Kunsten å begrense seg - en kronglete sti ut av angsten

Lite visste jeg at den åpenlyst forvirrede mannen som kom ut av Kiwi med en gren i den ene hånda og en stor Japp i den andre, og dæljet løs på biltak, og snakket høyt og usammenhengende med seg selv, noen få uker senere skulle havne på rommet ved siden av meg.
På akuttpsykiatrisk på Ullevål.
Han skrek på sitt rom, jeg på mitt. Nå var vi i samme båt.
For det kom til det. At jeg måtte overnatte der.

Jeg var høygravid og skrek etter hjelp.
Angsten og det den gjorde med meg, innsnøringen i halsen, presset rundt hodet, trykket i panna, mursteinen på brystet, tankekjøret, den helt forferdelig utmattelsen, ble sterkere og mer intens, til jeg til slutt lå på gulvet og skrek, jeg har ingen sted å gå. Jeg som knapt hadde eid en pakke Paracet, hadde tryglet i tre måneder om medisiner, fått nei, nå fikk jeg ja. Men da måtte jeg overvåkes, sa de. Så inn bar det, på psykiatrisk avdeling. Det var greit. Legg meg inn, sa jeg. Er du desperat nok gjør du hva som helst. I ukene før hendte det jeg satt hjemme i sofaen og kløp meg så hardt jeg kunne i huden på oversiden av hånden, huden ble først hvit, så fikk den et dypt hakk etter neglene mine, dette bare for å flytte fokuset et ørlite sekund fra det som herjet inni meg. Fremmede tanker og følelser som plutselig kom kastet på meg en januardag i 2014 og tok over styringa. Jeg kunne også ta et lite stykke av tunga mi mellom tennene og bite så hardt jeg klarte. Det kunne komme blod. Slike ting gjorde jeg i fortvilelse. Et lite sekunds flyktig frihet. Men som oftest var det ingenting jeg kunne gjøre. Jeg måtte bare sitte og ta imot kaoset jeg så for meg komme utenfra som prosjektiler, men det stemte ikke, for ingenting kom utenfra, alt kom innenfra. Fra hver minste lille krok i kroppen fosset det frem. Ble jeg med på handletur, noe jeg som regel gjorde, siden jeg ikke turte å være alene hjemme, måtte jeg holde meg ved frukt- og grøntavdelingen eller ved ukebladene, lenger inn i butikklokalet hadde jeg ikke nerver til å gå, jo lengre inn jeg gikk jo mer uklart så jeg og sammensnurpet ble halsen. Å delta i selskaper, om det så bare var et lite middagsbesøk med to gjester, ble for mye. At flere snakket samtidig taklet jeg svært dårlig. Hodet hang ikke med og stemmene opplevdes som støt i hjernen. Sosiale settinger jeg før elsket ble noe jeg ikke mestret, i stedet kunne jeg svøpt inn i min egen lidelse, sitte å sammenligne med hvordan jeg var før, se meg selv utenfra eller med de andres blikk.
(les videre under bildet)