Har klimastreiken blitt for streit?

De unge må streike i gavnet, ikke bare i navnet. De må ramme samfunnet der det svir.

Det er gått over et år siden millioner av skoleelever verden over taktfast forlot skolebenkene for å stå på barrikadene for klodens framtid. På fredag streiker elevene digitalt. Aksjonen, som fulgte Greta Thunbergs enkle, men geniale opprør, har gjort initiativtakeren ikonisk. Samstemtheten i protestbevegelsen skaket verden og bidro til at generasjonsmotsetninger ble sentrale i den internasjonale offentlige samtalen om klimapolitikk. «Skolestreik for klimaet» blir brukt både som definerende på en generasjon og som et varsel om en ny framtid. Så hvorfor har ikke klimastreiken fått konsekvenser for klimapolitikken?

Elever over hele verden hentet fram et av de historisk sett mest vellykka verktøyene for protest da de streiket for å gjøre sin stemme hørt. En begeistret foreldregenerasjon har oppspilt rost ungdommene for engasjementet. Etter litt innledende skepsis mot konsekvensene selve aksjonsformen kan få for ungenes utdannelse, ble den riktige foreldreposisjonen å heie og tilrettelegge fra sidelinja. Mens sarkastiske «gubber» gjorde seg uvesentlige ved å latterliggjøre Thunberg og engasjementet på Facebook, ble fotballmammaer omdannet til klimareddende streikemammaer som kjørte barna til Eidsvolls plass i el-bilen.

Klimaprotest og klimaposør
De mektige institusjonene som skolestreikernes kritikk er rettet mot, har omfavnet både henne og den unge protestbevegelsen. Dette gjelder ikke bare på det politiske området, som FN og maktmenneskenes forum i Davos. Også bedrifter og vareprodusenter applauderer ungdommelig engasjement som et varsel om en ny tid. I Tyskland har teknologiselskapet Siemens uten hell forsøkt å hyre inn en slags tysk versjon av Greta Thunberg, den 23 år gamle klimaaktivisten Luisa Neubauer, som styremedlem. Volkswagen vil ikke være dårligere, og toppsjefen Herbert Diess har sagt til Financial Times at de vil ansette en «ung klimaaktivist for å utfordre selskapets miljøpolitikk». De støttende ordene er over alt, men de konkrete reaksjonene er symbolske. Slike tomme ord er nettopp det streikerne vil til livs, og reaksjonene fra verdens mektige viser at det tilsynelatende er umulig å stoppe verdenssamfunnets miljøødeleggende organisering på kort sikt. Blir skolestreiken en protest som byr på en retorikk for at det meste skal fortsette som før?

Blir skolestreiken en protest som byr på en retorikk for at det meste skal fortsette som før?

I så fall er det ikke første gangen opprør omdannes til nye vekststrategier, opprettholder gamle ulikheter og øker belastningen økonomisk aktivitet har på naturen. For eksempel viser flere analyser av opprøret på 60- og 70-tallet hvordan kritikken inspirerte næringslivet til nye strategier, ny estetikk og ny retorikk. «The conquest of cool» kaller historiker Thomas Frank dette fenomenet i boka med samme tittel. Her beskriver han hvordan næringslivets markedsføringsavdelinger ikke ble rammet av studentopprørets kritikk av et næringsliv som var konformt, grått og utbyttende. Tvert imot erobret de i stedet protesten ved å forvandle seg selv fra skyteskiver til deltakere. Et eksempel er reklamefilmen der Coca-Cola lærer verden å synge i perfekt harmoni ved å tilby cola til et kor satt sammen av en gjeng med fargerike tekstiler og bredt spekter av hudfarger.

Coca-Colas reklamefilm fra 1971, "I'd like to teach the world to sing", avslutter også TV-serien "Mad Men".

Mye av kapitalismens suksess som ideologisk og politisk rammeverk i verden, ligger i evnen til å gjøre seg selv usynlig ved smidige tilpasninger til tidsmessige skiftninger i meningsklimaet. Kapitalmaktens evne til åndelig fornyelse, kombinert med materiell, strukturell og politisk konstans, springer ut av denne evnen til å ta opp i seg kritikk, for så å tilsløre seg med den.

Tar vi klimaendringene inn over oss er saken revolusjonær, mens det å snakke engasjert om klima bare er god PR.

