En avgift for mer natur

Økonomiske virkemidler er grundig innarbeidet i strevet med å redusere forurensning. Vi har CO2-avgift og NOx-avgift, bompenger, klimakvoter og flyseteavgift. Det er heftig diskusjon om størrelser og innretning, men de færreste krangler på prinsippet. Forurenser skal betale.

Naturen, derimot, er det fortsatt gratis å forsyne seg av. Både Grønn skattekommisjon (2015) og det offentlige økosystemutvalget (2013) løftet fram forslag om en egen naturavgift på arealendringer. Men etterpå har lite skjedd. En av forklaringene kan nok være at naturvernere flest får mark i magen av tanken på å skulle sette kroneverdi på det fineste de vet om. Vi setter ikke prislapp på vennene våre heller. Og uten trøkk fra miljøvernere blir det sjelden innført ny miljøpolitikk.

En veg her og et hyttefelt der

Dermed har diskusjonen om naturvern gått videre langs kjente spor. I spørsmål om nye utbygginger handler det om utredningskrav og konsesjonsbetingelser, bruk av innsigelsesmyndighet hos Fylkesmannen og stadig bedre kartlegging av biologisk mangfold. I mange tilfeller fører dette til mer skånsomme utbygginger enn man ellers ville fått. I noen tilfeller blir utbygginger stanset. Men det store bildet er at det bygges ut og det bygges ned.

Denne nedbyggingen foregår bit for bit. En motorveg her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep. Noen utbygginger er store, men de fleste er små.

Den samlede effekten er at naturområdene krymper. Hvor mye og hvor fort er det vanskelig å holde helt styr på. Myndighetene har satt seg selv i den situasjonen at de langt på vei mangler både oversikt og styringsverktøy. Mange utbyggingssaker sorterer under kommunene, andre under sektormyndigheter for områder som samferdsel, energi eller landbruk. Det store overblikket er det ingen som har.

Mer natur skal bygges ned

Men noe vet vi. For eksempel har Statistisk Sentralbyrå (SSB) nylig lagt fram et nytt notat om planlagt utbygd areal 2019-2030. Notatet ser på effekten av kommunale arealplaner og tar dessuten for seg et antall større vegutbygginger fra Nasjonal Transportplan.

Ifølge notatet er det bygd ut om lag 540 kvadratkilometer natur de siste 11 årene. Mesteparten av utbyggingen skjer i skog, men det bygges også mye på både myr og jordbruksjord. Boligbygging sto for rundt 40 prosent, hytter nesten en fjerdedel. Bygging av motorveg, med nye tilførselsveger og så videre, tilsvarer om lag ti prosent av den gjennomsnittlige årlige nedbyggingen.

Totalt areal som ikke var bebygd i 2019, men som er planlagt utbygd, er ifølge SSB-notatet 2 777 kvadratkilometer. Dette er vesentlig mer enn hele arealet til gamle Vestfold fylke. Tallet gjelder planområder, og det betyr jo at ikke alt kommer til å bli bygd ut. Men det skal altså ikke stå på planene.

Kraftutbygginger er ikke en del av SSBs beregninger, og kommer dermed i tillegg. Heller ikke her finnes det noen fullgod oversikt. Tidligere i år la Kommunenes interesseorganisasjon KS fram en beregning der de rundt 90 vindkraftkonsesjonene – utbygde og ikke utbygde – er anslått til å dekke 1760 kvadratkilometer. Anslagene er omdiskuterte, det er ikke så lett å bli enige om hvor store områder som faktisk blir berørt av en vindkraftutbygging. Men tendensen er det ingen uenighet om. Summen av offentlig vedtatte og godkjente planer for ulike typer utbygging peker entydig i retning av at mye mer natur skal bygges ned i årene framover.

Naturen får gjennomgå

For naturen er prisen høy. Det er godt og grundig dokumentert at arealendringer – store og små utbygginger – er den største trusselen mot det norske naturmangfoldet. 90 prosent av de truede artene våre er negativt påvirket av arealendringer. Nedbyggingen har dessuten betydelig effekt på naturgoder som folk nyter godt av, som tilgang på naturopplevelser, naturlig beskyttelse mot flom, eller naturlig karbonlagring i myr, skog og enger. Norsk Institutt for Naturforskning la nylig fram en ny rapport om naturlig karbonlagring i Norge, skrevet på oppdrag fra WWF. Ett av funnene i rapporten er at hyttebyggingen i norske fjell har fortrengt karbonlagre tilsvarende drøyt to millioner tonn CO2, og begrenset det årlige karbonopptaket med nesten 300 000 tonn CO2.

