Meninger

Det kommende demokratiet

De seneste årene har vært preget av en opplevelse av at demokratiet er i krise. Hva forteller dette oss om utfordringene for et kommende grønt demokrati?

Dette er en bearbeidet utgave av epilogen i Eirik Høyer Leivestads bok «Frykt og avsky i demokratiet» (Vagant), som lanseres 4. desember.

I 2016 meldte Wall Street Journal at W. B. Yeats’ «The Second Coming» var blitt sitert flere ganger i løpet av årets syv første måneder enn i noe enkeltår siden 80-tallet: the centre cannot holdmere anarchy is loosed upon the worldthe ceremony of innocence is drowned. Sitatene florerte allerede på Twitter etter Brexit, og skulle ta enda mer av da amerikanerne samme høst valgte et rough beast til president. Politisk apokalyptikk hadde lenge vært de reaksjonæres enemerker. Med ett kunne det virke som om stemningene som hadde nedfelt seg i forestillinger om Eurabia, den store utskiftningen, nasjonalt selvmord og kulturelt forfall, hadde grepet om seg og fått sine motsvar blant liberale og progressive: demokratiets død, den liberale ordens fall, fascismens tilbakekomst, post-sannhet. Som europeerne erfarte for hundre år siden, da Yeats forfattet sitt dikt i etterdønningene av første verdenskrig, har endetidslæren som sjanger sine historiske øyeblikk; når krisene tårner seg opp, når det ene sjokket følges av det andre, later det til at mange heller søker bekreftelser på at alt går under enn håp om at vi skal klare å ri det av.

Demokratiets krise er en nyhet like gammel som demokratiet selv. Likevel er det noen omstendigheter i dag som gir grunn til å spørre om vi egentlig kan se frem mot en tid etter krisen. Frykten som motiverer så mye av vår tids politikk, får næring av forstyrrelsene som global kompleksitet og planeten selv injiserer i det som en gang ble kalt body politic. Fremtidshorisonten tegner seg som et forestående globalt sammenbrudd, og vi skjønner ikke hvordan vi skal ta slike scenarioer inn over oss. Stilt overfor en slik kognitiv monstrøsitet, en uunngåelig umulighet, fornemmer vi at det politiske systemet selv er i ferd med å forfalle til et «postfaktuelt» regime, som fortsetter å love vekst, fremskritt og business as usual.

Mye taler for at vår tids kriser og masseopprør innvarsler en ny æra, som om det først nå demrer for oss hva det 21. århundret handler om. Blant motstanden som reiser seg mot systemet, ser vi at utopiene gjerne blir avløst av tilbakeskuende «retrotopier». Jo mørkere fremtiden arter seg, desto sterkere virker trangen til å søke sikkerhet i tiden som var. Nostalgien tar håpets plass. Refleksen overfor forestående sammenbrudd blir en panisk retrett til fortiden, der forestillinger om suverenitet, kontroll og identitet finner sin legemliggjøring i etnisk homogene nasjonalstater. Slike reaksjoner er ørkesløse forsøk på å unnfly tidens kompleksitet og motsigelser, og blir livsfarlige hvis de omsettes til storpolitikk. Flyktningkrise og pandemikrise er bare begynnelsen på hva vi har i vente. Man kan bygge murer, men man slipper ikke unna. Selv på innsiden av de mest robuste festningsverkene vil man oppleve konsekvensene av globale temperaturendringer, havforsuring og masseutryddelse av arter. Man vil oppleve at den faste grunnen man har stilt seg opp for å forsvare, uvegerlig endrer seg under ens føtter.

(artikkelen fortsetter)

Man kan bygge murer, men man slipper ikke unna. Selv på innsiden av de mest robuste festningsverkene vil man oppleve konsekvensene av globale temperaturendringer, havforsuring og masseutryddelse av arter, skriver Eirik Høyer Leivestad. Her fra Hadrians mur i England, som romerne bygde for å markere Romerrikets nordlige grense.

Foto: Toa Heftiba/Unsplash

Likevel rommer den politiske reaksjonens voksende masseappell en komplisert lærdom for dem som fortsatt våger å kaste blikket fremover. Det meste tyder på at fremtiden vil bli stadig mer upopulær. Talspersoner for det progressive demokratiet vil være tjent med å anerkjenne reaksjonen som en genuin ideologisk motstander, som ikke vil forsvinne av seg selv, men tvert imot skape forvirrende nykonstellasjoner på tvers av skillet mellom høyre og venstre. I møte med alt som virker reaksjonært har den progressive holdningen lenge hatt en tendens til å kneise med en selvsikker antakelse om at den har historien på sin side. Å vise til historiens ubønnhørlige gang er blitt en velprøvd manøver for å utdefinere motstandere som klynger seg til de ideologiske klenodiene man for lengst har erklært avleggs.

