Togeventyret

Det fantastiske togeventyret

I 1931 la min oldemors søster, Trondheim-lærerinnen Anna Bjerkeseth, ut på et eventyr. Sammen med broren Peder, som var prest, og 41 andre dansker og nordmenn, dro hun på pilegrimsferd til Jerusalem. Anna tok tog til Trelleborg i Sverige, togferge til Sassnitz, nattog gjennom Tyskland og Sveits og dro så videre via Como og Milano til Genova i Nord-Italia. Der gikk de ombord i en båt som tok dem over Middelhavet til de hellige stedene i Palestina, med avstikkere til Libanon og Egypt.

Anna forteller om reisen i en håndskrevet dagbok som har gått i arv i min mors familie. Hun skriver nøkternt, men fortellingen er full av levende detaljer. Dagboka viser middelhavslandene gjennom øynene til en luthersk lærerinne som aldri før hadde reist så langt hjemmefra. «Å, hvor skjønn Gud har skapt jorden!», skrev hun etter å ha tatt bergbanen opp til en fjelltopp i Sveits. I Genova ble hun slått av det løsslupne livet folk førte, og hun bekymret seg over hvordan norske sjømenn skulle motstå fristelsene fra «alle de motbydelige kvinner» som stod i dørene og bød folk inn. Enda mer kritisk var hun til den hyklerske «utvortes gudsdyrkelsen» i en katolsk kirke hun besøkte. «Se, den prakt, farver, lys og musikk», skrev hun – og mente det på ingen måte som skryt.
(Artikkelen fortsetter)

Sånn kunne det fortsatt, med harde ord om alt det som ikke var som hjemme. Etter at sjokket fra det første møtet med fremmede kulturer hadde lagt seg, overtok likevel forundringen og gleden i reiseopptegnelsene. Anna hadde en «herlig dag» i Napoli og Pompeii, «mellom vinranker og pinjer og strålende blomsterflora», leser jeg nesten hundre år senere i dagboka moren min har hentet ned fra loftet. Vi sitter rundt kjøkkenbordet og forsøker å tyde den gammeldagse håndskriften. Anna bruker stavemåter vi er usikre på. Hun beskriver natur og jordbruk med et ordforråd jeg ikke er vant med. Men gleden hun uttrykker over å se så mye nytt og ukjent, er så gjenkjennelig at den bryter ned skillet mellom nåtid og fortid. Så sitter vi også der sammen med henne, på vei ut av Napolibukten i 1931.

Anna kjeder seg gjennom båtturen over Middelhavet, men så kommer hun til reisens høydepunkt: ti dager i Midtøsten. Reisefølget tar tog rundt i Libanonfjellene og Egypt og besøker de hellige stedene i Palestina. Nå er Anna i en virkelig fremmed verden, men det eneste hun uttaler seg negativt om, er slikt som turister til alle tider har irritert seg over: roping og kaos, plagsomme selgere – og den fryktinngytende kjørestilen til de lokale sjåførene. Hun lar seg begeistre av maten og naturen, og beundrer både moskeer og antikke templer. Dagboka slutter i Venezia, hvor reisefølget drar på gondoltur med sang og musikk. Som de gode lutheranerne de er, synger Anna og broren med. Hun beskriver det som «den festligste kvelden på hele turen».

«En herlig utsikt. Det hele virket som et eventyr», skriver hun om et slott på Korfu som de besøker på hjemturen. Og det er nettopp dette som slår meg når jeg leser dagboka hennes i dag: At det er et eventyr hun skildrer, et sånt hvor du åpner døra mot verden, setter det ene beinet foran det andre og kommer hjem en måned senere som et annet menneske.

