Bok

Mer av alt. I verdens rikeste land.

Jo rikere vi har blitt, jo mindre fri har vi tatt oss. Likevel vil politikere og maktpersoner at alle skal jobbe full tid og dermed forbruke enda mer.

Dette er et bearbeidet utdrag fra Simen Tveitereids bok: Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land.

Hvorfor jobber vi så mye selv om vi egentlig ikke trenger det? Kanskje fordi vi liker det. For noen av oss er det å jobbe det morsomste eller det mest givende vi gjør. Vi får bruke evnene våre, treffe andre som er opptatt av de samme tingene, kanskje til og med være med å lage noe vi kan være litt stolte av.

Og, det er bare å innrømme det: Timene på jobben er egentlig ganske deilige. Det er krav om å levere, til tider hardt arbeidspress, joda, men det er gøy å strekke seg litt. Og alt foregår under ordnede forhold, folk snakker høflig til hverandre, de har rene klær, det er kaffemaskin og kantine, noen å småprate med. Det er ikke som hjemme, der barna maser om å spille mer data, der klærne er et kaos, ingen fyller opp kjøleskapet, bare henger opp nye beskjeder om bursdager, kamper, konserter og dugnader. Mer fri vil altså si mer av dette. Når vi på jobben, i fred og ro, kan bruke hodet på noe vi er interessert i, og bli sett for det vi gjør. Slitsomme utfordringer? Det er lite i forhold til det å få en familie til å fungere og et forhold til å vare.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange vil jobbe mye. Jeg har selv jobbet mye mer enn jeg har behøvd i perioder av livet. Et annet spørsmål er om vi burde gjøre det. Eller om vi burde begrense oss litt. Ikke bare av hensyn til andre, men også oss selv. For vi er jo ikke bare hjernen vår, vi er også sanselige vesener med en kropp.

I boka The Soul at Work analyserer den italienske filosofen Franco Berardi den engasjerte, positive holdningen til jobb, som kjennetegner mange av dagens kunnskapsarbeidere. I industriarbeidet ga vi vår muskelkraft, det var kroppen som ble sliten. I cyberkulturen gir vi vår hjernekraft. Vi gir vår kreativitet og vår passion, sier han.

Er det i så fall noe galt i det, er det ikke bedre enn å mislike jobben? Jo, men det vi elsker er det vi retter vår tid og oppmerksomhet mot. Vi har en begrenset mengde av begge deler, selv om det kan gi energi å mestre utfordringer i en jobb.

Berardi påstår at hverdagslivet mister erotisk kraft, fordi vi gir så mye av vår lidenskap til jobben. Selve livet blir tappet for det han kaller begjær og vitalitet, og relasjoner utenom arbeidslivet kan bli fattigere.

Noen fakta om tid og penger.
Norge er blitt et av verdens rikeste land i løpet av de 46 årene jeg har levd. Velstanden er tredoblet siden 1970-tallet. Likevel vil vi ha økt lønn hvert år, og vi jobber stadig like hardt for å få det materielt enda bedre. Og nå sier nesten alle politikerne at nordmenn i fremtiden må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten. Dermed skal vi også tjene mer penger og forbruke mer. Men kostnaden ved denne kursen er høy, både for miljøet og den enkelte: Økt forbruk står bak klimakrisen. Stress er blitt en folkesykdom, også blant unge.

Dette er et dilemma som det snakkes for lite om. Mange er kritiske til sider ved forbrukersamfunnet, men det som driver det fremover er produksjonen, eller arbeidet. Og tanken om at arbeidet alltid skal gi mer til alle. Arbeidsglede er viktig i livet, og arbeidsmoralen har tjent oss vel. Kanskje er det derfor vi sjelden diskuterer lønnsarbeidets dominerende rolle i vår kultur, og tanken om at produksjonen alltid må vokse.

(Fortsetter under illustrasjonen)

Den viktigste samfunnsøkonomen i forrige århundre het John Maynard Keynes. I 1930 spådde han at levestandarden om hundre år ville være noe sånt som åtte ganger større. Dermed burde arbeidsdagens lengde kunne bli på et sted mellom tre og fire timer, antok Keynes.

Når produktiviteten øker gir det oss enkelt sagt to muligheter: Vi kan få høyere lønn eller kortere arbeidstid. Mer velstand eller mer fritid. De fleste vestlige land har satset på en kombinasjon, men har de tre siste tiårene prioritert velstand. Jo rikere vi har blitt, jo mindre fri har vi tatt oss. Dette gjelder ikke minst i Norge.

