La oss snakke om kollaps
Å akseptere mulig kollaps i flere av våre oppbygde samfunnsstrukturer tvinger oss
til å se potensialet i nye samfunnsstrukturer som bygger på naturens premisser.
Saken ble første gang publisert 15. oktober 2019.
Forskerne har i en årrekke presentert hvor alvorlig klima- og naturkrisen er. Daglig viser media oss steder i verden der kriser, kaos og kollaps av samfunnsstrukturer allerede er en realitet. Vi savner en offentlig debatt i Norge om konsekvensene av krisen og hvordan vi som fellesskap skal håndtere det som kommer.
Norge har privilegier få land har. På grunn av velstand og geografisk beliggenhet er det vanskeligere å se omfanget av klimatrusselen vi nå står ovenfor. Dette viser seg blant annet i det nyeste statsbudsjettet, som i liten grad gjenspeiler hvor alvorlig situasjonen er. For også Norge er på vei inn i en usikker tid. Foreløpig er det meste som gjøres av klimatilpasning av teknisk art: utbedring av kloakk-og rørsystemer, rassikring, flomsikring og overvannshåndtering. Vi ser også eksempler på sektororientert tilpasning på Miljødirektoratets nettsider (1). Her pekes det blant annet på behovet for omlegging av landbruk og matproduksjon (2) og hvordan helsesektoren skal håndtere økt hete, tørke, smittefare, flom, skred, flere klimaflyktninger og mangel på rent drikkevann og fersk mat. Klimatilpasningstiltak og skadereduksjon er viktig i møte med krisen. Men det forbereder oss ikke på hva som kan skje når krisesituasjonene er vedvarende og eskalerende. Vi etterlyser derfor en dypere tilpasning som også fokuserer på individuell og fellesskapelig motstandsdyktighet.
Jem Bendell viser at vi etter all sannsynlighet står overfor kollapser i samfunnsstrukturene våre.
Noen velger å bruke begrepet kollaps når de snakker om hvor vi er på vei som samfunn. Med kollaps menes som regel ikke én utløsende hendelse, men heller en lang nedstigning, med usikre momenter og komplekse faktorer i spill. I antologien Kollaps – På randen av fremtiden (2018) (3) undersøker noen av Norges fremste forskere og formidlere kollaps fra ulike perspektiver. De skriver: «Vi forbinder gjerne ‘kollaps’ med noe skremmende, et sammenbrudd som vi for alt i verden må unngå. Men om vi følger kollapsene omkring oss, viser det seg at sammenbruddet også kan føre med seg muligheter for å se verden på ny.» Bruken av begrepet kollaps er ikke avgjørende for forståelsen av temaet. Man kan velge å kalle det konsekvenser av klima- og naturkrisen. Vi mener imidlertid at dette ikke gjenspeiler alvoret, og tror kollapsbegrepet vil tvinge seg frem også her i Norge.
Bendell viser særlig til at vi som globalt samfunn er sårbare når det kommer til matsikkerhet, og at det er kort vei fra sult til opprør.
Hovedbudskapet i den offentlige debatten i Norge er at klima- og naturkrisen er noe vi kan fikse. Sakene isoleres og seire i enkeltsaker fremstilles som løsninger på det overordnede problemet. På den ene siden gir dette flere folk eierskap til miljøsaken, på den andre siden tror vi det hindrer en mer dyptgripende endring. Uansett om man velger å snakke om kollaps eller ikke, synes vi det er aktuelt å spørre om ikke en dypere erkjennelse av klimakrisen er avgjørende for hvordan vi vil klare overgangen og finne nye veier. Er det på tide å utfordre dagens ‘fikseretorikk’ med «dette klarer vi ikke å fikse, men vi kan begrense skadeomfanget og starte tilpasningen»?
Å akseptere en mulig kollaps tvinger oss til å se potensialet i nye samfunnsstrukturer som bygger på naturens premisser. Vi må begynne å prate om hva som kan skje, hva vi vil beholde og hva vi må gi slipp på.
Professor i bærekraftig ledelse Jem Bendell har publisert følgende artikkel om «dyp tilpasning»; «Deep Adaptation: A Map for Navigating Climate Tragedy» (2018) (4). I denne artikkelen sammenfatter Bendell ny forskning på klima, miljø og natur og viser til at vi etter all sannsynlighet står overfor kollapser i samfunnsstrukturene våre som følge av klima-og naturkatastrofen vi står i. Bendell viser særlig til at vi som globalt samfunn er sårbare når det kommer til matsikkerhet, og at det er kort vei fra sult til opprør. Han mener at det er på tide at vi tar innover oss konsekvensene av krisa, og foreslår at vi bør gjøre oss klare til å håndtere det som kommer.
Å akseptere mulig kollaps i flere av våre oppbygde samfunnsstrukturer tvinger oss til å se potensialet i nye samfunnsstrukturer som bygger på naturens premisser. Det krever en debatt om nye verdier og en ny menneske- og samfunnsforståelse. Vi må begynne å prate om hva som kan skje, hva vi vil beholde og hva vi må gi slipp på. Hvordan kan vi gjøre samfunnet vårt mer motstandsdyktig på alle områder?
Å erkjenne hvor kompleks og usikker situasjonen er kan være en smertefull prosess (5). Mange tror at det å erkjenne eller akseptere tingenes tilstand er det samme som å gi opp, eller å resignere. Vi tror det handler mer om hvordan vi som enkeltmennesker og som samfunn kan utforske nye handlingsrom i møte med en usikker fremtid. I denne usikkerheten finnes det en mulighet til å se verden klarere, gjenkjenne hva den krever av oss og å endre oss i takt med den.
