Det politiske kompasset – forskjellen på rød, blå, grønn og grå tenkning i politikken (2)

Les også essayets første del: Det politiske kompasset – et nytt verktøy for en ny tid.

I forrige tekst om det politiske kompasset la jeg frem mitt syn om hvor de politiske retningene har sitt opphav. I denne teksten forsøker jeg å skape et tydelig bilde av hva som samler de fire fløyene i hver sin retning.

Hvordan svarer de fire ideologiske retningene på ulike spørsmål?

Her er det valgt ekstra mørkegrå eksempler, men også til tider ytterliggående varianter av de andre retningene, for å tydeliggjøre forskjellene. Dette er også kun eksempler, ettersom det vil være mange variasjoner innenfor de fire hovedretningene på hvordan man ville besvart slike spørsmål.

Hvem løser best de store oppgavene i samfunnet?

De grå: Et opplyst enevelde har oversikten og intellektet til å finne de beste løsningene for alle. F.eks. Maos plan for å øke jernproduksjonen i Kina.

De blå: Næringslivet bør løse de fleste oppgavene gjennom fri konkurranse. F.eks. Fords bilproduksjon.

De røde: Stat og kommune er de tryggeste til å løse oppgavene ved hjelp av standardiserte regler og demokratisk kontroll. F.eks. NSBs togtransport (for et par tiår siden, naturligvis).

De grønne: Ideelle og frivillige aktører har friheten til å finne kreative løsninger uten å tynes av profittkrav og konkurranse. F.eks. Stiftelsen Rambølls ingeniørprosjekter.

Hvor bør makten samles?

De grå: Den bør samles mest mulig, hos en kvalifisert elite.

De blå: I bedrifter, og de som driver dem.

De røde: I demokratiske institusjoner, som staten, spesielt med overvekt av arbeiderne.

De grønne: Den bør spres mest mulig, uavhengig av kvalifikasjoner.

Hvilken gruppe må det jobbes ekstra for å løfte frem, for å sikre et godt samfunn?

De grå: De som har bevist at de er verdt å løftes frem ved å kjempe seg til gode posisjoner i samfunnet.

De blå: Borgerskapet/næringslivseierne.

De røde: Arbeiderne.

De grønne: De som ikke har en stemme, de svakeste, de som faller utenfor.

Hvordan bør samfunnet organiseres?

De grå: Enkeltmennesket følger en sentral styresmakt som har størst mulig kontroll over ulike aspekter av samfunnet for å dekke ønsker og behov mest mulig effektivt.

De blå: Enkeltmennesker opererer enten som produsent eller konsument i et friest mulig marked som dekker ønsker og behov i befolkningen.

De røde: Enkeltmennesker bruker organisasjonsmakt for å sørge for at de som har arbeidskraften også styrer ressursene, og sørger for demokratisk styring av disse organisasjonene for å dekke ønsker og behov i befolkningen.

De grønne: Enkeltmennesker samler seg naturlig i grupper som nabolag o.l. som, gjennom demokratiske prosesser, vil kunne gå sammen med andre slike grupper etter ønske og behov på høyere nivåer (kommuner osv.) for å løse utfordringer av ulik størrelsesorden.

Forklaringskraften i det politiske kompasset

En rekke fenomener er mye lettere å få en rask, visuell oversikt over ved å bruke kompasset fremfor å tvinge enhver politisk tanke eller bevegelse inn på den rød/blå aksen.

«Blokkuavhengighet»

En «blokk» er egentlig bare en hvilken som helst samling av flere partier som søker samarbeid over tid, eller oppleves som ideologisk tilstrekkelig nær hverandre til at det er naturlig for mange å gruppere dem sammen. Sånn sett er det riktig å snakke om en «rød» og en «blå» blokk i norsk politikk, av den enkle grunn at partiene har valgt å klumpe seg sammen slik og får panikk om noen ikke ønsker å feste seg til en «side».

Så selv om det gir mening å kalle partier som ikke innfinner seg i en av de to blokkene for «blokkuavhengig», er det vanskeligere å si det samme om fløyer. I det politiske kompasset er det jo fire ideologiske hovedretninger, eller fløyer, og selv om man fint kan kombinere aspekter fra hver akse, så vil man som regel kunne plasseres ganske tydelig på kartet likevel. Det finnes naturligvis unntak; partier som har ulik akseplassering på ulike politikkområder, men ekstreme utslag av slik pragmatisme gir gjerne såpass mye kognitiv dissonans hos velgerne at det er vanskelig for partiene å vokse seg store.