Det er en vanlig oppfatning at nordmenn jobber lite og at arbeidsdagen har blitt stadig kortere. Men det er bare riktig om vi ser på utviklingen i et langt historisk perspektiv. Industriarbeidere for hundre år siden hadde mye lengre arbeidsdager enn oss. Ja. Men all reduksjon av arbeidstiden etter 2. verdenskrig skjedde fram til midten av 1980-tallet. Arbeidsuka ble kuttet med 2,5 timer til 40 timer i 1977 og videre ned til 37,5 timer i 1986. De siste 30 årene har ingenting skjedd, annet enn en ekstra ferieuke. Nesten ingen av dem som er i arbeid i dag, har opplevd noen senkning av arbeidstiden. Et årsverk teller i gjennomsnitt likevel færre timer i dag enn i 1970. Men det skyldes at det på 1970- og 80-tallet kom flere deltidsarbeidende kvinner inn på arbeidsmarkedet.

I undersøkelser av tidsbruk kan det se ut til at menn har kuttet ned på lønnsarbeid de siste 50 årene. Og det får vi ofte høre. Men det handler først og fremst om at flere menn studerer eller står utenfor arbeidslivet. Menn som faktisk er i lønnet arbeid, bruker like mye tid på jobb som på 1970-tallet. Menn i alderen 25 til 66 år jobbet en halv time mer i 2010 enn i 1970. Dessuten har jo kvinner jobbet gradvis mer utenfor hjemmet for hvert tiår. En stor andel av norske kvinner er i lønnet arbeid. Det er bra, men det gjør også at de totale timene brukt på jobb er høyere i en familie i Norge enn i land som Tyskland og Frankrike. Det er derfor villedende å si at nordmenn jobber mindre enn de fleste andre, ved å vise til lengden på den normerte arbeidstiden. Målt per innbygger er nordmenn på nivå med gjennomsnittet i EU.

I norske familier er det blitt stadig vanligere at begge foreldrene har fulle stillinger. Dessuten har vi fått en eksplosjon av fritidstilbud og konsumvarer. Kanskje er det positivt, men det kan også føre til stress, ettersom tiden vi har til rådighet jo er den samme som den alltid har vært.

Ved å dyrke en myte om at arbeidsuka har blitt stadig kortere, sier politikere og kommentatorer at folk har fått i pose og sekk; både penger og mer tid til å bruke dem. Vi har altså ingenting å klage over, og om noen skulle føle seg stresset, så er det kun deres egen skyld.

Om vi hadde vært fornøyd med velstandsnivået rundt 1950, kunne vi ha jobbet annenhver uke. Da måtte vi ikke bare ha klart oss uten varmekabler på badet, men også uten alderspensjon til alle, lønn under sykdom, fødselspermisjon og mange andre velferdsgoder vi i dag tar for gitt. Men på slutten av 1980-tallet var de fleste av disse ordningene på plass, og varmekabler i ferd med å bli vanlig, om ikke i oppkjørselen foran garasjen, så i hvert fall på badet. Det er først i tiårene etter dette at nordmenn har fått realinntekten nesten fordoblet, uten at vi har fått mer fritid.

Slik har vi fått enda mer statlig velferd, barnehageplasser til alle som ønsker det, skolefritidsordning og flere sykehjemsplasser. Og vi har fått det høyeste private for- bruket i Europa.Ingen flyr oftere på feriereiser enn oss, og mye som for en generasjon siden ble ansett som luksuriøst, er nå vanlig. Som to bad, flere typer sykler, å spise ofte på restaurant.

Hva vil vi?
Hvem er det egentlig som har tatt dette valget, velstand foran fritid? Og hvordan har det foregått? Har politikerne spurt: Hva vil dere ha, folkens, mer fri eller større flatskjermer og enda finere bad? Og har fagforeningene spurt medlemmene: Ønsker dere å tjene mer hvert år, eller å jobbe litt mindre og tjene det samme som før?
Nei. Det tas for gitt at alle arbeidstagere alltid vil ha mer lønn. Men forskere har stilt slike spørsmål. Svarene er ganske sammenfallende i den vestlige verden. I de fleste rike land sier et flertall at de ønsker mer tid, også i de nordiske land, der balansen i utgangspunktet er bedre mellom jobb og privatliv. I Danmark har folk siden 1960-tallet blitt spurt hva de foretrekker, økt lønn eller mer fritid. Allerede i 1964 var det flest som ønsket seg mer tid. For hvert tiår har denne gruppen vokst, til 73 prosent ved siste måling.I Norge har flere undersøkelser de siste årene vist at et flertall ønsker kortere arbeidstid fremfor økt kjøpekraft.

Hvorfor gjør ikke flere som de sier at de ønsker? Kan de ikke frivillig gå litt ned i lønn og få mer fri? I praksis er det ikke så enkelt. Mange arbeidsgivere aksepterer bare hele stillinger. Den gode medarbeider jobber heller ekstra enn å be om å få jobbe litt mindre. Det er et ideal i vår kultur å stå på, som det heter, mange får anerkjennelse primært i arbeidslivet. Noen kjenner også frykt for det de ikke vet noe om, nemlig et liv med litt mindre penger. Kanskje ønskermange seg mer tid, men helst dersom andre prioriterer på samme måte.

