Den tredje veien mellom materialisme og livsfjern åndelighet

Rudolf Steiner illustrerer hvordan det åndelige gir kraft til konkrete løsninger i den materielle verden.

I Sekem i Egypt har antroposofen Ibrahim Abouleish midt i ørkenen bygget opp ikke bare et omfattende jordbruk, men også ulike skoler, verksteder og nå også et universitet.

Foto: Kaja Jenseth

Vi trenger den naturvitenskaplige tenkningens klarhet og logikk, og vi trenger dens frihet fra alle former for dogmer. Renessansen og de første naturvitenskapelige tenkerne som Kepler, Galilei og Newton, bidro til store fremskritt i menneskehetens utvikling. Men vi trenger også en viss ydmykhet overfor at virkeligheten kan være noe mer enn det materialistiske verdensbildet som denne tenkningen har frembragt. Hvis en leser Aasmund Brynildsens bok om Kepler, vil en se at Kepler var et menneske hvor kunst, vitenskap og religion var en enhet. Etter hans tid har de tre livsområdene skilt lag, og det kan ha vært viktig for at de fritt skulle få utviklet sin egenart. Men i dagens situasjon er det spørsmål om vi må prøve å forene dem igjen for å kunne finne de verdiene og den inspirasjonskraften som trengs for å endre den dramatiske verdensutviklingen.

Religion fremstår for stadig flere mennesker som noe underlig og fremmed. Jeg tror det er fordi det vi i dag møter som religion er mer eller mindre døde rester av noe som en gang var intenst og levende. Målet må ikke være mer eller mindre ukritiske hengivelse til disse restene, men å prøve å få et moderne forhold til kilder som fortsatt kan være levende. Noen mennesker har en slags hjertekontakt med slike kilder. De har hatt en eller flere opplevelser som har beveget noe grunnleggende i deres personlighet. Hans Nielsen Hauge fikk en spesielt sterk opplevelse en dag han gikk ute og pløyde jordene i Rolvsøy, en opplevelse som fylte ham med en sterk og aldri utslukkende kjærlighetskraft. En kraft han ikke bare brukte til religiøs fornyelse, men også til praktisk utvikling av et næringsliv preget av brorskapsidealer. Det er få andre som har opplevd dette like intenst, men mange har opplevde noe som har beveget og lyst opp i deres hjerter. Jeg har også med glede sett flere narkomane som gjennom det religiøse har fått et løft til å komme seg ut av stoffslaveriet.

Men uansett hva folk opplever, står de overfor problemet med at vi i vårt samfunn ikke har noe felles språk for slike opplevelser. De som har slike opplevelser finner heller ikke alltid hjelp i sin egen tradisjon. De tradisjonelle kristne og muslimske miljøene tillater ofte bare svært snevre forklaringsmodeller og forbyr samtid en mer aktiv og undersøkende tenkning hvis den nærmere seg det spirituelle livsområdet. Vi lever i frihetens tidsalder og trenger nå en fri og utforskende undersøkelse av den ikke-materielle delen av virkeligheten. En slik undersøkelse vil neppe føre til endelige og faste sannheter. Vi må i dag akseptere at mennesker støtter seg på helt ulike tanker når de prøver å forstå sin sammenheng med det som kan kalles det guddommelige. Vi lever i mangfoldets tidsalder og må på dette området respektere hverandres ulike tanker. Når det gjelder handlinger, må vi derimot forvente at alle forholder seg til de demokratisk bestemte lovene og håpe at de i tillegg strekker seg langt i aktiv nestekjærlighet.