Hvorfor sliter sosialdemokratiske partier for tiden, og hvorfor blir mange styringspartier på høyresiden mindre?

Ved å tviholde på posisjoner som blir mindre aktuelle for hvert år som går (kampen om ressursene mellom arbeidere og kapitalister blir mindre aktuell når ressursene forsvinner) vil de etablerte partiene bli utkonkurrert av nye alternativer som har tydelige svar på de nye spørsmålene.

Når polariseringen blir sterkere langs den grå-grønne aksen, vil de kunne slites i to eller få store lekkasjer til nye alternativer.

Når polariseringen blir sterkere langs den grå-grønne aksen, vil de kunne slites i to eller få store lekkasjer til nye alternativer. De sosialdemokratiske partiene i Europa har i lengre tid beveget seg mot høyre, muligens som en naturlig følge av at to store konkurrenter i et «fritt» marked tenderer til å nærme seg hverandre for å maksimere antallet velgere de kan appellere til (se f.eks. USA der de to store partiene nok begge kan plasseres som moderate gråblå partier). Dette styrker imidlertid de rødere konkurrentene, og setter sosialdemokratene i en umulig posisjon: Når vinden blåser mot høyre taper alle de røde partiene på det, når vinden blåser mot venstre vinner de mest som har tydeligst rød posisjon. Når vinden blåser i grå retning taper sosialdemokratiske partier som har posisjonert seg grønt, mens når den blåser mot grønt er det de grønneste partiene som vinner mest på det. Slik pumpes sosialdemokratene tomme, med mindre de kan absorbere tilstrekkelig av partiene rundt seg.

Styringspartier på høyresiden utsettes for lignende effekter, men har noen fordeler som gjør utslagene mindre for dem og utsetter konsekvensene i tid. De er ofte posisjonert lenger til høyre, og høyrevindene må dermed bli sterke og langvarige før de lekker stort til partier lenger til høyre for dem.

Den skjulte konflikten mellom de grønne og grå i de røde og blå fløyene

Mens et parti som har stor bredde langs den rød/blå aksen ofte får krav om å «velge side», slipper partier med stor bredde langs den grå/grønne aksen ofte unna slike spørsmål – men de slipper ikke unna konsekvensene av å ha stor splittelse internt.

Hos de blå blir disse fløyene ofte påsatt merkelappene «konservative» (blå-grå) og «liberale» (blå-grønne). Merkelapper som «liberalkonservativ» er et eksempel på det evige prosjektet om å forsøke å samle de blå på tross av spredningen langs den grønn/grå aksen.

Hos de røde har man mindre tradisjon for å synliggjøre dette skillet, med unntak av merkelappen «kraftsosialist» (rød-grå) som stereotypisk beskriver en sosialist som gjerne legger noen elver i rør og pumper opp olje for å lage nok fabrikker til å skaffe arbeidsplasser. De rød-grønne har ingen slike merkelapper, med mindre man ser lenge nok på logoen til SV til å konkludere med at de antagelig er fornøyde om de får sitte med eierskap til begrepet.

Ettersom samfunnet møter stadig flere utfordringer som polariserer langs den grå-grønne aksen, kjenner partier i de tradisjonelle røde og blå fløyene mer og mer press på å posisjonere seg langs denne aksen for å ha relevante svar og løsninger på de mest aktuelle problemene – og for å posisjonere seg i debattene.

Hva er høyreekstremisme?

Med det politiske kompasset slipper man mye forvirring som kan oppstå når man skal tvinge alt inn på en endimensjonal akse. Man ville forvente at jo lenger til høyre man går, jo mer markedsliberalistisk ble politikken. Det er jo det som skiller høyresiden fra venstresiden. Slik er det i det politiske kompasset, der du lengst til høyre finner retninger som laissez-faire kapitalisme.

Mens «høyreekstreme» ideologier som fascisme og nazisme ofte har mye større innslag av proteksjonisme og statlig inngripen enn hva som gir mening om du plasserer dem langt til høyre på den klassiske rød/blå aksen, så kan det enkelt forklares med at disse bare er marginalt til høyre langs denne aksen i kompasset, men langt nedi det mørkegrå. Dette forklarer også likheten mellom f.eks. fascisme og stalinisme, ettersom de jo har en del avstand mellom seg på den rød/blå aksen, men ligger samme sted på den grå/grønne aksen.

