Meninger

Hvem bærer prisen for vår velstand?

Ni krav til et nytt økonomisk system ble nylig lansert av fem politiske organisasjoner. Rudolf Steiners tolkning av den franske revolusjonens idealer peker mot hva som trengs for å innfri dem.

Et velstandssamfunn med skapende kulturliv og god omsorg krever overskudd i den materielle produksjonen. En gang var vi alle involvert i dyrking og produksjon av mat, hus, klær og andre livsnødvendigheter. Men etter hvert som vi effektiviserte produksjonen, fikk vi et materielt overskudd slik at vi kunne gi livsrom for kunstnere, filosofer og andre åndsarbeidere. Tilbake i historien ser vi at det var vanlig å skaffe seg dette overskuddet gjennom bruk av slaver. I boka Poltikkens motsetninger, skriver Sigurd Ibsen (1925): «Uten slaveriet hadde den græske og romerske oldtid ikke frembragt de storverk, som utgjør grundlaget for nesen al vor kulturkapital, og Alexander og Cæsar, Æschylos og Sofokles, Platon og Aristoteles, Praxiteles og Fidas hadde vært os ukjendte navne.» Han argumenterer videre for at livegne og leilendinger var grunnlaget for de gotiske katedralene, renessansens billedkunst, den engelske og franske dramatikken og den italienske operaen. Dette kan utdypes videre med mange eksempler på hvordan en underbetalt underklasse har båret både de kulturelt skapende, men også en selvopptatt og selvnytende overklasse. I de siste hundre årene har maskinene overtatt mye av slitet fra slavene, de livegne og den undertrykt arbeiderklassen. I Norge lever vi i et velstandssamfunn, rikt på omsorg, utdannelse, kultur og underholdning, men er vi fortsatt avhengige av å utnytte andre?

Er vi fortsatt avhengige av å utnytte andre?

Svaret er åpenbart ja. Vår velstand er basert at vi selger dyrt til andre land. Vi selger olje, våpen og fiskeprodukter hvor nordmenn har høye inntekter, mens vi importerer klær, elektronikk og mye annet som er produsert med minimale lønninger. Ved utvinning av viktige mineraler og produksjon av kakao og hermetiske tomater, er det påvist eksempler på regulært slaveri.

Norsk industri mangler folk som vil ta del i den praktiske produksjonen. Det er ikke slik at ikke mange nordmenn kunne ha gjort disse jobbene, men det er åpenbart slik at mange nordmenn føler seg hevet over det å gjøre en praktisk innsats. Derfor møter jeg landbruks- og skogsarbeidere som snakker mange ulike språk, norske rengjørere er en sjeldenhet og de mange hjelperne som kommer hjem til min gamle stemor, er fra et stort spekter av land.

Forfallet starter gjerne med en dekadent overklasse som synker hen i personlig nytelse og maktmisbruk.

I Doris Lessings romanen Sirius-eksperimentene skildres det hvordan kulturer utvikles og forfaller. Forfallet starter gjerne med en dekadent overklasse som synker hen i personlig nytelse og maktmisbruk. Mange i Norge vil sikkert bli provosert over å kalles dekadent overklasse, men i et globalt perspektiv vil mange anse oss slik. Vår velstand er basert på utnyttelse av andre mennesker og også av husdyra i industriell kjøttproduksjon. Men det mest alvorlig er vår utnyttelsen av naturen. Skulle alle levd som oss, ville vi trengt minst tre jordkloder. Vi tapper ut ressurser i rasende takt, samtidig som vi forpester miljøet med plast, miljøgifter og drivhusgasser. De fleste gjør ikke dette bevisst, men vi er fanget i et økonomisk system som er basert på kontinuerlig økt forbruk. Slutter vi å forbruke, kan systemet bryte sammen. Likevel er det nesten ingen som reiser spørsmål om hvordan vi kan endre dette systemet. Den øst-europeiske planøkonomien var ingen suksess. Kinas statskontrollerte markedsøkonomi har gitt velstand for mange, men den skåner ikke naturen, så hva skal vi da gjøre?

Det er på høy tid å starte en debatt om nødvendig systemendring. De fem organisasjonene Spire, Latin-Amerikagruppene, Attac Norge, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom lanserte nylig en rapport om Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system.

Den inneholder ni krav til det nye systemet, men lite om veien videre. Målet er å få i gang en idéutveksling, men den seriøse debatten har ennå ikke kommet i gang. Nå i disse koronatider har det avslørt seg flere svakheter ved det økonomiske systemet, og mange burde ha god tid til å søke etter nye tanker.

Brorskap hører hjemme i næringslivet.

Sigurd Ibsen henviste i slutten av sin bok til Rudolf Steiners tregreningsidéer som en mulig vei framover. Disse innebærer en revitalisering av parolene fra den franske revolusjon ved å plassere dem på områder hvor de er fruktbare. Likhet må gjelde i rettslivet. Lovene skal være like for alle, og alle må ha like mye å si når de vedtas. Brorskap hører hjemme i næringslivet. Det vil si at forbrukere, produsenter og handelsledd i samarbeid må finne fram til en fornuftig og bærekraftig fordeling av varer og tjenester. Det må også finnes ordninger for at ikke økonomisk overskudd hoper seg opp som kreftsvulster i systemet. Pengene må i stedet strømme over til et fritt åndsliv som kan inspirere til andre verdier enn dekadent overforbruk, og til ideer for å utvikle et mer velfungerende og bærekraftig samfunn i praksis. Rudolf Steiner påpekte bare noen grunnleggende prinsipper. All videre utvikling vil avhenge av vår egen kreativitet. Men mangelen på nytenkning kan synes like alvorlig som klimakrisa.