Hvorfor vi må dele på arbeidet

Norge står nå ved en skillevei. Hundretusener i arbeidsfør alder befinner seg i limbo utenfor arbeidslivet. Utgiftene til offentlige stønader og støtteordninger når nye rekorder hvert år. Skolene klarer ikke å utstyre mer enn 60 – 70 prosent av hvert ungdomskull med tilstrekkelige kvalifikasjoner til å delta i arbeidslivet. Eldrebølgen er i gang, uten at vi har lykkes med å overtale mange nok pensjonister til å stå lengre i jobb. Fra år 2000 til 2015 hadde vi en økning i reallønnen uten sidestykke i norsk etterkrigstid. Det gjør det enda vanskeligere for ungdom uten kvalifikasjoner å komme inn i arbeidslivet. Robotene er på vei og vil erstatte tusenvis av ufaglærte arbeidsplasser. Samtidig synker inntektene fra olje- og gassproduksjonen slik at vi snart ikke kan betale oss ut av sysselsettingsproblemene uten kraftige skatteøkninger.

Politikerne synes å være rådløse. Det kan vi avlese av at de konsekvent velger å kommentere de desimale endringene i den registrerte arbeidsledigheten fra måned til måned. Men arbeidsledigheten utgjør bare en liten del av det sysselsettingsproblemet vi har. Selve sysselsettingen har i følge SSBs Arbeidskraftundersøkelse sunket kontinuerlig de siste 13 kvartalene. I tillegg til de 100 000 arbeidsledige har vi 200 000 med nedsatt arbeidsevne, 320 000 uføretrygdete og 50 000 på sosialhjelp. NAV klarer knapt å holde unna for tilgangen til gruppen med nedsatt arbeidsevne, langt mindre å redusere tallet på dem som allerede er der.

Statsministeren uttaler stadig til pressen at nå må vi alle stå på og jobbe mer, men hvem er det som skal jobbe mer? Er det de som allerede er innenfor i arbeidslivet, eller skal de som er utenfor slippes inn? Det er mer enn nok av de sistnevnte til at samfunnet kan få utført det arbeidet som er nødvendig.

Regjeringens bidrag til å løse sysselsettingsproblemet er senking av skattene for næringslivet og økt støtte til innovasjon. Disse tiltakene kan sikkert få positive effekter på sysselsettingen, men det vil ta tid og arbeidsplassene vil ikke komme i det antallet vi trenger for å sikre jobb til alle som ønsker det.

I tillegg har vi et strukturelt problem: En stor andel av arbeidstakerne er ufaglærte. Det gjelder både for mange innvandrere og for de ungdommene som hvert år forlater videregående utdanning uten eksamen eller fagbrev. De nye arbeidsplassene vil kreve kvalifikasjoner de ikke har.

Arbeiderpartiet har på sin side foreslått at staten skal subsidiere arbeidsplasser for unge uføretrygdete. Dette synes å være en variant av den politikken som allerede føres: Betale seg ut av sysselsettingsproblemene med olje- eller skattepenger. I 2017 tok vi ut 232,4 milliarder kroner fra oljefondet. Ca 50 prosent av dette beløpet gikk med til å finansiere utenforskap (uføretrygd og arbeidsavklaringspenger) for personer i arbeidsdyktig alder 18 – 67 år. Utgiftene til arbeidsledighet utgjorde bare ca 11,5 prosent av uttaket. Å bruke så mye penger for å finansiere utenforskap er ikke bærekraftig.

Hvordan kan vi så som nasjon forholde oss til situasjonen i arbeidsmarkedet? Prinsipielt kan vi forholde oss på to måter. Vi kan la være å gjøre noe som helst, la utviklingen fortsette uten noen spesielle inngrep. Da vil vi etter hvert bevege oss inn i det noen har beskrevet som 2/3–samfunnet. Det er et samfunn hvor 2/3 av befolkningen er innenfor arbeidslivet og har tilgang til alle de goder dette innebærer. Den siste 1/3 er utenfor og forsørges med en minimumsinntekt over statsbudsjettet. Fordi den utgjør et mindretall, vil den aldri kunne forbedre sin situasjon ved å vinne valg, slik den norske arbeiderklassen gjorde det. Man trenger ikke å være noen spesialt god prognostiker for å forutsi hva et slikt samfunn vil innebære av ulevd liv, økonomisk elendighet og sosiale spenninger.

Alternativet er å ta aktiv styring over utviklingen. Det vil kreve en klar målsetting og et forpliktende samarbeid mellom staten og organisasjonene i arbeidslivet. Arbeidet må deles på gjennom arbeidstidsforkortelse for alle heltidsansatte og en plikt for alle virksomheter til å ansette et antall personer som tilsvarer den frigjorte tiden. Jeg anbefaler å gjennomføre en arbeidstidsforkortelse i to trinn ned til 30 timers uke innen år 2025. Arbeidstakerne vil måtte gå tilsvarende ned i bruttolønn, men det forutsettes at staten bidrar med skattelette for å kompensere for (deler av) lønnsreduksjonen.

Hvorfor skulle så arbeidstakerne gå med på dette?

De vil for det første få mer fritid – inntil 50 flere fridager i året. Særlig småbarnsforeldre og personer med ubekvemme arbeidstider vil profitere på dette.

Man vil også kunne unngå den skatteskjerpelsen som vil måtte komme, dersom vi forutsetter med å betale oss ut av sysselsettingsproblemene slik vi gjør nå.

Samfunnet vil bli tryggere og arbeidstakerne vil kunne være tryggere på at barna deres vil få plass i arbeidslivet. Allerede nå opplever mange foreldre at barna blir utestengt fra arbeidslivet og ender på uføretrygd.

Arbeidsgiverne vil få rikere tilgang på arbeidskraft og langt bedre muligheter for å arrangere etter- og videreutdanning for sine ansatte. Når hver ansatt får 50 fridager ekstra per år, vil det bli langt enklere for arbeidsgiver å organisere etter- og videreutdanning i det omfanget fremtidens arbeidsliv vil kreve. Dessuten vil de ved å vise samfunnsansvar få et svært godt omdømme som de trenger for å kunne samhandle godt med sine omgivelser.

Staten (det er vi) vil kunne endre sin pengebruk fra å finansiere passivitet og utenforskap til å finansiere aktivitet til glede for alle, og fullverdige liv. Arbeid gir helse og jo flere som arbeider, jo bedre vil folkehelsen bli.

Til sist vil miljøet tjene på at det materielle konsumet vil synke. Materiell velstand vil gradvis bli erstattet med tidsvelstand som kan brukes til kulturelle og sosiale aktiviteter. Vi vil få bedre tid for hverandre og et mer inkluderende og solidarisk samfunn.

I 1945 hadde man i Norge 48 timers arbeidsuke med 2 ukers ferie. Fram til 1961 ble det arbeidet halv lørdag. Da ble arbeidstiden redusert til 45 timer per uke og hele lørdagen ble fridag. Først i 1974 fikk vi 8-timers dagen med lørdagsfri. I 1987 ble den ukentlige arbeidstiden redusert til 37,5 timer for dagarbeid. Det er i år med andre ord 31 år siden forrige gang den ukentlige arbeidstiden ble redusert. Dette er den lengste perioden i etterkrigstiden uten arbeidstidsforkortelse. Vi har alle en tilmålt levetid og arbeidstiden utgjør en stor andel av den. Nå synes det på tide å senke den igjen.

LES flere Pan-saker på Norges nye kanal for grønn debatt