Tanker på vei opp Skåla (med en syvåring)

Har du tenkt over hvilket landskap du helst går i. Over åpne vidder eller opp bratte fjellsider? Eller kanskje foretrekker du å gå langs strandkanten hvor havet smyger seg over runde svaberg. Skru tiden tilbake til barndommen, jeg tror du finner svaret der. Denne teksten er om en tur i min barndoms landskap, og hvilke tanker vi gjorde oss mens vi gikk.
Det er tidlig september i Molde, og lukten av sommer henger på nytt over byen etter dager med regn. Rosene strekker seg som et kjede gjennom hagene ned mot sentrum, havna og den lille storgata som ender ut i hotellet som står på påler i fjorden, der hvor naturen reflekteres i omskiftelige variasjoner i glassflatene: fjelltindene bak fjorden og skylaget som raser av sted, sprekker opp og forsvinner, kommer tilbake, og hvor årstidene setter sin langsomme farge i duse og dramatiske toner. Dagen har ingen havtåke med seg, ingen nordvestvind, intet regn. Dette må bli dagen for topptur til Skåla tenker jeg, og reiser meg for å rydde av frokostbordet. Og jeg har en plan: Min 7-år gamle sønn skal bli med!

Skåla er Molde høyeste fjell, og oppstigningen er som de fleste Romsdalsfjell: bratt opp fra fjord til fjellets topp. Hvordan overbevise en 7-åring fra en østlandsbygd på langhelg i småbyen med alle sine (til dels) urbane muligheter om at Skålatur er en lur ide? Hva kan Skåla tilby mot Kneipen bakeri, Rosebysenteret, eller Aker Stadion hvor en kanskje kan få et glimt av MFK-spillerne? Har jeg noen ess i ermet? Tenker en stund på dette før jeg spør:
«Blir du med opp på Skåla i morgen?»
Han spiller Minecraft på Ipaden.
«Hvor er det?», sier han uten å se opp fra skjermen.
«Ser du toppen innerst i fjorden?»
Han gløtter fort opp, ser ut av vinduet, og ser ned igjen
«Er det langt å gå?»
«Passe langt», sier jeg.
«Må jeg?»
Jeg lar spørsmålet ligge.

Skåla rager 1128 moh og ligger på andre siden av fjorden for tettstedet Kleive, 25 kilometer utenfor Molde sentrum. Kleive var stedet jeg vokste opp, og Skåla hang som et maleri i de store stuevinduene min far monterte egenhendig. Jeg skrev små dikt om Skåla, malte bilder i formingstimen av Skåla, og jeg så alt mulig avtegne seg i isbreene i der sola aldri slapp til. Hunden med hatt var der alltid, stor og pompøs når vinteren var på sitt strengeste, smal og nesten usynlig når juliheten en sjelden gang visket bort naturens kunstverk. Så rart du ikke har vært på Skåla, sier folk. De har rett, men jeg har i det minste prøvd. To ganger. Den ene gangen var jeg tynnkledd og måtte snu på grunn av regnet og den andre gangen var jeg feststemt og måtte rekke Moldejazz. Jeg kan ikke gå gjennom livet uten å bestige Skåla, det går ikke, tenker jeg nå.

Hvorfor ikke, hvorfor må jeg bestige Skåla? Det er skrevet en god del om menneskets forhold til sitt eget landskap, og det hevdes blant annet at vår egeninnsikt er tett knyttet til landskapet vi kjenner. Mye handler om det du utforsket som barn, minner (Skålas ansikt) og opplevelser (to forsøk på å nå toppen). Er du født i Møre og Romsdal, og har bosatt deg på Østlandet, savner du sannsynligvis fjell, med mindre du ikke heter Are Kalvø. En danske som flytter til Sunndalsøra kan det hende blir overveldet av de fengslende fjellsidene som nekter å la sola slippe til før påsketider. Landskapet blir en del av identiteten vår, og i enkelte tilfeller kan forvirring oppstå når vi står på fremmed grunn. Jeg hørte en gang om en mann fra Tokyo som var på reise i Sør-Amerika, og som fikk et voldsomt angstanfall da han kom til et ødslig sletteområde fordi det slo ham at han at for første gang i livet befant han seg på en plass uten andre mennesker. Se for deg køsystemene i Tokyos undergrunnsverden, korridorer med tusenvis av folk som sild i tønne, ville det ikke være bedre med litt rom rundt seg? Ikke for japaneren. Han ville tilbake til det kjente. Gå mellom skyskrapere og forsvinne i folkemengden. Barndommens landskap er en viktig del av oss, som vi ofte søker tilbake til. Skåla var del av mitt barndoms landskap, og som skal bestiges på 3. forsøk. Alle gode ting er tre!

