Skal ikke hensynet til hubroen få veie tyngst noe sted?

Den milde sommer er kommet til Helgelandskysten. Akkurat i dag ligger havet oljeblankt og speiler den lille øya dit vi er på veg. I en slik stund er det fort å glemme at nedbør og hard vind gjør dette til et svært værbitt sted de fleste andre dager i året. Men for oss som kan velge hvilken dag vi vil komme på besøk, er stedet bare vennlighet og smil. Det er litt annerledes for de skapninger som skal overleve her ute under den åpne himmel hver eneste dag gjennom alle årstider. For hubroparet som holder til på øya, rommer dette vindpinte stedet hele deres eksistens. Ei lita øy, en liten flekk på guds grønne jord er alt de har. Her bor de, her skaffer de sin mat, her gir de liv til sine unger og her kommer de også selv til å forlate livet en dag.

For hubroparet finnes kun denne ene

Det finnes ganske mange liknende små øyer, men for hubroparet finnes kun denne ene. Før i verden bodde det hubroer på mange andre øyer langs Norges kyst. Det gjør det dessverre ikke lenger.

Dette hubroparet er ett blant ytterst få, og øya er dermed ganske unik. Her anløper heldigvis intet rutegående fartøy, og vi ankommer i egen småbåt for å undersøke hvordan det står til med hubroen. Vi har fulgt samme rutine hver sommer de siste 25 årene, og har etter hvert en brukbar oversikt over den nyere historikken til dette gamle hubroterritoriet.

Allerede på stranda finner vi spor som viser at vi langt fra er de første menneskene som besøker øya denne sommeren. Dette var vi også sørgelig klar over på forhånd. Via sosiale medier har vi fanget opp at stadig flere gjør strandhugg på hubroens øy – noen allerede i mars/april – under den mest sårbare perioden da hubroen nettopp har lagt sine egg. Det har vært slik noen år nå, men trafikken ser ut til å øke. De fleste besøkende ser neppe så mye til hubroen, men hubroen ser åpenbart mer enn nok til dem.

En gjenglemt engangsgrill og en teltplugg etter de siste gjestene er synlige bevis på noe av det hubroene har å stri med her. En mengde spor og møkk etter sau overalt utdyper problemstillingen. Hubroens øy er ikke stor, noen hundre meter på tvers og det finnes ingen bratte, utilgjengelig berg å gjemme seg i. For 25 år siden hekket hubroen innunder en lav bergnakke som ga et knapt meteren høyt, men effektivt, vern mot tøffe værforhold. Bergnakken var dessverre lite effektiv som vern mot tråkk og forstyrrelser fra beitende sauer. Etter at sauetallet økte og kvit sommerbeitende sau ble byttet ut mot helårsbeitene utegangersauer utover 1990-tallet, har denne reirgropa stort sett stått tom. De få gangene hubroen allikevel har prøvd å hekke her, har det i all hovedsak gått galt. Den beste og tryggeste reirplassen på øya er blitt ubrukelig for hubroen. Sauene har overtatt bergnakken som liggeplass.

Vi forflytter oss noen titalls meter innover øya og i gressrike partier finner vi gledelig nok rikelige spor etter vånden - Arvicola amphibius – den relativt store smågnageren som er så karakteristisk og viktig for økosystemet her ute. Vånden utgjør det i særklasse viktigste byttedyret for hubroen i dette området. Resultater fra lokale takseringer viser betydelig færre vånder på øyer med intensivt sauebeite – det betyr mindre mat for hubroen – men her på hubroens øy ser det heldigvis ut til at våndbestanden fortsatt holder seg relativt høy. Det er derfor med betydelig forventning vi etter hvert bruker kikkerten mot hubroens siste funksjonelle reirplass for å se om det er aktivitet der. Fra vår posisjon kan vi også se hann-hubroens faste sitteplass. Fra dette utsiktspunktet kan hannen holde vakt over reirområdet og se direkte inn på reirhylla der hunnen ruger. En mengde hubro-møkk viser at sitteplassen har vært hyppig brukt denne våren. Det er et godt tegn og en sterk indikasjon på at hubroene har gått til hekking.

Den siste reirgropa

Men hvordan står det til i skrenten hvor reirgropa ligger? Reirplassen er uvanlig trangbodd til hubro å være – bare en kile inn i berget. Men det er den eneste plassen på øya hvor hubroen har funnet fred for sauen og som samtidig oppfyller de minimumskrav som arten ellers stiller til reirsted. Så da får det heller være litt trangt. Det gjør også innsynet for oss litt vanskelig. Men reiret ser bekymringsfullt dødt ut. Ei enslig dunfjær på et grasstrå er fra avstand eneste observerbare livstegn ved reiret. Etter et par minutter må vi bare erkjenne at realitetene er som vi har fryktet; hubrohekkingen på den lille øya har gått galt – enda en gang.

