Vi må berøre det ubehagelige

Dette er del 3 i Lene Julsens serie om å falle - og hvordan reise seg igjen.

Avvist stod det da jeg dro kortet på Rema, jeg visste jeg hadde lite penger, men trodde jeg hadde nok, jeg diktet lynraskt opp en historie, utgått kort, tullet og fjaset og gikk derfra med ufullført ærend.
Kommer straks tilbake, løy jeg på vei ut.
På vei hjem med tomt handlenett, men full av negative følelser, ringte en person jeg hadde lovet å ringe opp. I grunnen hadde jeg ingen interesse av å prate med vedkommende, men i stedet for å takke høflig nei til mer kontakt, hadde jeg liret av meg noe svada.
Nå ringte vedkommende igjen og igjen, la igjen beskjeder og skrev SMS-er.
Og det var der, på den lurvete gjørmestien mellom Rema 1000 og leiligheten, under et stort tungt tre med glisne grener på kryss og tvers, med displayet blinkende grønt i hånda, jeg bestemte meg, nå er det nok. Jeg må slutte med dette, lyvingen, slutte å by på halvsannheter der jeg kan si det som det er.

For jeg har brukt så mye tid og krefter på å gå rundt grøten, ikke hver dag, ikke hele tiden, men ofte. Og denne unnvikende oppførselen har vært mer utbredt enn jeg har vært klar over, selv om motivasjonen bak nok har vært (variasjoner over) det samme; jeg har ikke orket å stå i det konfrontasjonen med virkeligheten åpnet for.
Jeg har ikke bedt den skravlete, innpåslitne mannen på kafeen la meg være i fred, jeg har ikke sagt nei når noen har bedt om en tjeneste jeg ikke vil gjøre, men jeg har også løyet for å komme meg unna situasjoner jeg av ulike grunner ikke vil ta del i, jeg har funnet på «happy endings» når noe har blitt for vanskelig å hanskes med, slik som når tanker og angst for sykdom og døden har dukket opp, har jeg endt med å «berolige» meg selv med at jeg en eller annen gang, vil få et hint, en beskjed (fra et gjenferd?), om at døden bare er en fortsettelse, ikke en slutt, at jeg bare kan slappe helt av, eller når jeg ikke har fått meldingen fra en gutt slik jeg hadde håpet har analysen vært omfattende og forklaringene mange; han er nok fryktelig sliten, muligens sjuk, kanskje han bare syntes jeg er for pen, for smart, så han ikke aner hva han skal skrive. Vel.
Slik har jeg holdt på, med alt i fra de små ubetydelig hverdagsligheter til de store fundamentale spørsmålene. (Teksten fortsetter under bildet)