Derfor er det viktig at Innvordfjellet nå kan vernes fra vindkraft

19. juni, på den siste dagen før ferien, vedtok et enstemmig Storting følgende tre punkter som kan se ut til å bremse alene-hjemme-festen til vindkraftbransjen:

• Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt behandlingen av gitte vindkraftkonsesjoner har fulgt energilovgivningen og forvaltningslovens krav. Dersom det skulle foreligge feil eller mangler i konsesjonen som er i strid med lovgivingens krav, skal forvaltningen stanse vedtaket.
• Stortinget ber regjeringen innenfor gjeldende regelverk ikke gi forlenget frist for idriftsettelse utover 31.12.2021 for vindkraftverk på land som i dag har gyldig konsesjon.
• Stortinget ber regjeringen avstå fra å ta nye konsesjonssøknader for vindkraft til behandling før Stortinget har behandlet den varslede stortingsmeldingen om endringer i konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land.

Vi begynner nå å se resultatene av en lang og voksende kamp mot naturødeleggende vindkraftutbygginger her til lands. Takket være en sterk og kunnskapsbasert folkelig mobilisering, så er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) nå presset til å hindre en rekke utbygginger i å bli gjennomført.

Allerede før stortingsvedtaket hadde NVE avslått fristforlengelser for Dalbygda, Remmafjellet, Kvinesheia, Raggovidda 3, Oddeheia og Bjelkeberget, og Gilja. Det betyr i praksis at de ikke kan bygges. 8. juli fikk Zephyr avslag på utsatt frist for bygging av Innvordfjellet vindkraftanlegg i Flatanger i Trøndelag. Vindkraftkonsesjonærene i Lillesand og Moldalsknuten må nå belage seg på det samme.

Videre vil stortingsvedtaket også få følger for de konsesjonene som er gitt på feil grunnlag. Olje- og energiminister Tina Bru har riktignok vært ute og sagt at «konsesjoner må vurderes ut ifra den kunnskapen og faktiske situasjonen som gjaldt på vedtakstidspunktet», men det skal det nok bli opp til flere enn henne å vurdere.

Innvordfjellet er spesielt

Vi i Naturvernforbundet i Trøndelag har jobbet med vindkraftplanene på Innvordfjellet siden tidlig på 2000-tallet. Zephyr sendte søknad om å få bygge vindkraftanlegg på Innvordfjellet i 2007. Saken ble sendt på høring i 2010 og NVE ga tillatelse til å bygge vindkraftanlegget i 2014. Dette ble påklaget fra mange hold, men Olje- og energidepartementet (OED) opprettholdt vedtaket om konsesjon fra NVE i 2018.

Landsstyret i Naturvernforbundet vedtok likevel i 2019 å prioritere kampen mot vindkraft i Innvordfjellet og Sørmarkfjellet, som også ligger i Flatanger. Vedtaket var begrunnet i en sterk samla belastning i området og konsekvenser for naturmangfold i et inngrepsfritt naturområde. Det er et stort biologisk mangfold på både Sørmarkfjellet og Innvordfjellet, blant annet kystregnskog med særegen botanikk og rødlistearter, hubrohabitater og et ellers rikt fugleliv. En studie gjennomført av Nord universitet beviser at området er viktig for hubroen. Av 15 hekkelokaliteter i gamle Nord-Trøndelag er 5 i Flatanger. I området rundt Innvordfjellet er det de siste årene brukt rundt 3 millioner kroner for å beskytte hubroen, bl.a. ved å legge strømledninger i bakken. Da blir det helt meningsløst å sette opp et vindkraftverk i det samme området som motvirker de positive tiltakene som er gjort. At OED i denne saken foreslo fôring av hubro som et avbøtende tiltak, er et skremmende lavmål i behandlingen av en rødlista art. Det var som om de hadde sagt: «La oss ødelegge leveområdet til arten, men gi den støttefôring som plaster på såret den første tiden.» Naturvernforbundet i Trøndelag ser på vedtaket om å ikke gi Zephyr fristforlengelse som svært gledelig, selv om det ikke er begrunnet i hensynet til naturmangfold og dyreliv.

I avslaget som ble gitt til Zephyr, kan man se at det sitter langt inne for lederne ved konsesjonsavdelingen for vindkraft i NVE å gi dette avslaget. Det står at grunnlaget for avslaget bl.a. er stortingsvedtaket fra 19. juni. Samtidig legger de frem en rekke «gode» grunner for selskapet til å anke vedtaket og kaster ballen dermed videre til OED. NVE fikk inn totalt 40 høringsuttalelser til søknaden fra Zephyr om fristforlengelse. 37 av høringsinnspillene var negative til at de skulle få utsatt frist for idriftsetting av Innvordfjellet vindkraftverk, to var nøytrale og bare én var positiv.