Men et spørsmål som kommer til å melde seg stadig mer insisterende, er hva det vil si å være progressiv overfor voksende utfordringer uten åpenbare løsninger. Spørsmålet berører den underliggende antakelsen som selve begrepet progressiv hviler på, nemlig forestillingen om en bevegelse i fremskrittets retning. Varianter av denne forestillingen preger hele spekteret av progressive ideer, om disse så fester lit til revolusjonen, humanismen, opplysningen eller teknologisk solutionism. En av antakelsene forbundet med denne sekulære frelsestroen, er at all knapphet kommer til å bli overvunnet; en av utfordringene for fremtidens progressive etos, vil være å holde fast på universalisme, likeverd, fordelings- og anerkjennelsespolitikk i en verden med økende knapphet. De progressive må forberede seg på en situasjon der eugenikk og sosialdarwinisme igjen siver inn i meningsarenaens hovedstrøm – ikke som «gufs fra fortiden», men som argumenter som påberoper seg den politiske fornuft. Kampen for å oppgi privilegier vil neppe oppnå samme appell som kampen for å tviholde på dem.

For mange har de seneste tiårenes tvillingprosesser, individualisering og globalisering, virkeliggjort personlig autonomi og løsrivelse fra tradisjonens autoritet. Blant det store flertallet har de samtidig bidratt til en omseggripende opplevelse av maktesløshet. Når troen på grenseløs vekst og velstand for alle nå klapper sammen, trer tvillingprosessenes skyggeside frem. Vi ser en pervers bivirkning av det noen i sin tid feiret som «deregulering», der enorme og økende ulikheter faller sammen med det rike mindretallets frihet til å isolere seg. Kanskje viser den nyliberale globaliseringen sitt sanne ansikt i trenden som brer seg blant det postnasjonale oligarkiet, som forbereder seg på å overleve sammenbruddet i luksuriøse bunkere, på suveren avstand fra de druknende og krigende massene.

Det hjelper ikke at miljøsaken er blitt filtret sammen med forbruksvalg og livsstil, der den velværets belønning som kommer med økologisk bevissthet og vegetarianisme knapt kan atskilles fra følelsen av at man er bedre enn både de rike og de fattige.

En utfordring for det kommende demokratiet vil være å kombinere den spenningsfylte balansen mellom frihet og likhet med et storstilt avkall på privilegier for å avverge katastrofer. Den av vår tids masseprotester som gir det mest talende forvarselet i så måte, er Gule vester-bevegelsen, som i 2018 oppsto som reaksjon på økt drivstoffavgift i Frankrike. Kommentatorene hadde et svare strev med å finne ut om De gule vestene var å regne som en progressiv eller regressiv, revolusjonær eller bakstreversk bevegelse. Etter alt å dømme var denne bevegelsen en type masseprotest – som fremkalte en type masseforakt – som vi kommer til å se mer av. All den tid privilegier er skjevt fordelt, kan de forfordelte komme til å oppleve kollektive innskrenkninger som angrep. Det hjelper ikke at miljøsaken er blitt filtret sammen med forbruksvalg og livsstil, der den velværets belønning som kommer med økologisk bevissthet og vegetarianisme knapt kan atskilles fra følelsen av at man er bedre enn både de rike og de fattige. Et fremtidsrettet miljødemokrati må regne med å møte intens motstand. Slik motstand skyldes ikke at folk er dumme, heller ikke at de blir lurt av onde bakmenn. Snarere handler den om at en kjettersk kamp om sannhetene har en tendens til å blande seg med opplevelsen av krenkelse, særlig når misnøyen har så rike anledninger til å vokse til opprør som vår tids medieteknologi legger til rette for.

(artikkelen fortsetter)

En utfordring for det kommende demokratiet vil være å kombinere den spenningsfylte balansen mellom frihet og likhet med et storstilt avkall på privilegier for å avverge katastrofer. Den av vår tids masseprotester som gir det mest talende forvarselet i så måte, er Gule vester-bevegelsen, som i 2018 oppsto som reaksjon på økt drivstoffavgift i Frankrike.

