Norsk natur er rettsløs

Naturmangfoldloven er blitt ti år. Lovens innhold er godt, men den ble fra starten kastrert ved at den rødgrønne regjeringen droppet forslaget om miljøombud – uten begrunnelse.

Da den rødgrønne regjeringen fikk gjennomslag for Naturmangfoldloven i 2009 sørget de samtidig for at den ble «ufarliggjort» ved at forarbeidenes drøfting av et uavhengig miljøombud ikke ble videreført. Dessverre ses konsekvensene av dette i form av Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) frie fortolkning av denne loven i vindkraftsaker, og i Kommunal- og moderniseringsdepartementets overkjørsel av naturhensyn i arealsaker. Resultatet av denne «kastreringen» av naturmangfoldloven bidrar til at naturen og mangfoldet taper.

Regjeringen og Stortinget ønsket for snart to tiår siden å samordne flere lovverk innen norsk naturforvaltning og samtidig modernisere dette lovverket på et internasjonalt høyt nivå. En rekke av våre fremste fagfolk ble invitert inn i den arbeidsgruppa som utarbeidet den største norske offentlige utredningen (NOU) i norsk historie: «Lov om bevaring av landskap og biologisk mangfold» (NOU 2004:28). Den kom på 839 sider og ble i 2004 sendt på omfattende høring (NOU 2004:28Det var svært ambisiøst å forvente at offentlige myndigheter og berørte organisasjoner skulle kunne sette seg grundig inn i denne «mursteinen» og gi kvalifiserte tilbakemeldinger. Jeg hadde hovedansvaret for uttalelsen fra Fylkesmannen i daværende Vest-Agder, og den ble på hele 11 sider.

Hvilke forslag ble vedtatt i Naturmangfoldloven?
Stort sett alle som fra et eller annet privat eller offentlig ståsted skal forvalte naturen er fortrolig med §§ 8 til 12 i Naturmangfoldloven. For meg som saksbehandler var disse paragrafene svært nyttige å følge når jeg skulle organisere Fylkesmannens uttalelser og innsigelser i arealsaker. Paragrafene krever at offentlig naturforvaltning har tilstrekkelig kunnskap og at den anvender «føre var»-prinsippet når slik kunnskap mangler eller viktige naturinteresser står på spill. Det skal tenkes økologisk helhet og samlede virkninger av inngrep. Utbygger skal bekoste kunnskapssøk og kompensering. De mest miljøvennlige løsningene skal også presenteres og velges om mulig.

Tanken er å ha en politisk uavhengig instans som vurderer om Naturmangfoldlovens lovens krav og intensjoner overholdes

Egen paragraf om «miljøombud» som «forsvant»
NOU 2004:28 presenteres og drøftes også ideen om å opprette et miljøombud. Tanken er å ha en politisk uavhengig instans som vurderer om Naturmangfoldlovens lovens krav og intensjoner overholdes, på linje med sivilombud, barneombud, forbrukerombud og likestilllingsombud. NOU-en viser til gode erfaringer fra bl.a. USA med et slikt ombud. Innledningsvis presenteres forslag om at "Stortinget oppnevner for 4 år om gangen et miljøombud. Ombudet har til oppgave å fremme langsiktige interesser knyttet til biologiske, landskapsmessig og geologisk mangfold overfor det offentlige og private, og skal følge med på utviklingen av statusen for miljøet med et særlig fokus på ivaretagelse av slikt mangfold. [….] Et alternativ til et miljøombud er å opprette en egen avdeling under Riksrevisjonen for miljøspørsmål slik som man har gjort i Canada."

Deretter lister NOU-en opp en rekke oppgaver det vil være naturlig for et miljøombud å ha tilsyn med, bl.a. at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser på miljøområdet. Det sies avslutningsvis: Ombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Ombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til handling.

For meg framstår imidlertid grunnen som åpenbar – de ansvarlige politikerne ønsket å forbeholde seg retten til å fortolke Naturmangfoldloven fritt etter sitt politiske skjønn og prioritering.

Hvorfor kom ikke «miljøombud» med og hvem var ansvarlig?
Jeg har gjort omfattende søk innen mitt nettverk i offentlig miljøforvaltning og berørte politiske miljøer uten å finne noen formell nedskreven begrunnelse for at forslaget om «miljøombud» ble droppet. For meg framstår imidlertid grunnen som åpenbar – de ansvarlige politikerne ønsket å forbeholde seg retten til å fortolke Naturmangfoldloven fritt etter sitt politiske skjønn og prioritering. Et eget sjølstendig «miljøombud» som kunne overprøve politikernes skjønn utgjorde en trussel mot dette og var rett og slett uønsket.

Fra mine interne kontakter meldes det uoffisielt at det var Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ikke ønsket «miljøombudet», eller eget miljøavsnitt hos Riksrevisjonen, som også ble lansert i NOU-en. Disse partiene har også i nyere tid stemt ned forslag om egen «miljøklagenemnd», som ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti på Stortinget i 2019.

Konsekvens av manglende «miljøombud» eller «miljødomstol»?
Den gangen Naturmangfoldloven ble innført, lå både sluttbehandling av vindkraftsaker og saker etter Plan- og bygningsloven i daværende Miljøverndepartement. Nå ligger vindkraftavgjørelsene i Olje- og energidepartementet (OED) og Plan- og bygningsloven i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Derfor hadde det ingen praktisk betydning at NVE (som ligger under OED) i 2015 fikk kraftig kritikk fra Miljødirektoratet for sin håndtering av miljøhensyn i sin konsesjonsbehandling. Ingen kan overprøve NVE og OED sin fortolkning av Naturmangfoldloven. Tilsvarende ser vi eksempelvis når Kommunal- og moderniseringsdepartementet tillater nedbygging i Sysendalen i vårt nasjonale villreinområde Hardangervidda, sterkt i strid med vårt store internasjonale ansvar. Igjen stod miljøvernmyndighetene og villreinvenner maktesløse og fortvila tilbake.

I rettssaken mot Buheii vindkraftanlegg i Kvinesdal som gikk i Lister tingrett i april 2019 var jeg et hovedvitne, og åpenbare brudd på nettopp Naturmangfoldlovens krav til kunnskap, føre-var tenking og samlet belastning på naturen stod sentralt. Dommen gikk ikke i vår favør, og tingretten var tydelig på at de ikke hadde kompetanse til å overprøve den konsesjonen som var gitt. Den rettssaken kostet hovedpersonen flere hundre tusen kroner. I Sverige, Danmark og Finland ville offentlige miljødomstoler eller -nemnder håndtert denne saken, og saksøker ville ikke ha risikert store saksomkostninger.

I praksis synes dessverre norsk natur å være nokså rettsløs.

I praksis synes dessverre norsk natur å være nokså rettsløs. Dette er en skamplett for et land som ønsker å framstå som et foregangsland i miljøsammenheng. Ingen stiller i dag spørsmål ved våre øvrige ombud for sivilrett, forbrukere, likestilling eller barn – men de utløste også politisk debatt før de kom på plass. Snart ett år etter at FNs naturpanel en gang for alle satte tap av natur på toppen av den globale dagsorden, er det på tide at vi i Norge rigger oss som andre land vi liker å sammenlikne oss med. Tida er overmoden for miljødomstoler og et miljøombud.