Naturvernforbundet i Trøndelag har skrevet en rekke uttalelser i denne saken, men ingen av våre argumenter har tidlgiere blitt tatt til følge. Her er hovedargumentene våre for å gå mot denne absurde utbyggingen av «grønn» energi:

Naturmangfold

Innenfor det ønskede utbyggingsområdet på Innvordfjellet finnes det en rekke verdifulle habitater og biotoper for dyrelivet. Dette er et område som i stor grad har vært uberørt i tusenvis av år. Samlet sett vurderes det fra Miljødirektoratet at et vindkraftverk vil ha «store negative» konsekvenser for naturverdiene på Innvordfjellet.

Det er rett og slett ganske sjokkerende at NVE gir tillatelse til utbygging av industri i uberørt kystnatur hvor det er påvist hele 16 rødlistearter. De fleste av disse er rødlistede fuglearter. Kongeørn, hubro og fjellvåk er noen av disse. Storlom (klassifisert som VU – «sårbar») er registrert på de største vanna i planområdet i hekketida. Bergirisk og steinskvett (begge NT – «nær truet») hekker spredt i planområdet. Gaupe («sårbar») ses jevnlig i denne delen av Nord-Fosen, og yngling har forekommet i utredningsområdet. I tillegg huser området arter som Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for, ved at vi har over 25 % av hekkebestanden i Europa. Dette gjelder havørn og rødstilk. Innenfor influensområdet til vindparken er det kjent 4-5 hekkeplasser for havørn. Dette var NVE fullstendig klar over da de ga tillatelse til utbygging.

Det er dessuten kjent tre hekkeplasser for vandrefalk («nær truet») i vindparkens influensområde. Hubro (EN – «sterkt truet») blir registrert årlig omkring Innvordfjellet.

Situasjonen for fuglelivet over hele verden er inne i en svært negativ trend nå. Nyere studier viser at Europa i dag har 421 millioner færre fugler enn for 30 år siden, og enda flere står i fare for å forsvinne for godt. Det er ikke rart når den rådende holdningen til de som avgjør utbyggingssaker som har stor betydning for natur og fugleliv har slike holdninger som de vi ser her i NVE sin tilrådning til konsesjon for Innvordfjellet.

NVE skriver om flere av artene som rammes negativt, at de trolig ikke får en vesentlig bestandsnedgang som følge av anlegget. Vi mener at argumentasjonen rundt dette er for tynn, spesielt når man tar med samlet belastning. Hubro er et eksempel på at man tar for lett på konfliktene. «Etter NVEs vurdering er det kollisjonsrisiko med kraftledninger og elektrokusjon på kraftledninger opp til 66 kV, som er årsaken til bestandsnedgangen for hubro. Etter NVEs vurdering vil Innvordfjellet vindkraftverk ikke medføre økt samlet belastning for arten og vil dermed ikke påvirke de regionale og nasjonale bestandene av hubro (EN).» Her går NVE mot hva fagetatene har skrevet i sine høringsuttalelser og rapporter. De fleste studier på kollisjonsrisiko for fugl er utenlandske og basert på vindturbiner som er plassert i naturtyper som er lite sammenlignbare med norske utbyggingsområder (mest kulturlandskap). I disse områdene er arter med høye krav til ro på hekkeplassen allerede forsvunnet, mens norskekysten i mye større grad utgjør gode leveområder for disse artene – slik som havørn, vandrefalk, kongeørn, hubro, storlom og smålom. Det er derfor useriøst å bruke slike undersøkelser for å slå fast at «kollisjonsrisiko har vist seg å være lav i mange områder» som NVE legger til grunn ved konsesjonsgivning.

Inngrepsfrie naturområder (INON) er selve grunnpilaren i arbeidet med å ta vare på «naturlig natur». Det er et nasjonalt miljømål å ta vare på slike naturområder for kommende generasjoner. I Stortingsmelding 58 (1996- 1997) «Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling» legger myndighetene stor vekt på at den enkelte sektor og kommune må unngå ytterligere inngrep i de gjenværende urørte naturområder.

Det samla INON-området på Innvordfjellet er på ca. 9 km2. Innvordfjellet vindkraftverk vil redusere INON-området i sone 2 (1-3 km fra tekniske inngrep) med 6,5 km2. Med andre ord ødelegges de siste restene av dette uberørte området. Naturvernforbundet kan heller ikke skjønne at dette samsvarer med intensjonene i Naturmangfoldloven § 4 og § 10.

Sumeffekten for nedbygging av kystnaturen er svært stor

NVE bagatelliserer de negative virkningene som konsesjonsvedtakene for vindkraftverkene og kraftledningene har for nedbygging av kystnaturen på Trøndelagskysten. Sumeffekten for nedbyggingen er betydelig større enn det NVE framstiller i sine konsesjonsvedtak. I praksis blir nå omtrent hele kyststrekningen fra Vikna i Nord-Trøndelag til Ørlandet i Sør-Trøndelag berørt av store vindkraftutbygginger. Alle kystkommunene på strekningen blir berørt.

