Mamma lærte meg å elske naturen

Even Nord Rydningen forsøker å arrangere norgeshistoriens største demonstrasjon, med Klimabrølet 30. august. Hvordan ble du "grønn", Even?

Jeg har vanskelig for å se hvordan jeg ble grønn, utover at det var muttern som gjorde det. Fikk meg til å verdsette hytter med enkel sjarm, og fnyse av fritidseiendommer som imiterer bløtkake-villaer. Hun fikk meg til å se på blomster på veldig nært hold, og satte meg til å undre meg over lyder i skogen og obskure fugelarter. Hun gjorde meg til en slags del av naturen, trykka meg ned i bæra og inn i naturen, der hun selv var. Her er jeg fortsatt.

Spontanaksjon mot plast

Min første miljøkamp var en spontanaksjon mot utdeling av såkalte studentposer eller “goodie bags”, poser fylt med reklame og vareprøver på Universitetet i Bergen. Studentenes og professorenes omfavnelse av reklameposen synliggjorde det rådende gapet mellom kunnskap og etikk, ord og handling.

Mine senere tids aksjoner mot matsvinn har gjort meg bevisst på i hvilken hårreisende grad vi gir blaffen i umistelige naturverdier. Herrejemini, det er mye fin mat vanlige folk og kjøpmenn kaster, fordi vi ikke spise den.

Jeg er oppdratt til å ta vare på det sårbare, hva med dem som ikke får det inn med morsmelka?

Forbruksmønstre, folk og tankesystemer som bevisst eller ubevisst tråkker på den underlige, sårbare og ofte usynlige natur-verdenen jeg har vokst opp i, har blitt mitt ideologiske motstykke: Det jeg er programmert til å opponere mot. Slavisk, og pasjonert. Fordi det treffer meg rett i livsnerva.

Hvordan ungdom som ikke er oppvokst med naturglede skal bli voktere av økosystemene våres, har jeg vanskelig for å forstå. De kan sikkert opponere mot katastrofale CO2-utslipp fordi det koster penger og forstyrrer vår sosial orden, men trolig ikke uten å ofre hubroen og salamanderen. Og så videre.

Engasjementet mitt drives av smerten over å se at vi lar velstand gå på bekostning av umistelige verdier

Mitt engasjement kommer av at livsnerva mi, der gleden og meningen og kjærligheten og alt sitter, får seg en vond skvis av å se uvurderlige naturverdier - et minste felles multiplum for oss alle - bli nedprioritert i møte med kravet om økt materiell velstand. Av oss som allerede har mer enn nok.

Men jeg er først og fremst glad i mennesker, og jeg vet at ivaretakelse av et godt klima og naturmangfold er nødvendig for best mulig livskvalitet, for flest mulig.

Selv jeg trenger hjelp til å begrense mitt forbruk

Jeg har begynt å begrense flyturene mine. Spiser mye mat som ellers ville ha blitt kasta. Kjemper for tiden klimakamp på fulltid. Prøver å gjøre klimakampen aktuell, kul og mainstream. Er samtidig en sucker for raske biler, lange ferieturer, mør entrecôte, nye klær, i likhet med så å si alle andre. Jeg trenger og krever derfor stram hjelp, i form av troverdig og inkluderende miljø- og klimapolitikk, som lokker og deretter holder meg på et grønt spor.

Jeg synes det er forferdelig at vi ikke har evnet å etablere et nasjonalt og globalt narrativ om hvor alvorlig klimasituasjonen er.

Jeg håper på noe mindre arbeidstid og dertil mindre lønn og mer fritid, i tida som kommer. Kanskje evner vi også å hente frem det beste i oss selv, og å se det beste i hverandre, i menneskehetens heftigste kamp? Skrive en fin historie sammen, i møte med et gigabeist av en klimautfordring? Og kanskje: finne bedre ut av hva det er vi virkelig vil, og sikte oss inn på det - nå som veldig mange baller kastes opp i lufta.

Det haster å få samlet oss, hele nasjonen

Det haster, om vi skal unngå katastrofal klimakrise. Jeg synes det er forferdelig at vi ikke har evnet å etablere et nasjonalt og globalt narrativ om hvor alvorlig klimasituasjonen er. Vi trenger et narrativ som kan samle oss, og som kan utløse de riktige og mest mulig rettferdige tiltakene. En felles forståelse som gjør det klart at vi alle skal endre oss, endog gi slipp på noe på kort sikt, for å ta vare på umistelige verdier og sikre livskvalitet, på lang sikt. At oljeindustrien fortsatt bagatelliserer det omfattende skiftet vi står overfor - gitt at vi skal gjøre alt i vår makt for holde oss innenfor 1,5-graders grensa - har et dystopisk element i seg, som jeg ellers ikke føler mye på. Oljas mange funksjoner (f.eks. for å produsere sykkelveier) gjør den viktig for Norge og verden i uoverskuelig fremtid. Men forbrenning skal snarest opphøre.

Det grønne skiftet løses på følgende vis:

  1. Våre folkevalgte samler seg og holder en flammende tale til nasjonen, der de gjør det ettertrykkelig klart at vi skal begrense global oppheting til 1,5 grader.
  2. Talen understreker videre at dette blir et sabla tungt lass vi skal dra sammen, at vi kommer til å måtte ofre noe, men at vi alle skal komme sterkt og godt ut av det.
  3. Et heftig tidspress for klimagassreduksjon inntreffer umiddelbart, og vi treffer tiltak som gjør at våre nasjonale utslipp raskt peker nedover. Vi begynner med sektrorene der det monner mest: Transport og olje.
  4. Etterhvert som vi skrider fremover, skalerer vi opp utslippskutt innen alle samfunnssektorer, også globalt. Vi finner opp mye av veien mens vi går. Det er nødvendig og helt betimelig å satse på, da alvoret i situasjonen, vår felles innsats, viljen til å leve gode liv og nullutslippsgrensen i 2050, utløser en innovasjon-tsunami.

GOD SOMMER!