Meninger

Hvordan ble du "grønn", Stein Leikanger?

Jeg sviktet min miljøåpenbaring. Vi bodde i Tehran da den inntraff, en vinterdag. Året var 1973 og jeg var seksten år gammel.

I oppveksten i Norge var jeg naturnær. Ble veldig glad i fugler og ønsket å lære alt om dem. En gang reddet jeg en nøttekråke som hadde brukket en vinge. Jeg spjelket vingen og ble tåreglad den dagen «Spotty» fløy igjen. Da hadde fuglen også bestemt seg for at den likte å være sammen med meg. Den holdt seg nær huset og landet på skulderen min når jeg var utendørs. Jeg gikk omkring med en nøttekråke på skulderen, som innimellom tok seg en flytur før den kom tilbake.

Den gang drømte jeg om å bo på en øy som var fylt med fugler og insekter i luften, dyr i trær og på bakken og med havet fullt av fisk. Det hender den øya dukker opp i drømmene mine, men uten det livet jeg en gang fylte den med. Selv i drømmene mine er naturen blitt tømt for liv.

Før oppvåkningen jeg kom til å svikte, da jeg var seksten år gammel, bodde jeg noen år på Sunnmøre, i nærheten av fugleøya Runde. Jeg våger ikke reise tilbake til Runde nå, orker ikke tanken på hva som er skjedd med fuglelivet der. Sist jeg var på øya var i 1969, rett etter at Apollo 11-astronautene landet på Månen. Det er femti år siden. Den gang var fjellet, luften og havet fylt med fugl i slike mengder at du ble overveldet. De «fløy» gjennom det klare vannet, stupte ned i havet, skvatt opp av sjøen. Hele tiden en uavbrutt strøm av fugler til og fra hekkeplassene i fjellet. Lyden av fuglene er umulig å beskrive, og når jeg hører lydopptak er det ikke i nærheten av hva jeg hørte den gang. Jeg tror ikke det lar seg gjøre å fange lyden slik at den kan gjengis naturrett. Og nå er det umulig å engang forsøke, for nå er fuglefjellet på Runde tomt, sammenlignet med hva som en gang var.

Tehran deles i to av en aveny som er over sytten kilometer lang. Den gang het den Pahlavi Avenue, nå heter den Valiasr. Min far hadde fått jobb i Iran og vi flyttet dit. Det var der, under OPECs oljeboikott i 1973, at jeg fikk min miljøåpenbaring. Jeg hadde sett i nyhetene at trafikken stod stille i resten av verden, men i Tehran var det et ustanselig bilkjør opp og ned den brede avenyen.

Hver morgen kunne jeg stå nord i byen og se sørover, og det var umulig å ta blikket vekk fra gaten med all trafikken. Det var først da bilene stod stille i resten av verden at jeg fikk en innsikt jeg burde tatt bedre til meg den gang.

Jeg tenkte ikke på drivhuseffekt og CO2. Det var den svarte skyen over bilene som hogg i meg.

Det var en kald dag. Løvet hadde falt av lønnetrærne langs avenyen og dermed ble det enda lettere å se disse strømmene med biler og lastebiler som snodde seg opp og ned og inn og ut. Fra der jeg stod i nord kikket du ned på trafikken. Den dagen så jeg en osende svart sky som steg opp fra alle motorene. Det var vindstille og derfor ble den hengende, en svart eksossky, like lang som avenyen hang den over alle bilene og ble matet svartere mens jeg undret over den.

Og jeg tenkte: «Dette kan ikke gå bra. Dette er feil.» Jeg tenkte på alle motorene, verden over, som stod stille da, på grunn av Oljeboikotten, men som snart ville kjøre på igjen. Og det slo meg at verden ikke var stor nok til alt dette kjøret. Jeg tenkte ikke på drivhuseffekt og CO2. Det var den svarte skyen over bilene som hogg i meg. Tanken på alle motorene som snart kom til å ose på igjen.

Jeg burde valgt klarere etter den vinterdagen. Innsikten ble i meg og bidro til å så tvil i mangt jeg tok meg til, men ikke nok til at jeg klarte å la være å bli revet med i forbrukskjøret som fulgte. Av alle ting endte jeg opp i markedsføring og bedriftsrådgivning.

Nå er det tolv år siden jeg dro i bremsen og hoppet av kjøret. Når folk spør «Hva gjør du nå, Stein?» pleier jeg svare «Minst mulig». Jeg legger ikke til at jeg tenker «minst mulig skade».

Da jeg var liten, måtte vi ta båt ut til Runde. Nå går det vei dit. Det går veier alle steder nå. Altfor mye har skjedd på femti år.

Det er tragisk at ungdom må gå ut i skolestreik før styresmaktene erkjenner nødssituasjonen vi befinner oss i. Selv har jeg rotet vekk mange tiår som kunne vært bedre anvendt. Skolestreikene gir meg håp og gjør meg samtidig trist. Trist, fordi jeg tenker på hva som kunne vært. Håp, fordi jeg er sikker på at de utrolig mange ungdommene som går til aksjon nå, verden over, ikke kommer til å gjøre som meg og la seg avlede fra å gjøre en innsats som monner.