Utbygger skal betale

For å motvirke den gradvise, men konstante nedbyggingen av natur har miljøorganisasjonen Sabima tatt til orde for en målsetting om at vi må stanse forbruket av arealer. På samme måte som vi må bli klimanøytrale må vi bli arealnøytrale. I fjor ble Flakstad i Lofoten første norske kommune som vedtok et mål om arealnøytralitet i egne planer.

I praksis vil et mål om arealnøytralitet kreve at det bygges ut mindre, og at man kompenserer for de utbyggingene som likevel gjøres, gjennom å drive målrettet restaurering av natur i områder som allerede er påvirket.

WWF lanserer nå et nytt forslag til hvordan vi kan få et slikt system på plass i nasjonal skala. Vi ber om at det opprettes et nytt naturfond. Inntektene til fondet skal komme fra en ny avgift som betales inn av alle som gjennomfører større utbygginger i naturen, etter å ha fått tillatelse av den relevante myndighetsinstansen. Poenget er altså ikke å senke terskelen for å si ja til utbygginger, men å sikre at naturen som bygges ned får en pris. Utbygger skal betale. I vårt forslag vil den konkrete summen fastsettes i hvert enkelt tilfelle, ut fra en beregning av hva det vil koste å restaurere like mye natur av tilsvarende type et annet sted.

Dyrt å bygge, penger til restaurering

Effekten av en slik ordning ville for det første være at nye utbygginger i naturen ble dyrere for utbygger. Ved å knytte prisen til kostnaden ved å restaurere samme type natur som man bygger ned, ville det bli dyrere å bygge ned natur som det er vanskelig å erstatte.

I sum burde dette, for det første, virke i retning av mer fortetting, mer gjenbruk av områder som allerede er påvirket av utbygginger, og i retning av at naturinngrepene ble mindre alvorlige.

For det andre ville ordningen styrke finansiering av restaureringsprosjekter. Restaurering av natur er et voksende satsingsområde både internasjonalt og i Norge. Gjennom å slutte seg til den gjeldende internasjonale naturavtalen har Norge forpliktet seg til å restaurere minst 15 prosent av forringede økosystemer innen 2020.

Håndfast underlag for en avgift

Restaurering av natur kan for eksempel innebære å gjenopprette natur som har vært nedbygd eller dyrket opp, som å fylle opp igjen grøfter i myr, eller fjerne gamle kraftmaster eller veger i fjellet. Det kan også innebære å åpne elver og bekker som har vært lukkede, legge til rette for at fisk kan leve og gyte i elver som har vært tørrlagt, styrke det naturlige flomvernet, reetablere tareskoger i fjorder hvor de er blitt borte, eller avle opp og sette ut arter i et område hvor de naturlig hører hjemme, men hvor de mer eller mindre er blitt utryddet.

Slike prosjekter har reelle kostnader, som kan gi håndfast underlag for å fastsette størrelsen på den prisen utbyggere bør betale. Ingen naturelskere skal behøve å diskutere med samfunnsøkonomer hva det er verdt å høre svarttrosten synge om våren. Derimot må utbyggere forholde seg til kostnadene ved anleggsvirksomhet og lønn til skjøtsel av naturen.

Pass på matjorda

En mulig fare ved å innføre en slik ordning ville være å skyve mer av utbyggingspresset fra natur til matjord. Derfor vil det være viktig å styrke beskyttelsen også av dyrket mark, og tenke budsjettmessig også om nedbygging av matjorda. Vi trenger en helt annen bevissthet og nøysomhet når det gjelder arealbruk, enten vi snakker innmark eller utmark, åker eller natur.

Neste år skal verdens land inngå en global naturavtale. Ambisjonen er at den skal bety like mye for naturmangfold og økosystemer som Parisavtalen betyr for klimaet. Der Parisavtalen har lært beslutningstakere verden rundt at vi må holde temperaturøkningen under to grader, helst ned mot 1,5, kommer den nye naturavtalen til å sette mål om å få slutt på tapet av natur.

For at Norge skal nå et slikt mål, er dagens virkemidler ganske utilstrekkelige. Et naturfond finansiert av en avgift på utbygginger kan bli et nytt og effektivt redskap. Og nye verktøy er det behov for. Vi trenger nemlig mer natur, ikke litt og litt mindre for hvert år.