rondane villreinområde består av tre delbestander og ferdsel til og fra Snøheim bidrar til vansker for villreinens bruk av trekk og sesongbeiter i Snøhetta. Store vannkraftinngrep i Setesdal-Ryfylke tvinger reinen og turgåerne til å bruke de samme passasjene, som ofte er smale. Hyttebygging, trafikk og ferdsel kan føre til sammenbrudd i trekkene mellom sesongbeiter i både Setesdal-Austhei og Norefjell-Reinsjøfjell. Styring av turgåere med kvisting og røde T-er var lenge en effektiv måte å kanalisere ferdsel vekk fra sårbare områder. Men nå melder frustrerte villreinvenner om ulike gps-leker og geo-catching som leder folk inn i sårbare villreinbeiter, uten at verken grunneier eller myndigheter involveres.

Hva vet vi om villreinens respons på kiting?

Lenge har vi trodd at det ikke-motoriserte tradisjonelle friluftslivet satte et svakt miljøavtrykk, men forskning viser at så ikke er tilfelle.

En masteroppgave gjort ved Universitetet på Ås (NMBU) for noen år siden viste at villrein på Norefjell reagerte svært negativt på kitere – altså drager på 6-12 m2, som gjerne henger ti meter over bakken og drar surferen av gårde i 30 km/t og mer. Villreinen i Norefjell-Reinsjøfjell stammer fra tamrein, og er blant de minst skye stammene vi har. En ting er at synet av «kjempeørna» som kommer farende i stor fart i seg sjøl skaper panikk, men kiteren har også en langt mindre forutsigbar opptreden enn skiløpere som følger oppkjørte løyper. Seinvinteren er trolig den mest attraktive perioden for utøvelsen – samtidig som villrein har dårlige forutsetninger for å takle stress. At kalvetunge simler ofte må kaste sine fostre grunnet stress i påsketider er et velkjent fenomen, og det trengs ikke en stim av kitere for å skape panikk i en reinflokk!

En kiter forårsaker trolig langt større skade for hardt prøvede villrein på deres vinterbeiter enn en snøskuterkjører eller gjeng av skigåere vil.

Kitere, både på snø og sjø, er organisert i Norges Kiteforbund, som oppfordrer til å samarbeide med lokalt oppsyn for å unngå konflikt med villrein. Problemet er at en stor del av kiterne er ikke organisert, og internt avtales ofte fellesturer via sosiale medier.

Ferdselsutfordringene i offentlige villreinprosesser

I 2003/2004 representerte jeg fylkesmennene i arbeidsgruppa bak rapporten Villrein & Samfunn (ViSa). Ferdsel som trussel for reinen stod sentralt på dagsorden. Allerede den gang ble kiting oppfattet som en alvorlig trussel på villreinens vinterbeiter øst på Hardangervidda, og i enkelte andre områder. Men vi var mange ulike fjellinteresser representert i arbeidsgruppa, og for å oppnå den felles enighet som lå i sluttdokumentet måtte det fires på krav og forventinger. Frivillighet og samarbeid med det organiserte kite-miljøet ble løftet opp som et realistisk alternativ der og da. ViSa var en særdeles positiv prosess, den mest konstruktive jeg har opplevd gjennom en lang karriere i norsk miljøforvaltning, og mange gode prosesser og institusjoner fulgte. Men, den frie ferdselsretten ble ikke utfordret!

Jeg satt også i ekspertpanelet som foreslo Miljøkvalitetsnormen for villrein i 2017. Her ble forstyrrende ferdsel erkjent som en av de store utfordringene som kan føre til at villreinområder klassifiseres som truede med «rødt lys», og dermed behov for prosesser for å sette i gang tiltak. Men ekspertgruppa vår hadde intet mandat til å foreslå tiltak som bl.a. kunne utfordre den frie ferdselsretten i utmark, så de ble naturligvis ikke foreslått. Regjeringen vedtok høsten 2020 miljøkvalitetsnormen i den form forslaget vårt forelå, også uten å utfordre den frie ferdselsretten.

