Hva skal vi med en miljøminister uten makt?

Biomangfoldet ivaretas best gjennom veloverveid arealforvaltning

Den rimeligste, enkleste og mest effektive måten å ta vare på arter (biologisk mangfold) og naturtyper i Norge, er gjennom en veloverveid og kunnskapsbasert arealforvaltning - det vil si gjennom arbeid med bl.a. kommuneplaner, reguleringsplaner og vindkraftplaner. Det aller meste av denne arealforvaltningen skjer i kommunene, men i de fleste kommuner står som kjent biologisk mangfold ikke særlig sterkt når naturen kommer i konflikt med utbyggingsinteresser eller andre økonomiske interesser. Naturen blir – bokstavelig talt – overkjørt, og essensielle leveområder for planter, insekter, fugler og dyr blir til veier, hyttefelt, vindmølleparker, eller bolig- og næringsområder. Det er også et viktig poeng at kunnskapen og kompetansen om det lokale biologiske mangfoldet i mange norske kommuner ikke er særlig god – verken blant politikere eller administrasjon. Mange kommuner har eksempelvis ingen fagpersoner på dette feltet.

Innstramminger av fylkesmennenes innsigelsespraksis

Det er en kjent sak at den nåværende regjeringen har strammet inn på fylkesmennenes innsigelsespraksis i arealsaker – noe som har medført færre innsigelser og at fylkesmennene langt sjeldnere får medhold hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet i de tilfellene der de faktisk kommer med innsigelse. Denne endrede praksisen har heldigvis blitt sterkt kritisert, blant annet av Sabima. Til og med Riksrevisjonen stiller spørsmål ved hvorvidt den endrede praksisen nå har gått så langt at innsigelsesinstituttet ikke lenger fungerer etter hensikten; det vil si hvorvidt nasjonale og vesentlig regionale interesser har den beskyttelsen de faktisk har rett på – blant annet i medhold av naturmangfoldloven.

Til tross for dette, kom statsministeren under sin nylige vestlandsturné med en uttalelse om at hun i klagesaker lover å vektlegge lokalpolitikernes syn enda sterkere enn i dag (altså i de sakene der fylkesmennene fortsatt «våger» å komme med innsigelser). I en tid der det biologiske mangfoldet reduseres i rekordtempo, vil altså den norske regjeringen nå gjøre det enda lettere å ikke ta hensyn til biologisk mangfold av nasjonal og vesentlig regional verdi (f.eks. rødlistede arter). Det henger rett og slett ikke på greip; man skulle jo tro at pendelen nå skulle svinge motsatt vei etter at Venstre og KrF kom inn i regjeringen, og etter at Riksrevisjonen kom med sin kritiske rapport.

Miljømyndighetene må få mer makt

Man kan jo bare undre seg over hva miljøminister Elvestuen og den øvrige partiledelsen i det for tiden skadeskutte miljøpartiet Venstre tenker om statsministerens siste uttalelse; i praksis sier hun jo at naturen og dens arter skal vektes (om mulig) enda lettere enn de gjør i dag. Man kan også undre seg over hva statsministeren tror hun vil tjene på med denne type uttalelser i valgkampen; jeg tror at svært mange velgere – særlig i disse «vindmølletider» – forstår at også Norge trenger fagmiljøer med makt til å sette foten ned når viktige naturinteresser trues av utbygginger eller andre arealendringer. Dette er spørsmål som berører og engasjerer svært mange mennesker!