Da koronapandemien saboterte reiseeventyret jeg selv hadde planlagt for sommeren 2020, satte jeg meg ned med gamle reiseskildringer i stedet. Noen av dem, som Patrick Leigh Fermors Gavenes tid, om da han som nittenåring, i 1934, la ut til fots gjennom Europa fra Nederland mot Istanbul, er litterære klassikere, men jeg har en spesiell forkjærlighet for de bortglemte reiseskildringene du finner nedstøvet i bruktbutikker og på loppemarkeder. Det er noe uimotståelig ved en gammel bok hvor noen bare forteller om et eventyr de har vært på. I den norske astronomen Christopher Hansteens fortelling om da han gikk til fots fra Christiania til Bergen i 1821, framstår for eksempel Hardangervidda som en ørken med dårlig mat og stakkarslige mennesker. Dette var før nordmenn begynte å tenke på fjellet som et turistmål. Den engelske presten Frederick Metcalfe var mer imponert over Troms og Finnmark, som han besøkte flere ganger i 1850-årene for å fiske og jakte. Likevel var heller ikke Metcalfe begeistret for den norske maten. Et unntak var en gård han bodde på som kunne servere egg hver dag. Det satte han pris på og spiste rikelig med egg. Da han reiste videre til neste gård, spurte han om det var egg å få der også. Nei, svarte de. Det var ikke mulig lenger, for en gal engelskmann hadde spist opp alle eggene i området.

Jeg har også en rekke fortellinger om den store Asia-reisen i bokhylla. Flere av dem formidler et arrogant europeisk syn på landene i øst. I én av dem kjører østerrikeren Max Reisch bil til Kina i midten av 1930-årene. Han gjør sitt beste for å overnatte hos europeiske koloniembetsmenn, europeiske oljeselskaper og misjonærer, slik at han kan spise europeisk mat hele veien. Besøke Iran, India og Kina uten å spise lokal mat? Da kan man vel nesten like gjerne være hjemme. Da har jeg mer sans for Audrey Harris, som reiste til Asia på samme tid. Hun er en ekte eventyrer som holder seg unna det trygge og kjente og i stedet kaster seg ut i situasjoner som ikke foregår etter europeiske spilleregler. I En kvinnes eventyr i Asia forteller hun om en reise preget av enkle reisemåter, tilfeldige hopp og spennende menneskemøter.

Det alle disse reisene har til felles, er at de er utrolig ineffektive. Disse fortidsmenneskene hadde kun primitive transportmidler til rådighet og brukte derfor uker, måneder og år på etapper vi i dag kan foreta på én dag. Stakkars Anna, for eksempel. Hun var vel i bunn og grunn ikke så interessert i å besøke Pompeii og Korfu. Hun skulle til Det hellige land, hun. På hele den måneden hun brukte, fikk hun bare fem dager i Palestina. Hvis hun hadde levd i dag, kunne hun hatt en langt mer effektiv reiseopplevelse. Hun kunne satt seg på et morgenfly fra Trondheim til Oslo, flydd videre direkte til Istanbul og landet i Tel Aviv om kvelden. Dagen etter kunne hun, som hun gjorde i 1931, sittet i Getsemane og sunget salmen «Hin time i Getsemane». Etter en uke kunne hun flydd hjem igjen. Da hadde hun sluppet å kaste bort tiden sin på fjellandskapet rundt Lucerne og kanalsang i Venezia. På samme måte kunne Patrick Leigh Fermor sluppet å bruke et helt år på å vandre rundt i Europa. Han kunne tatt seg en helgetur til Istanbul i stedet.

Ja, hvorfor ikke, egentlig? Det er i det minste slik vi helst reiser nå. Første gang jeg besøkte Italia, fløy jeg til Milano og sparte meg dermed bryderiet med å krysse Europa. Det valgte jeg vel å gjøre fordi flyet er den beste av alle måter å reise langt på, ikke sant? «Hei Anna og Patrick», kunne jeg sagt til dem før de dro på sine respektive turer. «Den reisen dere er i ferd med å legge ut på, ser ut som et uforglemmelig eventyr, men nå skal jeg vise dere en enda bedre måte å forflytte seg på. Det er bare å stå i en kø i en halvtime, for så å sitte i en stor sal i en time til. Deretter går dere over til en annen stol i et trangt rom og sitter der et par timer, og så er dere framme. Høres ikke det forlokkende ut?»

