Pulk i tre

Da jeg var liten hadde vi en trepulk av typen hobbybygg, bygd opp av sveisede firkantrør påmontert finerplater og lakket. Jeg tror aldri den pulken ble noen favoritt, for pappa trakk stort sett ting til og fra hytta på et akebrett. Men det finnes jo også trepulker som er både lette og gode. Når det gjelder trepulker er det vel stort sett svenske Segebaden som er i produksjon. På bruktmarkedet finner man også flere eldre, norske produsenter, men denne artikkelen blir om Segebaden.
Segebaden ble grunnlagt i 1893, og pulkproduksjonen begynte i 1930. Fram til 2010 ble det også produsert glassfiberpulker, men det ble avviklet av dagens eiere og trepulk ble eneste varen. I tillegg til dagens produksjon av trepulker, tilbyr selskapet både renovering av pulker, deler for å renovere selv, og de kjøper opp gamle Segebaden-pulker som de setter i stand og selger på nytt. En tilleggsnæring er kurs hvor man lager sin egen pulk.

Mitt første møte med Segebaden var da Øystein kom av toget på Røros med en gammel Segebaden og et 3 meter langt ikke-sammenleggbart glassfiberdrag i 2004, det hadde visstnok også vært interessant å transportere på t-banen i Oslo. Både pulken og draget måtte festes på taket av en Subaru 1800 1983-modell. Der sto fra før min blytunge glassfiberpulk beregnet på transport av personer, den var kassert fra et hjelpemiddellager pappa jobbet på - og modifisert i kjelleren, påmontert et selvlagd drag, lagd av handtaket på en gammel Aspera gressklipper og forsvarets staver. Vi skulle opp i Sylane i påsken, fire tidligere Øytun-elever og en ung strihåret vorsther. I løpet av turen måtte begge draga fikses, i isende vind på Nesjøen i 15 minusgrader med Leatherman som eneste verktøy måtte nye hull til skruene som holdt stavene fast i gressklipperbøylen files. Begge pulkene gled tungt. Those were the days! Studietid, dårlig økonomi og kreativitet - men man kom seg da på tur.

I forsvaret klarte jeg å styre unna trepulkene, og fire år senere stilte vi på samme tur i Sylane med nye pulker i glassfiber. Det gikk vesentlig lettere, og turen med de tunge pulkene ble glemt. Senere kom jo også Parisbrettet i hus - som jo er en reinspikka sjelløs funksjonalitet.

Jeg glemte hele Segebaden til jeg fant en gammel glassfiberpulk i en gjenbrukscontainer i Bodø (for øvrig en ide til etterfølgelse – sett brukt sportsutstyr i en container – fritt fram for andre å hente). Den kunne jo passe som lånepulk i speideren, tenkte jeg. Den så litt medtatt ut, men etter å ha fjernet alt av taurask og knuter var den faktisk i helt utmerket stand, trengte bare nytt tau til å stramme sammen trekket. Speidergruppa kjøpte likevel seks Parisbrett, og jeg beholdt glassfiberpulken. Ved bruk fant jeg ut at veltefrekvensen til Segebaden nok var lavere enn hos andre produsenter.

Det gikk mange år, turene som krevde pulk skjedde med glassfiber og plast. Da barn nummer ett meldte sin ankomst ble barnepulk i glassfiber anskaffet. Men den første vinteren ble tilbragt i en gammel vogn påmontert ski. Går fint det, med feller under skiene. Da barn nummer to kom mens nummer ett fremdeles måtte sitte i pulk, var valget enten å være mindre på tur eller å skaffe enda en barnepulk. Siden sist jeg var i nærheten av en trepulk hadde jeg begynt å bruke treski, og dermed var det greit å forsøke å være litt konsekvent.

Dessuten var lysten til å betale 4-5000 for enda en sjelløs glassfiberpulk lav, selv om økonomien er noe annet enn i studietida, og selv om det er et effektivt bruktmarked i Oslo er det ikke alltid like enkelt å finne det man trenger når man trenger det her oppe.

Jeg fant imidlertid ut at Segebaden både solgte det man trengte for å renovere, og for å bygge om en varepulk til barnepulk. I våre dager må det sies å være prisverdig. Den kunne også raskt tilbakestilles til lastepulk. Behovet for barnepulk er jo forbigående. Barna skal lære å gå på ski. En lastepulk trenger man resten av livet.
Autosøk på finn.no ble opprettet. Her kan man innvende at jeg jo hadde en Segebaden i glassfiber - og denne kunne jeg forsåvidt også bygd om - det hadde faktisk vært det minst belastende på miljøet, men jeg hadde nå en gang fått lyst på en trepulk. (Dessuten har jeg byttet speidergruppe siden den ble anskaffet, og den er således i bruk der.)

