Sauen kan true villreinen

Gjennom 36 år som fylkesmannens viltforvalter i Agder har jeg hatt et stort ansvar for forvaltning av villrein og rovvilt, med mye omgang og samarbeid med sauenæringen, som har sitt tyngdepunkt her sør.

Den «hellige sauen»
Under valgsending i 1983 ble sosiologen og RV-politikeren Liv Finstad spurt om hvorfor Rød Valgallianse i sitt valgprogram ivret etter økt sauehold til tross for overproduksjon. Hennes dyptpløyende faglige begrunnelse har gått inn i historiebøkene: «Sauer er da ålreite dyr». Jo, sauen har vi en sterk kulturell tilknytning til, og hver søndag omtales «fåren og hyrden» fra utallige prekestoler i det ganske land.

Men er det virkelig slik at vårt sauehold er uproblematisk? I en del landskap er den kanskje det, men som mangeårig fjellforvalter og -kyndig ser jeg også utfordringer med den. Jeg har sjøl en rekke ganger etterlyst mer kunnskap om både mulige konfliktforhold mellom villrein og sau, samt generell kunnskap om sauen sin påvirkning av fjelløkologien.

Hvordan påvirker sauen fjelløkologien?
Våre fremste fagfolk som har studert Setesdalsheiene påpeker at langvarig og hard sauebeiting har påvirket vegetasjonen her. Det biologiske mangfoldet er sterkt redusert, mange plantearter savnes og at store områder er dekt med «uspiselig» finnskjegg gir klare vitnesbyrd.

I tidligere tiders beitebruk ble husdyra beitet fra gårdene og opp i fjellet. Nå kjøres titusenvis av dyr med biler opp til et høyfjellandskap som knapt har våkna etter vinterdvalen. Overbeite av fersk vegetasjon, slitasjen og stedvis erosjon følger naturlig med siden det ikke finnes noen regulering av dyretettheten. Dette har jeg sjøl sett gjennom utallige fjellturer, og registrert store kontraster fra hardbeitede «parklandskaper» med mye finnskjegg i Frafjord- og Ryfylkeheiene til de mer frodige Bykleheiene som har hatt et langt lavere beitetrykk. Det forundrer meg heller ikke at det er lite ryper å se i de førstnevnte heller.

Vi er mange fjellforvaltere, og noen av våre fremste forskere på disse temaene, som undrer oss over hvorfor politikere og sentrale myndigheter ikke vil utdype hva som ligger i begrepet «bærekraftig beitebruk». Jeg stiller også spørsmål ved om ikke økologiske forhold burde hatt høyere status enn å få mest mulig sau inn i verneområder. Setesdal Ryfylke er skrint grunnfjell, har landets største landskapsvernområde og villreinstammen er viktigste verneformål. Likevel råder det «øredøvende taushet» når det reises spørsmål med landets største sauetettheter. Ledende grunneiere og villreinfolk er bekymret for at sauen tråkker i stykker viktige lavressurser i de nordlige og østlige deler av heiområdene våre. Dette skyldes blant annet at saltslikkesteiner (som settes ut for mineraltilskudd og samle husdyr) til sau gjerne settes på høyereliggende deler av terrenget der de allerede beskjedne lavressursene befinner seg. Men det er villreinen vi har et stort internasjonalt ansvaret for å bevare!

Sauen, reinen, sjukdom og rovviltet som helsevesen?
Monokulturer av planter så vel som dyr er sårbare for sjukdom og parasitter. I våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylkeheiene og Hardangervidda, må både saueholdet og villreinen sies å være monokulturer, og som drøvtyggere representerer de et beskjedent mangfold. Av hensynet til saueholdet er det et politisk satt mål å hindre bestander av store rovdyr å etablere seg her. Statens Naturoppsyn er raskt på pletten for å ta ut eksempelvis jerv som dukker opp.

Det skjer til tross for at jerven trolig er den viktigste renovatør i norske høgfjell der den finnes: Jerven søker gjerne sjuke og skadde dyr, blant sine større byttedyr.

Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten i våre sørlige villreinstammer, dersom en bestand av jerv hadde vært til stede.