I USA kaller man de nye autoritære strømningene ofte for «alt-right» eller «authoritarian right», som passer mye bedre med det politiske kompasset enn «ekstremhøyre».

Var Sovjetunionen kommunistisk?

Den russiske revolusjonen ble tidlig kuppet av Lenin og Trotskij, som hadde en betydelig gråere ideologisk retning enn mange av de røde idealistene hadde. Noe av det første de gjorde var å oppløse og marginalisere selve «sovjetene» (arbeiderrådene) som var grunnstammen i den kommunistiske tankegangen. Stalin førte Sovjetunionen ytterligere ned i grå retning da han tok over.

På samme måte som det i det politiske kompasset ikke er fascister lengst til høyre, så finner du heller ikke Stalin på den rene, røde fløyen – selv om hans ideologi nok var betydelig rødere enn det nazistene var blå.

Ekstreme/radikale politiske retninger

I det politiske kompasset ligger «radikale» politiske ideologier i ytterkantene av kompasset. De av oss som er moderate vil hevde at disse ideologiene er så rendyrkede i sin teori at de kun fungerer som skrivebordsøvelse, og mest sannsynlig ikke vil overleve møtet med virkelige, komplekse mennesker som skal danne virkelige samfunn.

Skal vi forkaste høyre/venstre-aksen?

Merk at jeg på ingen måte hevder den rød/blå aksen er irrelevant for å forklare dagens politiske situasjon. Det er nettopp kraften i å kombinere den gamle og den nye aksen i et kompass som gjør det lettere å navigere dagens politiske landskap – selv om vi jo må huske på at alle slike fremstillinger er grove forenklinger som på ingen måte dekker alle nyanser av virkeligheten.

Vi kan f.eks. diskutere mye hvordan partiene våre kan plasseres i kompasset. Det er jo subjektivt, og i et moderat, demokratisk land vil det ikke nødvendigvis være så stor spredning. Dessuten vil alle partier, så sant de ikke er helt ekstreme, ha forskjellige politikkforslag som er spredt utover flere deler av spekteret. Eksempelvis vil et parti kunne ha mange grå forslag om innskrenkninger av flyktningers rettigheter, men også forslag om beskyttelse av dyrs rettigheter gjennom dyrepoliti – som jo er et grønt forslag.

Det politiske kompasset samsvarer i stor grad med et amerikansk konsept, «The Political Compass», som på mange måter er identisk, men som forenkler aksene helt ned til et enkelt saksfelt for hver – der den rød/blå aksen er en rent økonomisk akse, og den grønn/grå er en rent autoritær/antiautoritær akse.

Kan alle nye trender dyttes inn et bestemt sted i kompasset?

Kompasset hjelper bare med å sortere ulike ideologiske retninger. Praktisk politikk er jo alltid mye mer komplisert enn som så.

Nei, kompasset hjelper bare med å sortere ulike ideologiske retninger. Praktisk politikk er jo alltid mye mer komplisert enn som så. Eksempelvis vet vi i ettertid at nazismen var tydelig forankret i grå ideologi, men de hadde en pragmatisk fremgangsmåte for å sikre makt – slik at de brukte retorikk også fra både veldig røde og veldig blå retninger.

Det er også fullt mulig for politiske retninger å ha blandinger fra ulike deler av kompasset på forskjellige områder, eller de kan være motivert av (eller bruke som retorisk virkemiddel) et ideologisk mål som typisk hører hjemme i én del av spekteret, mens de handler eller henter verdier fra en annen del av spekteret.

Retten til selvbestemmelse som de gule vestene i Frankrike demonstrerer for, er en verdi som gjerne hører hjemme i det grønne.

Eksempelvis så er jo retten til selvbestemmelse som de gule vestene i Frankrike demonstrerer for, en verdi som gjerne hører hjemme i det grønne, mens det de typisk demonstrerer mot fort kan vise seg å være avgifter som er ment å trygge verden for fremtidige generasjoner – som jo er det grønn ideologi går ut på å få til. Man kan mistenke vikarierende motiver, men det kan også være et symptom på at samfunnet de lever i er skrudd sammen på en så grå måte at de ikke har noen mer konstruktiv måte å gi uttrykk for sine behov på, og at demonstrasjonene ikke ville skjedd i så stor grad dersom man hadde et mye mer empatisk samfunn som gjorde det lett for folk å forstå og delta i samfunnsutformingen.