Ja til naturavgift

Grønn skattekommisjon anbefalte i 2015 å innføre en naturavgift på alle naturinngrep som har negative konsekvenser for natur og miljø. En slik avgift bør ikke erstatte konsesjonsbehandling, men komme i tillegg. Selv om konsesjonsbehandling i prinsippet skal avveie kostnader og gevinster for samfunnet, vil myndighetene som oftest ha mindre informasjon enn utbygger om privatøkonomiske effekter. Utbygger vil derfor ha insentiv til å overvurdere de positive sidene om f.eks. framtidig lønnsomhet for å øke sjansen for konsesjon. Dersom utbygger må betale naturavgift for natur- og miljøkostnadene, vil vedkommende i større grad ta inn over seg de fulle samfunnsøkonomiske kostnadene ved utbyggingen. Det gir insentiv til å redusere negative konsekvenser for natur og miljø, og i noen tilfeller til at utbyggingen skrinlegges. En naturavgift er dessuten i tråd med prinsippet om at forurenser betaler.

En utfordring er å bestemme nivået på naturavgiften, både fordi det er vanskelig å anslå de samfunnsøkonomiske kostnadene ved f.eks. redusert biologisk mangfold, og fordi natur- og miljøkostnadene vil variere fra sted til sted. Kommisjonen anbefalte derfor at naturavgift burde utredes nærmere. Samtidig anbefalte den å innføre umiddelbart en CO2-avgift på inngrep i myr og andre arealendringer som frigir CO2, der avgiften burde settes lik den generelle CO2-avgiften. Dette burde betraktes som et første trinn i å utvikle en generell naturavgift som også tar hensyn til andre natur- og miljøulemper.

WWF har nylig lansert et forslag der de også anbefaler å innføre en naturavgift. Formålet er omtrent det samme som hos Grønn skattekommisjon. En viktig forskjell er at mens kommisjonen argumenterte for at avgiften bør reflektere natur- og miljøkostnaden ved inngrepet, foreslår WWF at avgiften bør reflektere kostnaden ved å «restaurere like mye natur av tilsvarende type et annet sted». En fordel med et slikt opplegg er at man slipper å beregne de samfunnsøkonomiske kostnadene av naturinngrep. Jon Bjartnes skriver innledningsvis at «naturens verdi er uendelig og kan aldri måles i penger». Det er riktig at naturens totalverdi er uendelig, men det betyr ikke at alle naturinngrep har en uendelig kostnad. Det er likevel klart at det vil være enklere og mindre kontroversielt å beregne kostnadene ved å restaurere.

Forslaget fra WWF legger til grunn at det er optimalt for samfunnet å ikke bygge ned mer natur samlet sett. Det er mye som tyder på at det er et fornuftig utgangspunkt, men dette er til syvende og sist et politisk valg. En utfordring vil være å bestemme hva som er «tilsvarende type» natur. Det vil være umulig å finne helt identisk type natur, så hvor fleksibel bør man være? Hvis det er svært dyrt å restaurere tilsvarende type natur et annet sted, er det da bedre å bruke pengene på en litt annen type natur som ansees som like verdifull, slik at man i praksis får mer natur for pengene?

Forslaget til WWF har en klar parallell i klimaproblemet. Selv om det fins mange og detaljerte beregninger av klimakostnader, er disse såpass usikre at verdens ledere i stedet har blitt enige om et mål om å begrense oppvarmingen til godt under to grader. Norge og andre land har satt seg konkrete utslippsmål. Dette betyr at ved fastsettelse av CO2-avgifter må man ta utgangspunkt i hva det koster å nå målet, ikke hva klimakostnaden faktisk er. Når det er (for) komplisert å anslå miljøkostnadene, kan det være en bedre strategi å sette et mål og heller nå målet på en best mulig måte.