Sønnen min er tvilende til turen, han spør gjentatte ganger om det er langt å gå, men han blir med. Min bror plukker oss opp utenfor leiligheten, og vi kjører underfjordstunnellen til Bolsøya, og før Hovdenakken tar vi av i retning Kleive, og et kvarter senere parkerer vi bak skytebanen på Kortgården, hvor turen starter. Vi tar et bilde med Skåla i bakgrunnen. (Turen fortsetter)

«Skal vi opp dit!?
«Ja.»
«Det er for langt!»
«Det vet vi ikke før vi har prøvd.»
«Jeg er sliten.»
«Vi har ikke begynt å gå!»
«Jeg er tørst.»
Etter parkeringen må vi krysse ei myr. Sønnen er fortsatt sliten og veldig tørst. Jeg irriterer meg over stokkene. De er ikke lagt ut der de burde ligge, og myrvann begynner å surkle i skoene.
«Er det mulig! Skoene er våte! Skal vi snu eller?»
De ler høyt av meg. Stemningen snur.
«Onkel Jon?»
«Ja.»
«Om du spilte på Liverpool, ville du vært spiss eller midtbane»?
Vi beveger oss inn i skogen. Stien går bratt opp og er tørr og sval i skyggen, og vi hører lyden av bekken før vi ser den. Vi går tause og lytter til sildrende vann, greiner som knekker. Etter tregrensa er pulsen høy, svetten pipler i panna, kneet knirker, gud så varmt, og sekkene er tunge av turkjeks, niste og vannflasker, men likevel, vi går. Sønnen er ikke tørst lenger. (Turen fortsetter)

Det finnes mye skrevet om det å bevege seg i naturen. Praktiske guider om stiløping, romaner om å gå, selvbiografier med filosofisk tilsnitt om å løpe eller gå, og sjangrene flyter ofte over i hverandre. Erling Kagge skriver om langsomhet og oppmerksomhet i boka Gå. Ett skritt av gangen. I sin essayroman Gå, skriver Thomas Espedals om mental og fysisk bevegelse, mens Øystein Lie i romanen Løp skildrer hvordan joggebølgen fører en mann ut i nær-galskap tilstand. Stiens historie av Torbjørn Ekelund er en annen nysluppet bok som også legger vekt på det sanselige ved å gå, og tar et oppgjør med dagens passive mønster vi har kommet inn i. Bevegelse og bevegelse i landskap fascinerer ikke bare disse mennene som skriver, men også meg, og uten at jeg er klar over det på min vei til toppen, skal jeg senere på dagen på et Bjørnson-foredrag i Molde, som viser seg å være et teaterstykke, Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping, der Fredrik Høyer kommer til å fremføre en monolog mens han løper på tredemølle og pulsmåleren hans, som under store deler av forestillingen vil komme opp i makspuls, vil kunne følges på storskjerm. Teaterstykket, inspirert av Murakamis bok med samme tittel, vil kanskje få meg til å tenke: hva er vitsen med å løpe? Hvorfor i huleste vil vi bli sliten? Er det en flukt, eller en streben etter noe? Eksakt hva jeg vil tenke, er for tidlig å si på dette tidspunktet, men likevel, det vil gå en slags linje mellom det mentale slitet for oss Skålavandrere noen timer før og til Høyer/Murakamis tanker i forestillingen. Hva. Er. Vitsen. Med. Slit? (saken fortsetter...)

Oppe ved Trollvatnet tar vi en pause. Sola skinner skrått gjennom det skålformede fjellmassivet, vi snakker om istida som formet fjellet, så spiser vi noen kjeks og ser mot toppen. Skåla kan bestiges fra begge sider, og mange tar toppturen som en runde. Vi går stien mot vest, og snart begynner steinene å bli store å klyve på, enkelte steder er det stupbratt ned i fjellbotnen, men vi holder oss på trygg avstand.
«Onkel Jon, hvem er best av Manchester City og Atletico Madrid?»
Det ene fotballspørsmålet avløser det andre, og min sønn går med lette bein oppover fjellet, såre fornøyd med svarene han får. Det magiske ved å gå er hvordan det får gode tanker til å spinne og tunge til å forsvinne. Filosofen Søren Kirkegaard sa det best allerede rundt 1850: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.»
Dette. Er. Vitsen. Med. Slitet! Følelsen av glede og klare tanker.

Etter en times klyving ser vi toppen. Vi ser den trange fjorden mot Molde med havet ytterst. Vi snur oss og ser mot Kleive, jeg står på stuevinduets maleri og ser barndomsbygda fra fugleperspektiv. Mot toppen flates terrenget ut, men det er fremdeles en del store steiner som må forseres av små bein. Han løper de siste meterne mot varden for å være først. Hva skjedde med gutten som var så sliten nede ved myra?

«Hva ville du gjort om du måtte heie på Rosenborg, onkel Jon?»
Det blåser litt på toppen, vi tar på tynne jakker, spiser matpakkene og veksler noen ord med et par turgåere som sitter der. Vi går ned samme vei, og nede ved bilen er beina slitne og vi er tomme for vann. Utmattelsen kjennes som etter å ha hugd opp en tømmerstokk, stablet veden i sirlige stabler for deretter å fyre i peisen.
Senere på ettermiddagen i Molde løper Fredrik Høyer på tredemølle og snakker om hva han tenker på når han løper, og om det å slite, og hvorfor vi gjør det igjen og igjen.
«Må jeg?» spurte sønnen min i morges.
Etter forestillingen spør jeg ham om hva han synes om turen. Og om han ville gjort det igjen.
«Ja», sier han. «Det var gøy å klatre.»
«Hva tenkte du på da du nådde toppen?»
«At jeg har vært på Skåla, og ikke pappa.»
«Hva var det morsomste på turen?»
«At du ville snu da skoene dine ble våte»