At hubroer mislykkes i sine hekkeforsøk hender fra tid til annen. Men når hubroens hekking på vår lille øy mislykkes under gunstige næringsforhold i 9 av de 10 seneste hekkesesongene, så viser det at noe er alvorlig galt. Det er ikke naturlig. I dette tilfellet er forklaringen ganske åpenbar: Kombinerte effekter av helårsbeitende sauer og menneskelige forstyrrelser/turisme.

Hubroen har status som sterkt truet (kategori EN) i norsk rødliste for arter. Tidligere bestandsestimater for arten er beheftet med betydelig grad av usikkerhet og har sannsynligvis overestimert nyere bestandsnivåer betydelig. Pågående kartlegging har da også i løpet av de siste årene avdekket at hubroen langt på vei har forsvunnet som hekkefugl i store deler av sitt tidligere norske utbredelsesområde. Trusselbildet for vår største ugle er sammensatt og spenner fra svikt i byttedyrtilgang og nedbygging/degradering/ødeleggelse av habitat til kraftlinjedød og forgiftning. For å hindre at bestandsnedgangen fortsetter vil det uansett være vesentlig å sikre og styrke hubroens reproduksjon på de steder hvor den tross alt fortsatt finnes. I dette bildet er vår lille øy på Helgelandskysten en viktig brikke i puslespillet. Det er hubrounger fra slike intakte hekkelokaliteter som skal redde arten fra å dø ut og forhåpningsvis bidra til at hubroen på sikt kan reetablere seg i vakante hekkeområder. Hvor klokt er det da å la sauer, strandryddere, kajakkpadlere, båtfolk med engangsgrill og tilfeldige badegjester ødelegge hubroens hekking på vår lille øy år ut og år inn?

Statsstøttet nedtramping av hekkende hubro

Situasjonen på vår lille hubro-øy kan muligvis oppleves som et særtilfelle, men ornitologer som jobber med hubro kan bevitne liknende situasjoner ved hekkelokaliteter flere steder langs kysten.

Hva er logikken bak når hekkende hubro i praksis trampes ned av folk og fe langs kysten? Som vanlig vil vi finne forklaringen først og fremst i politikk, økonomi, menneskelig egennytte og juridisk-tekniske forhold.

Saueholdet er et kapittel for seg. Omlegging av driftsform fra sommerbeite til helårsbeite de siste 40 årene har hatt dramatiske økologiske effekter på flere av hubroens siste tilholdssteder. Ved hold av gammelnorsk sau (også kalt utegangersau og villsau) som går ute hele året, kan dyreeieren langt på veg eliminere behovet for vinterfôring og driftsbygninger. Tilsyn og stell av sauene kan ved utegangerdrift også reduseres til et absolutt minimum, og alt dette til sammen gjør det mulig for enkeltpersoner å holde svært mange sauer uten vesentlig egeninnsats. Ved alt storskala sauehold i Norge er kjøttverdien på dyrene av underordnet betydning. Økonomien sauenæringa holdes oppe gjennom sjenerøse statlige tilskudd, og mange dyr gir store tilskudd. At gammelnorsk sau produserer lite kjøtt spiller dermed liten rolle – det er høyt statlig tilskudd og minimal egeninnsats pr dyr som gjør driftsformen økonomisk og praktisk attraktiv. På denne måten kan også folk med full jobb utenfor landbruket holde betydelige dyreantall og sanke hyggelige ekstrainntekter fra felleskassa. Saueeieren på hubroøya gjør seg en god årslønn som fisker. Han eier ikke hubroøya, men får allikevel lov til å ha sauene der. For ham kan det selvsagt ikke skade at det hvert eneste år også triller inn noen hundre tusen tilskuddskroner fra staten for villsauene han eier. Men saueholdet har også en relativt høy økologisk pris. For hubroen på øya er det skjebnesvangert.

Norsk sauepolitikk truer mer enn hubroen

I rettferdighetens navn må det sies at hubroen bare en av mange naturlig hjemmehørende arter som påvirkes negativt av overbeiting fra sau. Nyere undersøkelser viser blant annet at bestanden av den tidligere nevnte vånden – det i mange tilfeller eneste naturlig hjemmehørende og økologisk viktige pattedyret som bebor og beiter vegetasjon på de ytre kystøyene – reduseres kraftig der den fremmede sauen introduseres av oss mennesker. Fra sammenlignbare habitater – ikke minst på de britiske øyer – er liknende negative effekter påvist for andre arter, da ikke minst for bakkehekkende fugl. I Norge derimot snakkes det helst bare i rosende ordelag om sauen. I følge næringspolitiske narrativer er sauen noe av en økologisk superhelt. For feltornitologen og økologen – dvs kompetente mennesker som er ute i virkeligheten og ser hva som faktisk foregår – framstår denne framstillingen mildt sagt unyansert og i stor grad uriktig. Norske saueeiere kan imidlertid lene seg trygt tilbake i stresslessen: Ingenting tyder på at norske myndigheter kommer til å gjøre noen evaluering for de økologiske konsekvensene av landets sauepolitikk i nær eller overskuelig framtid. For hubroen derimot kan det bli kritisk.