Hvilke lovverk er det som kan regulere uønska kiting?

Kiting er langt fra det eneste, men likevel et godt eksempel på friluftsliv som truer villrein, og som er velegnet for å teste ut juridiske tiltak for å sikre bærekraft.

Så hvilket lovverk kan brukes for å regulere aktiviteten? Verken Lov om friluftslivet eller Viltloven har formuleringer som er særlig egnet for tiltak mot ferdsel som truer villrein.

Naturmangfoldloven derimot sier i sin formålsparagraf § 1 bl.a. at det biologiske mangfold og økologiske prosesser skal sikres. En rekke av lovens paragrafer følger opp disse intensjoner uten at de kan ses å gi noen konkrete virkemidler og loven har så langt vist seg lite verdt rettslig. Men, § 22 åpner for at ferdsel kan reguleres: "For å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr kan Kongen gi forskrift om gjennomføring av større arrangementer i utmark og for naturstudier, fotografering mv. og for ferdselsformer som i særlig grad kan være skadelig" (min utheving).

Slike forskrifter finnes ikke i dag, men er kanskje det vi trenger for å skjerme villreinen i deres sårbare områder og perioder.

Ferdselsforbud er i dag knytta til enkelte verneformer etter Naturmangfoldloven, eks. i hekketida til sjøfugl i sjøfuglreservater, eller på helårsbasis i en smal fredningssone i for villreinens passasje øst for Blåsjømagasinet gjennom Steinbuskaret i verneområder i Setesdal Ryfylke.

Der det er gjennomført ikke-juridisk bindende regionale planer for villreinfjell etter Plan- og bygningsloven er det også mulig å foreslå forbud mot kiting i sårbare områder og perioder. Slike anbefalinger må følges opp i de juridisk bindende kommuneplanene, og meg bekjent er det kun fulgt opp kommunalt i Ringebu i Rondane

Politisk vilje helt avgjørende

I tillegg til den svake beskyttelsen villreinen har etter lovverket, har regjeringen gjennom sin siste friluftsmelding fra 2016 åpnet for ytterligere frihetsgrader i utøvelsen av friluftsliv i utmarks. Mye positivt for brukerne, men mulighetene for å styre ferdsel av hensyn til natur, dyreliv og andre friluftslivsutøvere ble med Stortingets behandling redusert. I embetsoppdraget for statsforvalterne ligger det for 2021 inne et oppdrag om å revidere forskriftene for de store verneområdene, som oppfølging av «Handlingsplan for friluftsliv» Dette kan bety en åpning for flere og nye friluftsaktiviteter i viktige villreinområder.

Dette kan bety en åpning for flere og nye friluftsaktiviteter i viktige villreinområder.

Denne «liberalistiske» og «frihetshungrende» politikk har også vært kombinert med at villreininteressene har blitt sterkt underminert i den arealpolitikken som råder nasjonalt for tiden.

Frivillighet og veiledende informasjon må søkes så langt råd er

Gjennom mer enn 30 år erfarte jeg som villreinforvalter et tett og godt samarbeid med regionale turistforeninger i Setesdalsområdene. Hytter ble stengt og kvisting fjernet, slik at simler skulle komme seg til sine kalvingsområder og føde der skjermet fra folk. Vi gikk ut med bred veiledende informasjon i aviser og andre medier i forkant av vinterferier og påsker. I reiselivs- og villreinkommunen Bykle pågår forsøk med adaptiv løypeforvaltning, der deler av skiløypenettet åpnes og raseres etter hvorvidt området inngår der og da i dyras vinterbeiting. Det er ressurskrevende og betinget av god kommunikasjon med brukerne. Med nye former for friluftsliv, som kiting, trengs ny kommunikasjon. Heldigvis er det veldig få mennesker som bevisst ønsker å forstyrre villrein!