En krassere analyse av kapitalismens fleksible selvpresentasjon i møte med samtidskritikk kommer fra Frankrike. I boka «Le nouvel esprit du capitalisme», eller kapitalismens nye ånd, tar sosiologen Luc Boltanski, sammen med organisasjonsviter Eve Chiapello, for seg forholdet mellom ledelsesideologien på 90-tallet og samfunns- og kapitalismekritikken fra tiårene før. De deler kritikken inn i to kategorier – den kunstneriske og den sosiale. Den kunstneriske kritikken dreide seg om form og fasade, om det kjedelige næringslivet som skapte strømlinjeformede ansatte med dress og kort hår. Den sosiale kritikken var rettet mot skjev fordeling, mot selskapers makt og mot miljøødeleggelser. Grepet næringslivet gjorde for å imøtegå protestene, var å ta inn over seg den kunstneriske kritikken, samtidig som de glatt overså den sosiale. Resultatet ble luftige ideer om flate strukturer og teamarbeid, det ble casual Fridays, ledere med langt hår og gründere med hettegensere. Men parallelt med dette har lønnsforskjeller økt til fordel for dem på toppen, makt er blitt konsentrert i gigantiske selskaper og økonomiske aktiviteters ødeleggelse av naturen akselerert på mange fronter. Tar vi klimaendringene inn over oss er saken revolusjonær, mens det å snakke engasjert om klima bare er god PR. Ved å omfavne Thunberg flettes hun inn i en sømløs klimadiskurs som går på tomgang. Det er denne diskursen som muliggjør selve den handlingslammelsen Thunberg kritiserer. Ved å omfavne saken, målet og budbringeren kan politikere og industrigiganter tåkelegge nøkkelpoenget: At det er de selv som er skyteskivene i streiken.

Greta Thunberg på Davos-toppmøtet 21. januar 2020.

Faksimile: Bangkok Post
Makta møtte ikke streiken med knyttet neve, men som en jujutsu-utøver, utøverne av den edle kunst å bruke motstanderens styrke mot dem selv.

Både kapitalismens nye og gamle praksis plyndrer naturen. Dens nye ånd er ødeleggelsens PR-fasade. Med uforpliktende ord blir sinne «engasjement» og frykt «muligheter». Dessuten møtes ethvert krav om å sette på bremsene med «optimisme» på vegne av en nært forestående, men alltid like fjern, «grønn» vekst. Og klimastreiken betraktes som en sunn og morsom fritidsaktivitet de unge vokser av seg. Makta møtte ikke streiken med knyttet neve, men som en jujutsu-utøver, utøverne av den edle kunst å bruke motstanderens styrke mot dem selv. Politikere og næringslivstopper hadde ikke større problemer med å erobre, eller å inkorporere, protestene inn eksisterende prosjekter. «Det er utrolig flott at ungdom engasjerer seg», var statsminister Erna Solbergs uttalelser om streiken. Og en fortelling om smått naive og utålmodige unge som ikke helt skjønner at de voksne holder på å fikse samtidig som de passer på å se det store bildet, er en fin fortelling. For sammenhengene er alt for kompliserte til at unger kan skjønne dem.

Når statsministeren roser klimastreikerne i det ene øyeblikket, og deler ut 90 nye letekonsesjoner i det neste , er det fordi de håper at handlingene deres ikke snakker høyere enn ord. Eller høyere enn et klimabrøl.

En mektig og rammende streik fra skoleelevene er ikke så lett å se for seg. Er den utenkelig, kommer den definitivt ikke. Men det kan vise seg at skolestreikens mest vesentlige bidrag, er at den viser muligheten for de unge til å ta streikevåpenet i bruk.

Det nytter ikke med symboler – barna må skremme
Det var ikke studentopprøret som skremte Frankrikes president de Gaulle i 1968. Han ble skremt først da fagbevegelsen kom på banen, skrev historiker Knut Kjeldstadli nylig i Pan. Ikke minst er det streik som våpen som gjør at fagbevegelsen er mektig. Fram til arbeiderne samlet sine spredte opprør i LO i 1899 og organiserte seg så de virkelig kunne ramme kapitalmakta, ble opprøret effektivt slått ned. Sinnet som kokte i arbeiderklassen måtte samles, organiseres og kanaliseres for å ramme motstanderen hardere enn det rammet dem selv. Streik svir, også for streikerne, fordi den stopper inntektsstrømmen til bedriftene og aktivitetene i samfunnet. God organisering i fagbevegelsen har forberedt arbeiderne på konflikt, for eksempel ved å bygge opp streikekasser. Både i og før konflikt kan arbeiderbevegelsens motstandere frykte at fagbevegelsene kan holde aksjonen gående fram til det er eierne som får problemene. På denne måten har organiseringa gjort det mulig for arbeiderne å snu avhengighetsforholdet mellom arbeider og arbeidsgiver midlertidig på hodet.

13. mai 1968 marsjerte mellom en halv og en million studenter og arbeidere sammen i Paris' gater under slagordet "arbeidere og studenter, sammen vil vi seire".

