11 grunner til å dra på interrail - og 2 øyeblikk med skam og kaos

Forrige sak ga 13 tips til en perfekt interrail med barn. Denne handler om gledene underveis.

1. Å gjenfinne noe: En lukt, en lyd eller en stemning kan i rett stund bringe frem en tapt verden. På grå og tåkete morgener om vinteren kan jeg gå i Trondheimsveien i Oslo og føle at slik så det ut da mine gamle bodde her før krigen (Trondheimsveien 26). Da toget forlot stasjonen på Rygge den 27. Juni 2018, føltes det som om vi var med i Jules Verne-roman, eller gjenoppdaget følelsen fra 1994, da jeg tok bergensbanen fra Gol, på veg til interrail. Det er kilende følsomt å sette seg i bevegelse til Europa, en følelse av ekte eventyr. Det handler ikke om ”klima” eller ”miljøet”, men om en reise-rus.

2. Folkets rus i Gøteborg: Idet vi steg ut av stasjonen i den svenske byen, var synet gult og blått, alle, både svarte, hvite, gamle, unge, kvinner og menn, hadde den svenske drakten, og kun sekunder senere hørtes et brøl og menneskemassen kastet seg i været, noen hoppet mot himmelen uten å bry seg om hvor de landet. Sverige gikk opp til 1-0 over Mexico i VM. Den uvanlig hete kvelden og den ekstatisk dansbare stemningen minnet ikke om kjente forestillinger om det ”kalde” Norden, mer om Mexico som Sverige nå knuste, det var eufori og varme og tusener av vennlige homo sapiens. Vi gikk ut i kvelden og ble med på feiringen.

3. Frihet? Det å tre inn nattogenes trange sovekupeer. Og så erfare at man er en overlever. Køyene er kanskje bare seksti centimeter brede, men de funker. Man kan til og med ligge ved siden av et barn og lese bok i køya. Toget står stille, det er nesten uutholdelig varmt, å kjenne at kroppen faktisk ikke trenger så mye oksygen, bare man ligger stille til toget går og vind blåser inn. Altså: det å føle seg uavhengig og fri, nesten uovervinnelig: man kan klare seg med lite. En våtserviett er nok til morgenstellet. Det var et kick.

4. Lagånden, hvor kom den fra? Kan man ha med barn på slike reiser? Vi hadde med fire barn. Og noterer med vantro og glede den lagånden som oppsto underveis, især da vi alle seks spurtet fra spor 29 til spor 1 på Termini i Roma, for å rekke toget om noen minutter. Alle bar og løp og hjalp hverandre, og ikke minst fulgte med på at alle var med. Fin gjengmentalitet vokser frem på slike reiser. Å se barn ta ansvar gjør godt. Surhet og kjekling fra heimen hjemme var fraværende i lange strekk. Helt merkelig. (mer under bildet...)