Noe galt må det likevel være med denne tankerekken, for når hørte du sist om en reiseskildring eller et reiseprogram som er bygd opp rundt flyet? Flyet er som oftest en del av reisen i moderne reisefortellinger, men det er den delen som foregår mellom kapitlene eller i de første ti sekundene av programmet. Når det kommer til den delen av reisen det er verdt å fortelle om, setter forfatteren seg på toget eller bussen, kjører bil, sykler eller går. Boka heter ikke Med fly til Barcelona, den heter noe sånt som På sykkel over Pyreneene. For hva kan du egentlig si om en flytur? Bare at du kom fram. Reiseskildringer får liv fra alt det uventede som skjer underveis, og det finnes ingen hyggelige overraskelser på flyet. De som inntreffer, er i beste fall irriterende på en sånn måte det ikke blir gode historier av, som når du må vente tre timer i solsteken før flyet får lov til å ta av. Det er ingen gode reisefortellinger som begynner med «det skjedde noe rart da jeg satt på flyet til London». Det er kun kjipe fortellinger som begynner slik. Derimot er det mange gode fortellinger som begynner med «det skjedde noe rart da jeg satt på toget til Napoli». Eller på bussen i Vietnam. Eller på en sykkeltur til Paris.

I boka Togeventyret har jeg snakket med nordmenn som foretrekker å holde seg på bakken når de drar på ferie. Klimakrisen er en del av bakgrunnen for at de gjør dette, men vel så viktig er det for dem at det gir dem en bedre reiseopplevelse. Ja, et reiseeventyr. Flere av dem forteller om hvordan de ble revet med av lavprisflyene i 2000-årene og vente seg til å fly verden rundt til en billig penge.

Så innså de at noe hadde blitt borte fra feriene deres. De satte seg på toget igjen og gjenoppdaget gleden ved å se verden endre seg gradvis. Den ene kulturen glir over i den andre fra by til by, helt til du ruller rolig inn til endestasjonen, midt inne i byen du skal besøke.

De forteller om den gode kjedsomheten du finner på toget, den hvor du endelig får roet ned slik at tankene dine rekker å ta deg igjen. Andre har med barna sine på turen. Da er det mindre ro å få, men til gjengjeld oppdager du andre gleder. For selv om det er vanskelig å reise langt med små barn på toget, er det likevel lettere og hyggeligere enn å ha dem med i bilen eller på flyet. De kan vandre rundt når de blir rastløse. De får seg venner blant medpassasjerene. «Ah, bambino!» ropte italienerne på toget til ettåringen til en jeg snakket med, og dyttet alt for mye sjokolade i hendene på ham.

De forteller også om den unike gleden det er å ankomme til en spennende by med nattoget og vite at du har hele morgenen foran deg. Det er en nesten dekadent luksus ved det å vandre rolig inn på nattoget klokken ni om kvelden, slenge deg ned i senga, la toget frakte deg på tvers av et kontinent, og så bare være framme neste morgen. Hvordan kan flyet konkurrere med noe sånt?

Den samme luksuriøse følelsen får du forresten når du setter deg i et togsete etter å ha reist mye med fly en stund og oppdager at du har plass til beina. Ingen bryr seg om hvor mye bagasje du har med deg heller. På toget er alle billetter premium-billetter.

Min egen reisehistorie ligner på den mange andre nordmenn har. Jeg vokste opp med lange bilferier i Norge i 1980-årene. Det var kjedelig, men man vennet seg jo til det. Jeg tok med meg walkmanen og stirret ut av vinduet i syv timer mens de samme kassettene gikk på rundgang.

I slutten av 1990-årene oppdaget jeg togferien da jeg la ut på interrail i Europa. Jeg var en deprimert og engstelig tenåring som var redd for ny mat og andre nye opplevelser. Alt måtte følge en fast rutine. Ved å kaste meg ut i verden uten noe annet enn en ryggsekk med klær, reisesjekker, Interrail-billetten og en utdatert guidebok, fikk jeg ristet løs en del av det som hadde satt seg fast i hodet mitt.