Faksimile: International Socialist Review

Streikere må tørre å ofre
Bevissthet rundt dette avhengighetsforholdet mangler i klimastreiken, men det er også her skolestreikens subversive potensial ligger: Behovet for å føye klimaprotesten inn i den etablerte klimapraten gjør det tydelig at de voksne selv vet at de snart vil bli avhengige av de unge. Det er mange interessekonflikter som ikke følger generasjonsgrenser, men verden er skrudd sammen for at ungene skal bli voksne på samme måte som dagens voksne selv ble det. Grunnskolen er ett av de viktigste virkemidlene for å sikre en slik kontinuitet i de til enhver tid ansvarlige voksne: Grunnskoleutdanning har en statlig oppdragerrolle. Å streike mot den oppdragelsen som gis betyr å holde tilbake sin formbarhet, fordi ungene har skjønt at det er noe feil med formen de moses inn i. De voksne er avhengige av ungenes formbarhet for å forsikre at det bestående består.

De må bli flere, bedre organisert, slå ned på streikebrytere, og bli borte fra skolen lenge nok til at de trer ut av rollen som mottaker av oppdragelsen.

Skolestreiken blir tannløs og ufarlig hvis ikke streikerne viser at de faktisk mener det de gjør og går løs med hardere lut. De må bli flere, bedre organisert, slå ned på streikebrytere, og bli borte fra skolen lenge nok til at de trer ut av rollen som mottaker av oppdragelsen. De må ofre selv og gjøre det utvilsomt at lite annet har betydning før det skjer drastiske endringer i klimapolitikken. Fram til det skjer får læreplanmål og fraværsgrenser ryke og reise. Den oppvoksende generasjonen har ved å flørte med streikevåpenet vist at de faktisk ikke bryr seg om læreplanmål før de voksne oppnår klimamål. Det er nettopp dette som gjør skolestreiken så genial: På samme måte som fagbevegelsen tydeliggjorde en felles interesse med kapitalmakta i å opprettholde produksjonen, viser skolestreiken en felles interesse for en mulig framtid. Men det kommer til å koste.

Oppvigleren som ble landsfader: Omtale av Einar Gerhardsen i en pamflett fra 1924 i forbindelse med dommen på 75 dagers fengsel for å ha oppfordret til militærstreik.

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Ungdom har makt om de er villige nok
Politikere og næringslivstopper har nok rett i at det er en ungdommelig naivitet bak barnas streik. Men streiken treffer en nerve i samtida som overskrider generasjoner. Suksessfylte revolusjoner har gjerne mislykkede forløpere og er vanskelige å spå selv når de er i gang. Sånn var det både i Russland i 1917 og da Berlin-muren falt i 1989. Kanskje har klimastreiken bare felt melketennene, og er et forvarsel om en miljøbevegelse med kraftige jeksler, de unge i front, sterkere organisering og nye forbundsfeller som ikke lar seg inkorporere med løfter om vindmøller og elektrifiserte sydenreiser i framtida.

Elever kan ikke holde tilbake sin arbeidskraft, men de kan holde tilbake sin formbarhet.

Grunnen til at opprøret traff en nerve i samtida, er at selve tanken om streik er like innlysende som den er original – den var umulig å tenke før det plutselig skjedde. Elever kan ikke holde tilbake sin arbeidskraft, men de kan holde tilbake sin formbarhet. Ungdommer blir voksne, men de kan gjøre noe i ungdomstida som endrer hva slags voksen de vokser opp til å bli. Hvis de melder seg ut av det fastlagte løpet som er lagt opp for å gjøre barn til voksne, altså å tilegne seg kunnskap, kulturell kompetanse, verdier, holdninger osv., og sier at vi blir ikke sånne voksne som dere, fordi vi melder oss ut av det utviklingsløpet som skal forme oss – da har vi en revolusjonær kraft! Vi trenger at barna får kompetanse, arbeidskraft, tar ansvar for unge og eldre når de selv blir voksne. Det er dette ungdommene, hvis de faktisk streiker, truer med å ta bort. De kan, hvis de vil, slå i bordet med selve framtida og si at det er dette det står om, og jeg kommer ikke til å lære meg det som gjør meg til «ansvarlig voksen», med mindre dere blar opp med bedre vilkår for klimaet.

Det er derfor Gerhardsen kalte streikebrytere for «skabbdyr», det krever sosial kontroll, og er ikke bare pent og hyggelig.

De ungdommene som er villige til å gjøre det for å redde klodens framtid, er antakelig ganske få. Da funker det jo ikke. Det er derfor Gerhardsen kalte streikebrytere for «skabbdyr», det krever sosial kontroll, og er ikke bare pent og hyggelig. Og en sånn skolestreik er vanskelig å se for seg, men det var det som skjedde i arbeiderkampen på 30-tallet, som var siste gang en folkebevegelse lyktes i å kjempe fram faktisk strukturell endring.

Så det er kanskje helt fjernt, det vil antakelig ikke skje, men Thunberg gjorde det mulig å tenke denne tanken, og det i seg selv er myndiggjørende for unge, det viser fram makten de kan ta i bruk hvis de er villige nok.