Konsesjonstillatelsen som NVE ga til utbygging av Sørmarkfjellet vindkraftverk i 2014, bekreftet Naturvernforbundets syn at NVE har en lettvint holdning til de store naturødeleggelsene som vindkraftutbyggingene medfører på Trøndelagskysten. Den lokale motstanden mot dette kraftverket både i kommunestyrene i Osen og Flatanger og lokalbefolkningen for øvrig, ble helt sett bort fra i konsesjonsbehandlingen.

I tidligere konsesjonsbehandlinger av vindkraftprosjekter har NVE uttrykt synspunkter om reversible og irreversible inngrep som vi mener er ren synsing fra saksbehandlerne. NVE har den generelle holdningen at etablering av vindkraftverk er reversible inngrep. Dette uttrykkes slik på side 45 i konsesjonsvedtaket til NVE for Sørmarkfjellet vindkraftverk:

«Etablering av vindkraftverk er etter NVEs vurdering i all hovedsak et reversibelt inngrep. Ved konsesjonsutløp skal vindturbinene fjernes og området istandsettes, dersom det ikke meddeles forlenget konsesjon.»

Naturvernforbundet kan være enig i en slik vurdering dersom et vindkraftverk ble plassert i et flatt kulturlandskap eller langs allerede utbygde veier, men det er ikke tilfelle for noen av vindkraftetableringene i Trøndelag. Her er det snakk om store utskytinger i fjell, etablering av skrenter, plassering av tippmasser og ulike arronderinger ved etablering av veger og standplasser.

Vi mener det er svært beklagelig at det ikke blir tatt hensyn til faglig tunge etater som Fylkesmannens miljøvernavdeling i denne saken. Deres konklusjon er følgende: «Fylkesmannen vil etter en samla vurdering av miljøkonsekvenser og samfunnsmessige forhold lokalt og regional frarå at det gis konsesjon for omsøkte Innvordfjellet og Breivikfjellet vindkraftverk.»

Vitenskapsmuseet/NTNU har også gitt en meget tydelig faglig uttalelse som sterkt fraråder dette utbyggingsprosjektet.

En utbygging innenfor dette området er ikke forenlig med å bevare de forekommende sårbare og mer eller mindre sterkt truete artene i området. Dessuten konstaterer vi at det aktuelle utbyggingsområdet på Innvordfjellet inneholder flere ferskvannslokaliteter; de biologiske konsekvensene for disse er ikke utredet i det hele tatt. Zephyrs brosjyre over prosjektet klart underkommuniserer de mange meget alvorlige naturfaglige innvendingene mot prosjektet. Framstillingen av prosjektete er enda mer tendensiøs når det gjelder reiseliv og turisme. Påstandene her virker å savne enhver forankring i virkeligheten i et sterkt økende reiselivsmarked som søker opprinnelige kultur- og naturopplevelser, og der ro og stillhet og fravær av tyngre tekniske inngrep er premisser for vellykkete produkter. Det er nok et særs begrenset publikum som oppsøker et utbyggingsprosjekt, og denne «etterspørselen» vil i beste fall være meget kortvarig.

Vi mener det må tas et oppgjør med måten NVE velger å se bort fra sterke faglige uttalelser som dette i så alvorlige utbyggingssaker.

Tillatelse fra miljømyndighetene bør kreves for vindkraftverk

Før NVEs avslag 8. juli var ingen av Naturvernforbundets innspill tatt hensyn til i denne saken. Berørte parter hadde svært liten mulighet til å klage på utredningene, selv om NVE og vindkraftutbyggerne stadig gjentok at konsesjonsprosessene for vindkraft var så grundige.

Naturspørsmål står helt sentralt i vindkraftutbygginger i Norge, likevel har miljøforvaltningen en uforholdsmessig liten formell rolle i konsesjonsprosessen. På sikt er det avgjørende å få utviklet juridiske virkemidler som sikrer at det gjøres forsvarlige vurderinger i forbindelse med store naturinngrep. Dette kan gjøres ved at det kreves en egen tillatelse fra miljømyndighetene for inngrep over en viss størrelse. Det vil også bedre rettssikkerheten til naturen.

Mange ønsker seg massiv utbygging av fornybar industri for å kunne fase ut olje. Men utfasing av olje uten reduksjon i forbruk og vekst har null troverdighet. Klimaendringene henger nøye sammen med forbruk og kravet om vekst i vårt økonomiske system. Hva med å spare strøm, og dermed spare natur?

Nei, de norske politikerne er alt for redde for å støte folk fra seg hvis de snakker om livsstilsendringer eller forbruksreduksjon. Da er det mye mer bekvemt å si at problemene kan løses med ny og «grønnere» teknologi, mens vi fortsetter å kjøre bil, fly og kjøpe ting som før. Det er denne troen på at det økologiske kan frakobles økonomi og forbruk ved hjelp av miljøvennlig teknologi som er den vestlige verdens farligste narrativ.

Nå gjenstår det å se om vi får en faglig og kunnskapsbasert behandling av landets naturområder, og at naturmangfoldkrisen vi står overfor blir tatt på alvor.