Meninger

Den grønne økonomien må vokse

I Storbritannia i 1990 var det ingen trend i strømproduksjonen som tydet på at kull ville nesten ha forsvunnet fra strømproduksjonen under 30 år senere. Tilsvarende må vi vokte oss for å tro at grønn vekst er en illusjon bare fordi det så langt ikke har lykkes.

Ebba Boye gjengir i Pan (04.02.19) forskning fra økonomene Enno Schröder og Servaas Storm (Why “Green Growth” Is an Illusion) for å argumentere for at grønn vekst er en illusjon. Dermed underbygger Boye merkelig nok mange av de økonometriske metodene hun gjennom Rethinking Economics arbeider for å irettesette.

«Hvis tidligere prestasjoner er relevant for fremtidige utfall,» skriver Schröder og Storm, må illusjonen om grønn vekst legges dø. Det er lett å være enig i at de neste årene må være fundamentalt annerledes enn fortiden. Det kreves blant annet en revolusjonerende negativ vekst og nedinvestering i fossile energi- og produksjonssystemer. Det er derimot en annen side til denne historien. Det grønne skiftet krever tilsvarende eksponentiell vekst i de grønne løsningene – energi, varer, tjenester og produksjon uten utslipp, for å erstatte de grå alternativene. For å tegne et nyansert bilde av «grønn vekst» og analysere om noen økonomier faktisk blir grønnere, kan hverken de tradisjonelle makroøkonomiske modellene eller prediksjoner basert på historiske data benyttes. Svaret du får på spørsmålet om avkobling mellom klimagassutslipp og økonomisk vekst handler mye mer om hvilke data du bruker og hvordan du bruker dem.

Hvordan måler du utslipp i fremtiden?
Vekst i produksjon har ført til økt velstand som igjen har blitt tatt ut i økt forbruk som har utslipp tett knyttet til seg, uavhengig av hvor forbruksvarene produseres. Dette stemmer, historisk sett. Derimot har analysen til Schröder og Storm et par grunnleggende utfordringer med å beskrive fremtiden, i følge klimaøkonomen Michael Grubb i hans tilsvar. En slik historical futures analyse, som han kaller metodene til Schröder og Storm, har et par grunnleggende utfordringer med å forutsi fremtidig økonomisk og teknologisk utvikling. Spesielt hvis du skal bruke dette for å konkludere om koblingen mellom økonomisk aktivitet og utslipp i fremtiden.

For det første tar man utgangspunkt i en likevektsmodell for økonomien hvor all teknologi utvikler seg som et direkte avkom av historiske trender. Dette er en form for deterministisk årsakssammenheng, hvor utviklingen fra en teknologi til en annen er gitt av historien til denne teknologien, og at fremtiden på denne måten er «ferdig skrevet». Denne modellen tillater dermed ikke å oppdage utviklinger som er fullstendig nyskapende og et brudd med likevekten. Evolusjonær økonomi, som Grubb lener seg på, argumenterer derimot for at fremtiden vil springe ut av de små nisjene av teknologi og produksjonsmåter som vi så vidt ser konturene av i dag og som på lenger sikt vil vinne terreng. Dette er som i økologien, en ikke-lineær utvikling, ute av likevekt med dagens system.

Her ligger en annen kritikk av modellen til Schröder og Storm. De benytter seg nemlig kun av aggregerte tall, for å se det store, samfunnsøkonomiske bildet. Men heller ikke her åpner man for muligheten til å identifisere trender i dag som kan bli morgendagens løsninger. Med dette fugleperspektivet er det lett å få et overblikk over terrenget, oppdage de mørke dalene, som fossilenergiens dominans, og å bruke dette til å beregne hva som vil komme. Derimot vil man sjeldent kunne identifisere de små endringene som skjer i de små sprekkene av nye grønne markeder.

Som Grubb argumenterer: En grønn fremtid må være fundamentalt annerledes fra en grå fortid, og det er flere empiriske eksempler på dette i fortiden. Grubb nevner utskiftingen fra kull til gass og fornybar energi i sitt hjemland, Storbritannia, som eksempel, illustrert under. Kull produserte to tredjedeler av elektrisiteten i 1990, men bare rundt 5% i dag. Fornybar energi står i dag for 37% av energiproduksjonen.

(Saken fortsetter under figuren)

Terrawatt-timer elektrisitet produsert fra forskjellige kilder i Storbritannia. De stiplede linjene viser den «historiske trenden» prognosert på vekst og folketall, uten substitusjon mellom energikilder.

Kilde: CarbonBrief.org

Øynene som ser – eller dataene man bruker
Bruken av data, eller i hverdagsspråk, øynene som ser, avgjør hva man ser. Dersom man utelukkende analyserer situasjonen basert på den historiske trenden vil man få et overdrevent pessimistisk bilde, fordi dette skjuler de underliggende bevegelsene. Det blir som å vurdere destinasjonen til et enormt skip utelukkende basert på kursen de siste nautiske milene, uten å vurdere den faktiske svingradiusen skipet har kapasitet til.

Jeg argumenterer for at vekst i seg selv ikke er en fiende. Det er ikke-bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre og vekst i disse som er den grå elefanten i rommet. Det vi vil ha mer av må vokse, det vi vil ha mindre av (utslipp, ressurssløsing) må erstattes eller reduseres. Rekkefølgen er ikke ubetydelig, og den vil påvirkes av politikken mer enn noe annet – grunnen til at Grubb kaller seg en «betinget optimist». For politikken må gå foran og dirigere den grønne økonomien til forrang, over den grå. Dette har foreløpig få politikere vist seg villige til å ta på seg.