En fri arbeidsform på dette området kan være å følge Goethes intensjon om å se det guddommelige i det materielle. I et ansikt ser du ikke bare øyne, nese og munn, men du kan oppleve at det er en personlighet som kommer til uttrykk. Det er noe ikke-fysisk som viser seg i det fysiske. Slik arbeidet Goethe med fargene. For ham ville det vært uinteressant at fargen gul har en bølgelengde på et bestemt antall nanometer. Goethe var opptatt av fargens vesen, det som kommer til uttrykk i fargen og som angår og berører oss. Slik kan vi betrakte alt i naturens skjønnhet og meningsfulle former. Med ærefrykt kan vi undre oss over hva det er som kommer til uttrykk. Vi må gjennomskue dogmet om at naturvitenskapen i dag har besvart alle vesentlige spørsmål og ha et bevisst forhold til det gåtefulle. Det kan gjelde helt enkle og grunnleggende spørsmål om hva liv egentlig er, hvor i oss selv vi opplever de mange skiftende følelsene, hva i oss som skiller mellom vesentlig og uvesentlig og hvor vi befinner oss når vi iakttar vår egen tenkning.

Ut fra aktive observasjoner og undring kan vi oppsøke ulike spirituelle tradisjoner for å undersøke om det finnes brukbare begreper for det ikke-fysiske. En av de rikeste kildene til begreper og forestillinger på dette området finner vi i Rudolf Steiners antroposofi.

Fordelen med Steiner er at han anerkjenner naturvitenskapelig realkunnskap og at han viderefører Goethes metode ved å oppfordre oss til å se det spirituelle som virker i de lovmessigheter og fenomener som naturvitenskapen beskriver.

Han advarer mot blind tro og pålegger oss også å bruke samme klare tenkning som i naturvitenskapen når vi prøver å danne oss bilder av en spirituell dimensjon. Steiner gjør uttrykkelig oppmerksom på at det han arbeider med er å beskrive det ubeskrivelige og det kan bare gjøres ved å beskrive et fenomen på mange ulike måter. Å forholde seg til et av Steiners utsagn som om det skulle være den hele og fulle sannhet blir dermed meningsløst. Det finnes selvsagt også andre begreper og tradisjoner man kan oppsøke og undersøke, men en grunn til at jeg vil fremheve Rudolf Steiner, er at de som med tanke og følelse har klart å arbeide seg inn i hans fremstillinger, også har klart å gjennomføre praktiske tiltak i den materielle verden. Det finnes rundt om i verden tusen Rudolf Steinerskoler og mange landsbyer og hjem hvor såkalte normale og psykisk utviklingshemmede arbeider sammen. Et betydelig antall vanlig utdannede leger har utvidet sin praksis og innsikt med impulser fra Steiner.

Lenge før det var snakk om økologi ga Steiner impulsen til det biologisk-dynamiske jordbruket, ulike kunstnere og arkitekter er inspirert av ham og hans egne tavletegninger fremstilles nå på kunstutstillinger over store deler av verden. Fra 70-tallet og fram til i dag har antroposofiske miljøer startet opp en rekke etiske banker, som Cultura i Norge. Jeg har spesielt stor beundring for muslimen og antroposofen Ibrahim Abouleish og hva han og hans familie har fått til i Sekem i Egypt. Midt i ørkenen har de bygget opp ikke bare et omfattende jordbruk, men også ulike skoler, verksteder og nå også et universitet. Rudolf Steiner var også den første som redefinerte parolene fra den franske revolusjon og påpekte at frihet må gjelde i kultur- og omsorgslivet (åndslivet), likhet i rettslivet og brorskap i næringslivet. Dette gjorde han i boka Kjernepunktene i den sosiale organisme. Den siste norske utgaven har fått tittelen Tregrening.

Det er selvsagt ikke bare antroposofer som gjør noe vesentlig i verden. Vi finner mennesker som formidler nestekjærlighet og bærekraftige verdier ut fra mange spirituelle og religiøse impulser. Her finnes det ikke én vei som gjelder for alle, enhver må finne sin egen sti, men slik verdenssituasjonen nå tilspisser seg blir det mer og mer nødvendig at stadig flere finner andre verdier enn de materielle. Vi trenger kunnskap og innsikt som kan inspirere til et mer nestekjærlig samfunn.