Dessuten står jo den ene politikeren etter den andre der og sier at vi må jobbe mer i fremtiden for å redde velferdsstaten. Nylig truet Erna Solberg med 43 timers uke i framtida, dersom vi ikke får flere i arbeid. Tidligere har hun sagt at det absolutt mest effektive vil være å få flere som jobber deltid over på fulltid. Det er også et mål for organisasjonene i arbeidslivet, som bruker stadig krassere karakteristikker om dem som velger annerledes (f.eks "nytelsessyke shoppere") .

Å jobbe deltid er vanligst i serviceyrker og andre såkalte relasjonelle yrker som helsepersonell og lærer. Det er også i disse bransjene der opplevelsen av tidspress og stress er størst. Politikere og maktpersoner som ser bort fra slike fakta, viser arroganse overfor vanlige folks livssituasjon. For butikkansatte, sykepleiere, barnehageansatte. De aller fleste trives med å ha en jobb, men det betyr ikke at de ønsker at den varer så lenge som mulig.

Hvorfor jobber så mange norske kvinner fortsatt deltid? Ifølge arbeidslivsforsker Cathrine Egeland er det for å ta bedre vare på familien og sin egen helse. Om de presses inn i fulltidsjobber, kan det fort gi økende sykefravær og enda flere uføre. Om flere skal jobbe mer, bør derfor normalarbeidsdagen bli kortere, ikke lengre.

Den glemte kunst: Prioritering.
Men så er det eldrebølgen. Vi lever stadig lenger og vi skal ha pensjon, pleie og omsorg. I 2018 er det to pensjonister per ti yrkesaktive, i 2060 kan det bli fire! Det er likevel ikke slik at vi jobbe mer. Det finnes mange måter å gjøre noe med balansen mellom statens utgifter og inntekter på. Det går an å kutte i utgifter, øke skattene eller øke egenandeler ved bruk av offentlige tjenester.

Å jobbe mer er en enkel oppskrift på vanskelige dilemmaer. Det gir flere inntekter i statskassen, og selvfølgelig vil politikerne ha det. Det gjør at de slipper den vanskeligste delen av jobben, det som oljerikdommen har vent dem av med, nemlig å prioritere.

De kan dessuten – med en viss rett – fremstille det slik at det er folket, du og jeg, som krever flere goder og økt velstand. Som det står i regjeringens perspektivmelding for de neste tiårene:

En rikere befolkning vil samtidig etterspørre mer av eller høyere kvalitet på mange av de tjenestene som i dag er et offentlig ansvar.

Det slås fast som et faktum. Og et slags Catch 22. Vi blir enda rikere og da vil vi kreve mer. Vi har jo alle en tendens til å ønske oss mer av det meste. Ikke bare mer tid, men også flere sykehjemsplasser, billig skolefritidsordning og flere ansatte i barnehager. Vi vil ha bedre veier og flere togavganger. Vi er i harnisk hvis gatene brøytes dårlig om vinteren. Og politikerne? De vil ha stemmene våre, og heller enn å si at vi ikke kan få alt vi ønsker, overbyr de hverandre i konkurransen om hvem som kan gi oss flest nye velferdsgoder: Flere lærere, varm skolemat, heldagsskole, gratis tannlege til alle, firefeltsveier fra Kristiansand til månen.

Nasjonal transportplan for de neste ti årene er beregnet å koste over 1000 milliarder og er ikke et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt. Ny veiforbindelse mellom Ålesund og Molde skal alene koste 37 milliarder. Mens hullet på statsbudsjettet, det som får politikere til å si at vi jobbe mer, er beregnet til å bli på mellom fem og ti milliarder per år fra 2030 til 2060.Det kan høres mye ut, men ved å legge om til en sykelønnsordning som i Sverige, kan Norge spare 15 milliarder i året. Fremtidens problem trenger altså ikke å være at eldre får dårligere pensjon eller at vi ikke får råd til nye sykehjem, men at politikerne vil tape litt av rommet for nye satsinger, eller at vi må finne oss i å få litt mindre lønn når vi er syke.

I tusener av år var vi fanget i stillstand. Folk flest var fattige, livet på jorda var hardt, ingen trodde det var mulig å øke velstanden for alle. Nå kan det se ut til at vi er fanget i en ny form for tvang. Samfunnsutviklingen er gitt. Økonomien må vokse og produksjonen må øke hvert eneste år. Det finnes ingen måte å si takk, tusen takk for alt vi har fått, men det holder nå. Hvis vi fortsetter, kan det gå utover vår egen livskvalitet og ikke minst barna våre og alle som kommer etter oss på denne kloden.

Eller?