Miljødirektoratet bidrar til å gjøre kommunene (natur)arveløse

En kommunebiologs case
Tenk deg at du er miljørådgiver i en kommune med under middels skatteinntekter. Grunneiere vil hugge skogsområder for å gi plass til industri som kan øke inntektene til kommunekassa. Skogen som ønskes utbygd er regulert som et landbruks-, natur- og friluftsområde (såkalt LNF). Enkelte av trærne har fått stå i fred i flere hundre år, kanskje tusen. På søndagstur har du selv funnet flere truede arter ved ren tilfeldighet. Faglig sett mener du at skogen har en naturverdi – både som naturtyper og som leveområde for truede arter. Ikke minst gir denne skogen en viktig økosystemtjeneste for alle de menneskene som finner ro når de bruker den.

Ditt ansvar og rolle i dette er å legge til rette for at det kan opparbeides et kunnskapsgrunnlag som ivaretar Grunnloven og Naturmangfoldloven, altså en plattform for politikerne når de skal treffe gode og bærekraftige beslutninger for et moderne samfunn med en lang historie. Din utfordring er at området kun er overfladisk kartlagt. Naturtyper er identifisert og skogen har i vurderingen blitt gitt en naturverdi. Men kartleggingen hadde ikke som formål å identifisere sjeldenhetene som lever der, de truede artene. Men en slik kartlegging koster penger, og du vet det kan bli vanskelig å finne midler på denne tiden av året. Kommunebudsjettet er vedtatt og den beste feltsesongen nærmer seg med stormskritt.
Du snakker med gamle medstudenter som sitter i samme posisjoner som deg i andre kommuner. En av dem opplyser om at Miljødirektoratet gir støtte til truede arter og truede naturtyper. Du øyner et håp. Fristen for å søke tilskudd i år er ikke utløpt enda.

Miljøovervåking skal være tiltaksrettet når staten gir støtte
I Miljødirektoratets søknadssenter er støtteordningen forklart. Målgrupper som kan søke tilskudd til truede arter er grunneiere, privatpersoner, frivillige organisasjoner, kommuner, virksomheter og institusjoner. Truede arter er arter som i Norsk rødliste for arter 2015 klassifiseres som truet, enten kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU). 2355 arter er vurdert som truet i norsk natur. 241 er kritisk truet, 879 arter er sterkt truet og 1 235 arter har status som sårbare.
Miljødirektoratet viser til at Naturmangfoldloven åpner opp for å gi truede arter en særskilt sikring ved at de får status som prioriterte arter. Miljødirektoratet har derfor gitt 13 truede arter status som prioriterte arter. De 13 artene er fjellrev (CR), dverggås (CR), svarthalespove (den nordlige underarten) (EN), elvesandjeger (EN), eremitt (CR), klippeblåvinge (CR), dragehode (VU), honningblom (CR), rød skogfrue (EN), svartkurle (EN), skredmjelt (EN), dvergålegras (EN) og trøndertorvmose (EN). Det gis også støtte til tiltak for sikring av hubroens sitteplasser på strømstolper.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hvorfor har de blitt utvalgt? Det kan ikke være graden av truethet som var utslagsgivende, for åtte av de tretten artene er ikke kritisk truet. En faglig begrunnelse for utvalget av de 13 prioriterte artene finnes kanskje, men den er ikke tilgjengelig fra søknadssenteret. Ifølge Riksrevisjonen gjorde Direktoratet for naturforvaltning (DN – nå en del av Miljødirektoratet) en gang før 2008 en gjennomgang av truede arter. I gjennomgangen konkluderte DN med at ca. 400 arter totalt kunne være aktuelle som prioriterte arter. Hvordan ble lista redusert fra 400 til 13?

At lista er så kort, betyr kanskje noe for overlevelsessjansene for artene som lever i skogen i din kommune. De 13 prioriterte artene er vel prioritert for en grunn? Går de foran andre truede arter i vurderingen av tildeling av støtte? Norge har 2355 truede arter. De 13 prioriterte av dem utgjør 0,55 prosent av Norges mest sårbare naturmangfold. Hvorfor er de så få?

400 arter totalt kunne være aktuelle som prioriterte arter. Hvordan ble lista redusert fra 400 til 13?

Du kan lese at tilskuddsordningen også omfatter tiltak som bidrar til å ta vare på økologiske funksjonsområder for prioriterte arter. Dette gjelder for artene dverggås, svarthalespove (den nordlige underarten), elvesandjeger, klippeblåvinge, rød skogfrue, skredmjelt og trøndertorvmose.
Utover dette, gir ikke Miljødirektoratet så mye mer informasjon om hva som vurderes i en søknad. Du søker om støtte til å få kartlagt området for truede arter, og begrunner kartleggingsbehovet med de sporadiske funnene av truede arter.

En måned etter fristen kan du fortsatt se at søknaden ikke er behandlet. Det er Fylkesmannen som behandler søknadene og som tildeler tilskuddene ut ifra et regionalt perspektiv. Du tar en telefon. Du blir fort motløs når du blir fortalt at det ikke gis støtte til en overordnet kartlegging av truede arter: Man må kjenne de truede artene som lever i et område, så må man ha iverksatt tiltak som kan redde dem fra utryddelse, og så kan man søke støtte og få tilslag til oppfølging gjennom overvåking av utviklingen etter at tiltak er iverksatt. Fortvilelsen griper tak når du innser at den begrensede kunnskapen du har om utbredelsen til alle truede arter i din kommune er årsak til at de ikke gis tilskudd. Manglende kunnskap, avler framtidig mangel på kunnskap.

I perioden 2016-2018 ble det gitt totalt 142 millioner kroner i tilskudd for å ivareta truede arter og truede naturtyper. 142 millioner ble gitt i tilskudd til å ta vare på sårbar og truet natur i Norge som allerede er kjent, og hvor det er iverksatt bevaringstiltak. Hva med den sårbare og truede naturen som ikke er så godt kjent? Skal ikke den ha livets rett fordi det ikke finnes midler til å kartlegge den? Er det kun velstående kommuner som skal få hjelp til å ivareta naturmangfoldet lokalt? Skal lokale myndigheter pålegge grunneieren til å kartlegge naturmangfold på egen tomt når det er regulert som LNF-område? Vet grunneieren hva som bør bestilles innen kartlegging? Kan lokalsamfunnet ha tillit til at det er grunneiers interesse å vise fram eiendommens sårbare natur når vedkommende selv ønsker å bygge ut?

Er det kommunens økonomi som skal være avgjørende for at statlige myndigheter vil bidra til å bygge kunnskap om og bevare vår mest sårbare natur?
Hvordan skal kommune-Norge kunne iverksette tiltak når de truede artene ikke engang er kartlagt? Truet natur forsvinner før vi rekker å bli kjent med den.