Det er regjeringa, ikke skolestreikere, som skal lære av koronakrisa

«Skolestreiken blir tannløs og ufarlig hvis ikke streikerne viser at de faktisk mener det de gjør og går løs med hardere lut», skriver Marie Skyberg Borgen og Karl-Fredrik Tangen i Pan. Etter lange, men gode, resonnement om hvordan politikere og store selskaper utnytter unge klimaaktivister for å grønnvaske egen skitten politikk eller forsøker å dysse det hele ned til et klapp på skuldra, tar forfatterne en uventet vending. I stedet for å påpeke viktigheten av klimastreikernes mobilisering og deres tilhørende politiske krav, spør de «hva skolestreikerne kan lære av korona-lock-outen». Videre stilles det spørsmålstegn ved om klimastreikerne kan beholde legitimitet om de ikke tar ut full streik og nekter å komme tilbake til skolebenken over hodet. Skal de oppnå politiske resultat må de sette hardt mot hardt, hevder forfatterne.

Spire er enige i de fleste av kronikkens argumenter. Verken selskaper eller politikere kan fortsette med sine symbolske tiltak. Samtidig er Spire en av organisasjonene som står bak klimastreikene, sammen med Natur og Ungdom, Changemaker, KFUK-KFUM & World Saving Hustle. Vi mener klimastreikene fortsatt er både viktige og riktige. Selv om vi, som forfatterne henviser til, setter pris på fotballmammaen som nå støtter barnet sitt i å streike, ønsker vi både hun og alle foreldrene aller helst med som spillere på laget. Vi ønsker å få med oss både fagbevegelsen og andre sivilsamfunnsaktører, og vi kommer til å fortsette å mobilisere, til både streik og andre virkemidler. Aldri kommer vi til å gi oss på våre krav. Men kravet til dagens unge om å ikke returnere til skolebenken er ikke bare absurd. Det virker mot sin hensikt.

Den norske skolestreikbevegelsen er ikke en tannløs fritidsaktivitet. Vi har konkrete politiske krav som er mulig for politikerne å gjennomføre, og som ville hatt enorm effekt på Norges bidrag til klima- og naturkrisa. Vi krever at Norge avslutter vår oljeavhengighet gjennom å ikke dele ut nye oljelisenser, kutter klimagassutslipp med minst 55 prosent innen 2030, gir 65 mrd. kroner til klimatilpasning årlig, og stanser tap av naturmangfold. Dette er krav som flertallet på Stortinget i fjor valgte å stemme imot.

Forsøk fra partier, bedrifter og organisasjoner på å «støtte» streiken, har blitt møtt med kravet om å stille seg bak disse kravene. For eksempel har Equinors forsøk på å snakke vett til ungdommen blitt slått hardt ned på fra alle kanter.

Vi har mye å lære av dagens situasjon. Koronapandemien viser hvor dårlig rustet samfunnet er til å håndtere kriser. Helsesystemet har ikke en god nok beredskapsplan, det har vært mangel på enkelt utstyr som munnbind, og de økonomiske konsekvensene har bidratt til forsterkede forskjeller.

Kriser gjør mennesker blinde. I hetens panikk glemmer man ofte å se det helhetlige bildet. Regjeringens krisetiltak er et prakteksemplar på mangelfull helhetlig tenkning. Den pågående miljøkrisa krever drastiske kutt i norske klimagassutslipp. Samtidig ser vi hvordan krisepakkene som rulles ut, både i Norge og i resten av verden, inkluderer støtte til både petroleumsnæringa og flyselskaper som bidrar til ytterlige klimagassutslipp. Dessverre er ikke dette noe nytt, men føyer seg inn i rekken av flere år med miljøfiendtlig politikk fra de siste regjeringene.

Også før korona stod vi overfor flere kriser – forskjell i makt og rikdom er urovekkende, antall mennesker som lever i sult øker, klimaendringene skjer i stadig raskere tempo og miljøødeleggelser fører til at én av åtte arter er utrydningstrua. Vi kan derfor ikke gå tilbake til normalen, når normalen er å leve over evne.

Vi kan derfor ikke gå tilbake til normalen, når normalen er å leve over evne.

I 2019 streika over 70 000 unge for klima. Vi sa klart ifra om at det er nok prat, og krevde klimahandling. Det gjør vi fortsatt. Kravene vi stiller er minst like viktige som for ett år siden, men det politiske mulighetsrommet har åpnet seg. Vi er nødt til å gjøre reelle omprioriteringer av dagens ressurser, men også hvilket samfunn vi ønsker oss i framtida. Vi må benytte muligheten til å løse flere utfordringer, ikke forsterke dem gjennom å styrke et flyselskap som bevisst fører en økonomisk og miljømessig uforsvarlig og risikofylt drift. I helga påpekte den kanadiske forfatteren Naomi Klein til Klassekampen hvordan kriser er vippepunkt. Vi er nødt til å bruke denne krisa til økt folkelig mobilisering, og endre de grunnleggende økonomiske og politiske rammene som skaper de store krisene vi står overfor.

Med andre ord må vi lære av krisa vi står i.

Klimakrisa er ikke løst over natta, vi kommer til å trenge nye kloke hoder hvert eneste år framover. Derfor er vi avhengige av at de med myndighet nå setter startskuddet og innfører lovreguleringer og gir økonomisk støtte til tiltak som fremmer naturmangfold, klimafinansiering til våre medborgere i andre deler av verden og setter miljø og menneskers velferd over økonomisk profitt. Samtidig skal vi unge gjøre vår del av jobben. Vi skal være vaktbikkjer og passe på at vedtak overholdes og at det er progresjon i riktig retning. Vi skal også utdanne oss til å finne de beste og mest bærekraftige løsningene innen finans, teknologi, samfunnsledelse og aktivisme. Men da må vi også kunne returnere til skolebenken.

På fredag satser vi ikke bare på rekord i antall streiker. Vi satser også på rekord i gjennomslag. Vi som streiker på fredag forventer at politikere, selskaper, enkeltindivider, fagbevegelsen og beslutningstakere innser det desperate behovet for store politiske omprioriteringer. Klimastreikerne har allerede blitt tvunget til å påta seg mye mer ansvar enn hva det burde vært behov for. Vi forventer at ansvaret legges der det hører hjemme - hos de med beslutningsmyndighet. Spørsmålet er derfor ikke hva klimastreikerne kan lære av korona-lock-outen, men hva Regjeringa lære av koronakrisa.