Norsk lov tar hensyn til sauen 664 ganger – hubroen ikke nevnt én gang

Kun et lite mindretall av de resterende hekkeplasser for hubro i dagens Norge er underlagt noen form for områdevern med hjemmel i naturmangfoldloven. Et kjapt fritekstsøk på Lovdata.no avslører dessuten at ingen norske verneområder har verneforskrift som nevner ordet hubro. Det betyr for eksempel at det ikke i noen norsk verneforskrift er gitt vernebestemmelser direkte innrettet for å ivareta den truede og fåtallige ugla på norsk jord, men samtidig må det sies at hubroen i til en viss grad kan ha nytte av generelle bestemmelser for vern fuglelivet eller andre arter/artsgrupper. Til sammenlikning: Et tilsvarende søk på ordet «sau» viser at den introduserte arten er spesielt nevnt i elleve norske verneforskrifter, og da ikke for å stenge sauen ute, men for å sikre den tilgang på beite i verneområdene. Omfanget av tilretteleggingen for fremmede kulturarter går imidlertid ikke fullt opp for oss før vi søker på begrepet «beite» og finner 653 – seks hundre og femtitre – verneforskrifter hvor det er gjort unntak direkte i vernebestemmelsene for å sikre fremmede beitende organismer tilgang til norske naturvernområder. Det skal her sies at enkeltarter generelt ikke nevnes så ofte med navn i norske verneforskrifter, men allikevel. Havørn – som er en tallrik og ikke truet art finnes nevnt i fire forskjellige verneforskrifter – sauen som fremmed art genererer altså 664 og hubroen null.

I et lite mindretall av norske verneområder er det er lagt inn begrensninger for menneskelig ferdsel/forstyrrelser, men disse er i alt vesentlig gitt av hensyn til hekkende sjøfugl. Ingen norske naturvernområder har forskrifter som regulerer menneskelig ferdsel spesifikt av hensyn til hekkende hubro. Hvorfor ikke?

Hubroens hekketid varer mer enn et halvt år

I Norge starter hubroens hekketid med kurtisering og graving av reirgrop i februar måned. Litt avhengig av hvor man befinner seg i landet og med en viss individuell og mellomårs variasjon legger hubroen normalt sine egg i siste halvdel av mars og begynnelsen av april måned. Eggene ruges i fem uker og klekkes mot slutten av april eller i mai måned. Et par måneder senere i juli/august er ungene så store at de kan fly. Men ungene er allikevel avhengige av å bli matet av foreldrene ytterligere en tid utover høsten før de blir selvstendige og vandrer ut for å forsøke å klare seg på egen hånd. I våre områder skjer dette vanligvis i løpet av oktober/november. Ser vi på den samlede perioden med hekkeaktiviteter og regner konservativt fra første egg blir lagt til ungene har blitt selvstendige, så innebærer det at hubroens hekketid fra begynnelse til slutt spenner over en periode på mer enn et halvt år. Ingen andre norske rovfugler eller ugler har en så lang hekketid. Å ta reelle hensyn til hubroen ved å innføre ferdselsforbud på sårbare reirområder under artens hekketid vil derfor innebære relativt betydelige begrensninger for menneskelige aktiviteter. Som naturens advokat må jeg allikevel spørre: Hvordan kan vi ivareta en sårbar og truet fugleart som hubro uten å skjerme hekkeplassene?

Hvordan kan vi ivareta en sårbar og truet fugleart som hubro uten å skjerme hekkeplassene?

Når norske politikere og forvaltere i ulike sammenhenger må foreta samfunnsmessige avveininger mellom sårbart biomangfold og andre interesser er det nødvendigvis slik at selv hensynet til ei sterkt truet ugle ikke hver eneste gang og alltid kan ha forrang framfor andre interesser. Eksempelvis ble hubroen nedprioritert for at det skulle bygges boliger på Fornebulandet. Omfattende nedprioritering av hubroen har de senere årene også i foruroligende grad skjedd i de mange konsesjonsprosesser som har tilrettelagt for voldsom vindindustriutbygging og enorme naturinngrep i hubroens leveområder. Erna Solberg har uttalt ved flere anledninger at folk er viktigere enn hubro. Hun skal ha for klar tale, men slik realitetene framstår rundt i landet synes det nå betimelig å spørre om det ikke skal finnes noe sted i dette landet hvor hensynet til hubroen skal få veie tyngst? Er det virkelig meningen slik lovverk, forskrifter og rådende praksis mer enn antyder, at sauer, badeturister og folk skal ha forrang foran hubro absolutt overalt? Til og med på hubroens forblåste lille øy på Helgelandskysten?