Det dukket raskt opp en fin Segebaden i tre i Trondheim, men Trondheim er fire timer kjøring tur/retur, og man bør helst ha noe annet å gjøre også for å bevege seg dit. Jeg vet at mange nord i Trøndelag (eller i Nord-Trøndelag som det burde ha fått hete) anser shoppingturer til Trondheim som en fin syssel. Jeg er ikke der. Trondheim er noe man passerer på vei til andre steder. Å få folk til å sende en pulk, kan jo også være utfordrende, men om man legger sammen bompenger, dieselkostnad, og mental kostnad ved å bevege seg i Trondheims-trafikken, og setter en pris på det oppå utsalgsprisen kan man jo overtale noen og enhver. Spesielt om jeg tok skaderisikoen. Pulken kom i Posten fra Trondheim.

Den var i god stand, trekket hadde noen hull og jordslagflekker, og det var nok en stund siden den hadde sett tjære, enda lenger siden den hadde blitt smurt. Heldigvis var den ikke blitt lakkert, i flere annonser jeg så var det blanklakkerte pulker. Segebaden advarer mot det, fordi lakken vil slites, og vann kommer inn i treverket. I denne var det ikke firkantrør i stål, men tynne finérstriper som holdt finéren på plass. På mange måter er prinsippet for Segebaden det samme som for canvas-kanoen, spanter av tre i bredden, påmontert lengre deler i lengden. Der kanoen er dekt med canvas, har tjæren rollen som vannbeskyttelse på pulken. Siden mye av arbeidet foregikk på stua var det i grunnen greit at den var tørr. Etter å ha målt pulken og funnet modelltypen hos Segebaden kunne nye deler bestilles.

Nytt trekk, skjerm, underlag av avfall fra Woolpower og ryggstøtte kom med Posten, ferdig tollet. Det fulgte med utførlig bruksanvisning. Om den ikke skulle brukes til barn, tror jeg trekket hadde fått vært som det var.

Bytting av trekk tok meg to kvelder. Det gamle måtte av, skinnreima som lå rundt kanten måtte dras av, centimeter for centimeter, og var så tørr at den røk for hver stift som var satt i og alle spikre og stifter måtte ut i tillegg.
Festene til ryggstøtta ble bytta og festene til vindskjerm ble montert før trekket skulle på.
Trekket skal først stiftes med stiftepistol, deretter legges det tynne skinnreimer over, som spikres med messingspiker gjennom lær, trekk og ned i hardt, tørt treverk.

Jeg hører til den ulykksalige gruppen som enten er praktisk når vi må tenke kreativt (derav pulkdraget med en gressklipper som utgangspunkt), eller når vi kan bruke elektroverktøy, aller helst når de kan kombineres. Jobber beregnet på repetitivt manuelt og kjedelig, konvensjonelt verktøy - som en hammer, er i grenseland, så etter fire bøyde messingspiker ble alle 150 hull forborret med det tynneste borret jeg fant, før spikrene ble drevet inn med hammer. Det fungerte, og jeg slapp for mye irritasjon over bøyd spiker.

Første tur ble lagt til skistadioen like ovenfor huset. Enkelt og greit. Siden treåringen hadde begynt å gå på ski og gikk litt ut og inn av pulken, måtte hun avgi den store barnepulken etter to sesonger til lillesøster, og ble noe irritert over det.

Sammenliknet med en moderne barnepulk er denne noe mer utsatt for velt, og den er også mindre, ryggstøtta er ikke regulerbar og siden jeg valgte varetrekk og ikke barnetrekk, er den ikke like vindtett som en barnepulk. Men treåringen fikk plass, og utviklet raskt et eierforhold til at dette var hennes pulk. Med en godt innpakket treåring ser man også hvorfor moderne barnepulker er breie. Tyngdepunktet ble litt høyt, og jo eldre hun blir, jo mer eksperimenterer hun med å kante pulken. Det er moro - til det ikke er moro når den velter. Men nå var heller ikke planen å bruke denne som barnepulk mer enn én til to sesonger - før den går inn i rollen som varepulk. Som varepulk er den ok, det er ikke noe som tyder på at den går merkbart tregere i snøen. Veltefrekvensen er også lav, jeg tror det kommer av at draget er festet et stykke under og går opp på sidene av pulken foran.

Jeg må nok innrømme at som barnepulk foretrekker jeg glassfiberpulken med veltebøyler og høye kanter, men til vanlig trekking tar jeg Segebaden over det meste.

Da våren kom, var det tid for vedlikehold. Tjærespannet ble funnet fram en solfylt dag, og satt sammen med pulken til oppvarming i solveggen. Å smøre inn både pulk og ski med tjære etter bruk på våren og la det stå i sola for å trekke godt inn er en god måte å bevare treverket på. Da er utstyret klart til bruk neste sesong, og det lukter godt i garasjen hele sommeren.