Foto: Norby Gyachung/Unsplash
De modigste politikerne kan bli de som våger å fortelle velgerne at det ikke finnes noe alternativ, uten å kunne love dem mer individuell frihet til gjengjeld.

En av motsigelsene ved den nyliberale æra er at den sterke betoningen av individuell frihet har vært ledsaget av en like sterk betoning av politisk alternativløshet. Trylleformelen «modernisering» betegnet her et teknokratisk styringsprinsipp for å tilpasse befolkningen til de nødvendighetens krav som angivelig følger av intensivert globalisering. Under Margaret Thatcher ble slagordet There is no alternative utmyntet for tiltakene som økonomene mente å utlede fra markedets lover. Selv om man uten større anstrengelse kan avsløre thatcherismen som ideologi, er det ikke sikkert at et fremtidsrettet demokrati bør rygge tilbake for lignende retorikk. De modigste politikerne kan bli de som våger å fortelle velgerne at det ikke finnes noe alternativ, uten å kunne love dem mer individuell frihet til gjengjeld. På sett og vis kan koronaviruset betraktes som en «systemkritisk» agent: Med ett slag ble det klart at alt de nyliberale hadde sagt om nødvendighetens krav er ugyldig så snart et annet krav veier tyngre. Svaret på akutte spørsmål om kollektiv overlevelse kommer ikke til å være strukturtilpasningsprogrammer og innsparingspolitikk. Etter hvert som de ytre forstyrrelsene slår inn i body politic, vil store interne ulikheter og lav tillit til establishment bare forsterke farene for borgerkrig og statlig brutalitet.

(artikkelen fortsetter)

Planetariske utfordringer vil borge for politiske karrierer blant dem som med urokkelig overbevisning og rødglødende indignasjon kan omdanne kompleksitet til spørsmål om venn og fiende. Med støtte fra kyniske kapitalinteresser vil slike politikere, nettverk og bevegelser i overskuelig fremtid representere den mest høyrøstede motviljen mot de nødvendighetens krav som fordrer avkall på privilegier av hensyn til planeten.

Foto: Marco Zuppone

I det kollektive overlevelsesprosjektet vi står overfor, vil demokratiets overlevelse være avhengig av dets evne til å dempe de farlige spenningene som bygger seg opp. Voksende planetariske utfordringer nører opp under kreftene som truer demokratiet innenfra, idet slike utfordringer raskt slår over i paranoia og frykt. Vår tids fragmentering av offentligheten gir paranoiaen stadig mer mobiliseringsrom, der konspirasjonsteoretiske verdenssyn blir immune mot fornuftens argumenter. Planetariske utfordringer vil borge for politiske karrierer blant dem som med urokkelig overbevisning og rødglødende indignasjon kan omdanne kompleksitet til spørsmål om venn og fiende. Med støtte fra kyniske kapitalinteresser vil slike politikere, nettverk og bevegelser i overskuelig fremtid representere den mest høyrøstede motviljen mot de nødvendighetens krav som fordrer avkall på privilegier av hensyn til planeten. For miljødemokratiet vil de største politiske triumfene komme i form av betydelige privilegiumsavkall som sikrer seg folkelegitimitet ved å være i tråd med allmenne ideer om fordelingsrettferdighet. Samtidig må man innstille seg på at en verden av økende knapphet ikke vil begunstige det globale samarbeidsfellesskapet som nødvendigheten også krever. Snarere kommer mer knapphet til å sørge for at menneskefiendtlighet, anti-egalitarisme, tribalisme og krigsvilje finner politisk gjenklang.

For miljødemokratiet vil de største politiske triumfene komme i form av betydelige privilegiumsavkall som sikrer seg folkelegitimitet ved å være i tråd med allmenne ideer om fordelingsrettferdighet.

Å snakke om en slik utvikling, kan ikke avfeies som anti-moderne eller reaksjonært. Det er heller en oppfordring til å finne ut hvordan man skal imøtegå dem som kommer til å skli ut i reaksjonære spor. Tross alt finnes det noe å lære av de reaksjonære, nemlig deres evne til, med Walter Benjamins ord, «å tenne håpets gnist i fortiden». Kanskje har de rett i at fortiden kan gjenoppstå som nåtid? I så fall er det godt nytt for dem som ser tilbake på det 20. århundrets sosial- og miljøpolitiske seire. Å være progressiv uten løfter om fremskritt og frigjøring, å forbli politisk moderne mens den materielle knappheten øker – dette er den vanskelige fordringen som kommer til å hvile på det 21. århundrets demokrater.