Er det med tvang villreinen skal reddes fra vår truende ferdsel?

Vi har et stort og erkjent internasjonalt ansvar for å sikre villreinen. Vi som nyter ferdselsfriheten, men ønsker en bærekraftig forvaltning av villreinens leveområder, kommer fort i en skvis. Å true denne friheten blir lett kontroversielt. Folk må få bruke fjellet for å bli glad i det og stå opp for det!

Vi må imidlertid innse at Ole Brumm ikke alltid hører hjemme i fjellheimen, og at fortsatt «gulrotpolitikk» for ansvarlig ferdsel ikke gir tilstrekkelige virkemidler om vi skal sikre dagens villreinområder inn i framtida. I Villrein & Samfunn formulerte vi i arbeidsgruppa en visjon fram til 2030 bygd på en rekke premisser og forventninger. Men ingen av disse var begrunnet i behovet for å styre vårt friluftsliv, og de pekte heller ikke ut truende ferdselsformer som kiting. Jeg tror miljøvernmyndighetene må ta neste steg – utfordre den «hellige», frie ferdselsretten som er nedfelt i Friluftslovens § 2, og gjerne bruke kiting som prøvestein før utviklingen har kommet for langt.

Frivillighet skal nyttes så langt råd er for å redusere disse konfliktene, men vi trenger mer enn politisk svada og velmente intensjoner i våre lover og forskrifter. Kanskje noen ferdselsbegrensende tiltak kan vedtas gjennom forskrift etter den «sovende» § 22 referert fra Naturmangfoldloven og flere kommuner som nedfeller ferdselsbegrensinger i sine kommuneplaner.

Eksempler på «tvang» og ferdselsbegrensning for debatt

Ferdselsformer som trenger styring. Vi har rimelig god styring med motorisert ferdsel i våre villreinområder i dag, men truende ikke-motoriserte ferdselsformer må også kunne begrenses i tid og rom. Det kan være på permanent basis, eller knyttet til situasjonen og kondisjonen dyra har. Forbud mot kiting, hundekjøring, gåing og sykling utenfor oppkjørte eller merkede løyper er noen tiltak som burde kunne drøftes og fastsettes innen angitte sårbare villreinområder uten at områdene er formelt verna. Dette gjøres i dag med båndtvang i henhold til både hundeloven og andre lovverk for å skjerme vilt og husdyr.

Kanalisering av truende ferdsel. Det er åpnet for treningsområder for snøskutere, også i utmark. I enkelte kommuner er det åpnet rekreasjonskjøring med snøskuter i angitte traseer. I villreinområder vil naturligvis hensyn til disse traseene kunne tilpasses. Egne områder og traseer og områder for kitere, hundekjørere og terrengsyklister burde være like naturlig å drøfte – om lovverket åpnet for det.

Forbud mot enkelte ferdselsformer. Jeg kan ikke fordra vannskutere, og frykter hva de gjør med andre brukere og sjøfugl. Framveksten av den og den økende bruken vil skape økende frustrasjon, men erfaringsmessig er det vanskeligere å snu en utvikling enn å stoppe den fra start. Dette vil naturligvis også gjelde ferdselsformer i fjellet. Hadde jeg kunnet bestemme, hadde kiting blitt forbudt i våre 24 villreinområder, men det er naturligvis valgte politikere som må fronte slike tiltak, som vil oppfattes som dramatisk begrensende for mange.

Min sterke oppfordring er at miljøforvaltningen sentralt tar opp tråden fra det vellykkede prosjektet Villrein & Samfunn. Fremdeles må hovedfokus være det som kan oppnås gjennom frivillighet, informasjon og veiledning. Men villreinen trenger mer når den skal sikres ro i kritiske faser i særlig sårbare områder. Det gjelder både virkemidler som er tilgjengelige i dag og de som krever lovendringer og nye ressurser. Alt krever, faglig fokus, politisk mot og engasjement!