Gullalderen for Interrail var på dette tidspunktet over for lengst. Det var den måten ungdom reiste på i 1970- og 1980-årene. I 2000-årene skulle man reise med fly, og denne endringen i måten man reiste på var så altomfattende at jeg også ble med på den uten å tenke over det. Komisk nok ble det ikke mange flyferier på meg før jeg fikk flyskrekk. Jeg havnet i en rar felle hvor jeg tenkte at på en ordentlig utenlandsreise, da skal man fly, men siden jeg har flyskrekk, tør jeg ikke dra. Dermed ble jeg hjemme.

Først i 2014 ble jeg ordentlig med på lavprisflyrevolusjonen, jeg også. Jeg prøvde en slags eksponeringsterapi hvor jeg fløy så mye jeg kunne, til flyskrekken hadde gått ned til et nivå det var mulig å leve med.

Sommeren etter utforsket jeg Europa med fly. Flybruken min toppet seg høsten 2015, da jeg fløy mange ganger fram og tilbake til Praha for å besøke hun jeg i dag er gift med.

Mange i min generasjon har vært med på en reise av denne typen. Fra bilferier i barndommen, via noen lange togreiser som ung voksen, til en lavprisflyrevolusjon som gjør at vi i dag kan fly hvor vi vil. Dette har på mange vis vært en god utvikling. Flere av oss kan reise utenlands, på ferie eller jobb, for å bo der, eller for å besøke familie og venner. Hurra for flyet.

De siste årene har det likevel blitt mer tog på meg også. Det startet litt tilfeldig i 2018 med at vi skulle bo i Utrecht en måned og ikke hadde lyst til å sette hunden vår i bagasjerommet på flyet. Etterpå fortsatte vi sørover til Bordeaux, deretter vestover langs rivieraen og hjem mot nord gjennom Alpene. Dette er noen av de fineste togreisene du kan ta i Europa. Året etter hadde vi en baby i reisefølget. Vi tok sjansen på en spontan togtur hjem fra Storbritannia under flystreiken og oppdaget at det var lettere enn vi hadde trodd. Så da tok vi ham like godt med på nattog til Sveits. Vi fartet rundt i fjellene med tog i en uke før vi fortsatte videre med høyhastighetstog og nattog til julefeiring med familien i Skottland. Han smilte seg gjennom hele reisen. De eneste som hadde noe å utsette, var nok medpassasjerene han nyste grøt ut over på et av turisttogene i Alpene.

For noen år siden ville jeg tenkt på dette som en unødvendig slitsom reise, når det er så mye lettere å fly til Sveits og Skottland. I dag tenker jeg i stedet på hvor mange gode opplevelser vi ville gått glipp av, hvis vi hadde flydd, som de flotte julemarkedene i Hamburg vi besøkte mens vi ventet på nattoget til Sveits. På vei fra Sveits til Skottland, la vi inn en natt i London, slik at kona kunne hilse på gamle venner.

Alle jeg har snakket med under arbeidet med Togeventyret kommer med lignende historier om det uventete og hyggelige du opplever når du reiser langs bakken. Den fineste ferien, mener de, og jeg, er den hvor du legger ut på eventyr. Togeventyret begynner når toget ruller ut fra nærmeste togstasjon og er ikke over før det til slutt tar deg tilbake igjen.

Min oldemors søster fikk nok bare oppleve det ene store reiseeventyret til Jerusalem i 1931. En slik reise var en sjelden luksus for hennes generasjon. Dette setter min egen frustrasjon over å måtte avlyse utenlandsreisen vår i 2020 i perspektiv. Likevel brenner jeg inne nå etter å komme meg ut. Arbeidet med boka har gitt meg mange fine reisemål jeg ønsker å prøve ut en dag.

Akkurat i år er det egentlig ikke så farlig hvor reisen går. Jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste når jeg sier at årets drømmereise går hvor som helst utenfor landets grenser. Ut i verden. Ut på eventyr.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her