I fjor ble det påvist meget omfattende kalvedød blant villrein på Hardangervidda grunnet fotråte, og kanskje brorparten av tilveksten gikk tapt. Kanskje vi hadde unngått dette omfanget av den svært smittsomme fotråten i våre sørlige villreinstammer, dersom en bestand av jerv hadde vært til stede.

Skrapesjuke hos sau og skrantesjuke hos hjortevilt, som villrein, er nært beslektede prion-sjukdommer. Det er ikke påvist en kobling mellom utbredelsen av disse, og kunnskapen om prion-sjukdommer er i dag begrenset. Men vi vet at artsbarrierer allerede er brutt i spredning av disse, og ny «artshopping» kan inntre. Et forhold som bidrar til smitte mellom både bufe og villrein er saltslikkesteinplasser. Finnes det smitte blant dyra vil den gjerne opptre i større konsentrasjoner nettopp her, og dermed bidra til mer effektiv spredning av disse.

(Saken fortsetter under bildet.)

Håndteringen av skrantesjuke hos villrein og saueholdet som praktiseres i Nordfjella
Jeg skal ikke repetere hele historien med skrantesjuka som for første gang i Europa ble påvist på ei simle i Nordfjella villreinområde i vinteren 2016. Det tok ett år før regjeringen besluttet å utrydde villreinstammen, og enda ett år før det ble realisert. Det til tross for at 50 år lang historie og kunnskap om denne uhyre farlige, lidelsesfulle og svært smittsomme prion-sjukdommen tilsa rask handling for å hindre spredning. Amerikanske og kanadiske eksperter kunne allerede i november 2016 på en stor konferanse i Oslo fortelle hvilket mareritt vi kunne stå overfor, og manet til svært offensiv politikk og upopulære tiltak. I Nord-Amerika sprer sjukdommen seg til stadig nye stater og er nå påvist på fem ulike hjorteviltarter.

Vi var mange som synes det var langt verre at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt snart to år tilbake.

Men vi var mange som synes det var langt verre at flere titusen sauer ble sluppet ut på de skrantesjukeinfiserte beitene i Nordfjella like etter at siste rein var felt snart to år tilbake. 11 000 av disse var gjestesau som kom langveisfra, noen helt fra Lier, og skulle tilbake dit ved beiteslutt. Jegere og turgåere ble oppfordret til å desinfisere sitt fottøy etter turer i dette landskapet, og Statens Naturoppsyn brant utstyr bruk under fellingsaksjonen for mange titusener av kroner.

De sentrale landbruksmyndighetene brød seg lite om at sau kan frakte med seg skrantesjuke-prioner på klauver, i ull og innvortes ut av Nordfjella. Landbruks- og matdepartementet ga både Mattilsynet og Miljødirektoratet munnkurv, de fikk ikke uttale seg om den problematikken. I tillegg overkjørte departementet Mattilsynet i spørsmålet om å opprettholde salteslikkesteinplasser i stedet for å sanere og rydde opp i dem. Det ble satt opp stengsler rundt saltslikkesteinplassene for å holde hjorteviltet ute, men disse fungerte som teiner for hjort som effektivt ble stengt inne nettopp der.

Dersom skrantesjuke dukker opp i nye områder eller på nye hjorteviltarter har myndighetene våre ingen Plan B klar. Konsekvensene på lang sikt vil i så fall trolig være svært dramatiske for hjorteviltbestander og tamreindrift. Lidende og døende hjortevilt vil bli et stadig vanligere innslag om vi skal tro på de nordamerikanske erfaringene. Naturmangfoldloven stiller krav til kunnskap før større naturinngrep, og pålegger at føre var-prinsippet skal legges til grunn når kunnskapen er svak.

Landbruks- og matdepartementet har etter min oppfatning begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side

Landbruks- og matdepartementet har etter min oppfatning begått alvorlig miljøkriminalitet når de har satt slike hensyn til side – og ille er det også at politikere legger lokk på viktige faglige debatter.Det er nokså stille om skrantesjuke for tiden, men vi som er rimelig oppdatert vet at skrantesjuke-prioner kan ligge i jordsmonnet i årevis. De tas også opp i vegetasjonen, så faren for oppblomstring og spredning er langt fra over. Skulle det vise seg at sau bidro til en mulig og ikke urealistisk spredning tror jeg det vil oppleves som svært smertefullt for en hel næring.