Duften av det som var

Her om dagen befant jeg meg på en kirkebenk, eller en stol i kryssfiner for å være presis, hadde hendene fulle med min lille treåring som ventet utålmodig på kirkeboka hun skulle få utdelt. Det var preken, salmer, hun ville helst løpe rundt, jeg tviholdt henne, svetten piplet i panna, kunne de ikke få delt ut boka snart? Omsider var tiden inne, barna ble bedt om å komme frem. De begynte å synge, jeg lente meg tilbake og betraktet dem. Barna sto i to rekker foran alteret i et vakkert lys som slo inn fra avlange vinduer mot nord, stjernene på veggen bak dem funklet rundt et gullfarget kors som tronet over fargerike papirsommerfugler pyntet med silkepapir. De lyse barnestemmene fylte kirkerommet. Så. Det var noe som skjedde. Det var som om kirka åpnet seg, jeg mener luktene, kirkas lukter strømmet mot meg fra alle kanter: alterets lukter av tre, vevde tekstiler, blomster. Stearinlys og messing fra lysgloben. Duften fra døpefontens kum, det friske vannet, duften av nytt liv. Bilder av barnedåper surret rundt meg. Begravelsen. Kirkerommet, med sine ritualer, markerer på mange måter begynnelser og slutter, og kirkas lukter hadde løsnet minner i meg, de var krystallklare.

En duft av noe kan treffe deg når som helst, hvor som helst. Lukta av tang og tare, og hele barndommen din åpner seg: Bildet av fjorden i regnværet lyser foran deg, du svømmer om kapp med bestevennen din, det var som om det var i går. Du går forbi et hus hvor eføyen dekker hagemuren, og tankene vandrer tilbake til en sommer på 80-tallet, du er i din morfars hage, spiser rips fra en blåmønstret porselensskål. Det finnes mange lukter som kaster oss tilbake i tid: eplehager, støv fra blyantspissere, eksoslukt av påhengsmotor, anis og krydderaroma fra en Jägermeiser, og så videre.

Livets minnebok er full av bilder, lydopptak, men om du skulle summere opp livets reise i en kaskade av lukter, hva ville du valgt? Mye forskjellig, antar jeg. Duft og tid er uløselig forbundet. Du kjenner lukta av kanel og smørsukker og kjenner samtidig et savn. Kanskje er det ikke lefsa du savner, men tiden da bestemoren din levde, hun som bakte lefser til deg? Karl Ove Knausgård fikk meg til å tenke over dette.

Om sitt møte med Stockholm og den kulturelle middelklassens fancy matvaner på 2000-tallet, skriver han:
Når jeg savnet sommerkoteletter og kål, lapskaus, grønnsaksuppe, raspeballer, kjøttkaker, lungemos, fiskekaker, fårikål, middagspølser, hvalbiff, sagogrynssuppe, semulegrynsgrøt, risgrøt og rømmegrøt, var det like mye syttitallet jeg savnet, som de faktiske smakene.

Dette avsnittet stammer fra Min Kamp 2, side 79. Husker jeg stoppet opp da jeg leste det, la boka i fanget, så foran meg, tenkte at slik er det. Det jeg liker med Knausgårds skrivestil, og bøker, er at han lar leseren bli med på en reise, en reise som i høy grad handler om han selv, som ung gutt, student, lærervikar, skribent, far, men likevel, så er det også en reise som handler om deg og meg. Vi har også spist semulegrynsgrøt på 70- tallet, vi har gjort mange av de samme tingene, prøvd og feilet, og å skrive om det alminnelige skal en ikke kimse av, det er det alminnelige som stort sett preger livene våre, de store begivenhetene opptrer sjeldnere enn vi kanskje vil innrømme for oss selv og omverdenen.

Det alminnelige er kjøttkaker, gresset på fotballbanen, kaffekoppen på jobb, og så har du alle de begivenhetsrike dagene, hvordan lukter de? Dersom du tenker tilbake på dagen du begynte på skolen, dagen du fikk din første jobb, giftet deg, ble forelder, eller mistet en forelder, er jeg ganske sikker på at du husker disse dagene tydeligere enn alle de andre. Første skoledag er kanskje en av de største dagene i starten av livet. Tenk tilbake. Der står du, tviholder din mors hånd, ser rektor som snakker engasjert på et podium hevet over alle, kjenner den tause spenningen som hersker i skolegården. Det ringer inn, du går inn døra. Husker du lukta av grønnsåpe som fylte gangen, den svakt metalliske eimen fra messingknaggen du hang fra deg jakka på, den tørre, spisse lukta av skolekritt, frøkens parfyme av liljer? Kanskje du en gang plukket liljekonvall i skogen med barnet ditt, og så, brått var du i klasserommet på tidlig 80-tall, frøken bak kateteret, smilende, alltid velduftende, og du smiler, plukker blomstene, forteller barnet ditt om din første skoledag. Duft kan vekke minner, du kan reise tilbake i tid, kanskje mer enn bilder og lyder føles duftene som svært reelle, duften har ikke falmet som bildet i albumet, eller blitt hakkete som lydopptaket på kasettspilleren. Duftene er som de en gang var.

En annen stor begivenhet er den dagen du får din første jobb. Enkelte husker kanskje sin egen nervøse svettestank, andre kan fremkalle gode lukter. Hvor var du da de ringte og sa du fikk jobben? Mange kan erindre i detalj hva de drev med, hvilken te de drakk, endatil hvilken duft de hadde på seg. Jeg har en sterk erindring fra mitt første møte med det som ble min arbeidsgiver. Skulle holde et foredrag om hovedoppgava mi foran en rekke kritiske professorer, var helt matt av nervøsitet. Men. Foredraget gikk fint! Og på bussen hjem fra Sandvika til Oslo fikk jeg en telefon, ville jeg ha jobb? Når jeg i dag skal foreta meg noe viktig, kanskje gjøre noe jeg gruer meg litt til, velger jeg alltid den samme duften som jeg bar den dagen foran professorene på BI. Dette er blitt min duft av suksess.

Hva med den dagen du giftet deg. Husker du hvordan mannen eller kona di luktet? Hva det luktet i kirka eller i rådhuset? Hva presten luktet? Hva med deg selv? Da jeg skulle gifte meg for en drøye ti år siden, brukte jeg lang tid på å velge bryllupsduft, faktisk lenger tid enn på å velge kjole eller å finne restaurant. Valget falt på en duft fra det italienske motehuset Max Mara. En litt ukjent duft på markedet, men den traff meg totalt da jeg prøvde den. Dagen kom, et lite bryllup med den nærmeste familie til stede, en fantastisk dag på alle måter. Jeg husker den rødlige soloppgangen i Madrid mens jeg nøt den bittersøte smaken av appelsinjus i et stettglass på suitens takterrasse. Slik kunne jeg fortsatt, men det skal jeg ikke. Poenget mitt er at enkelte dager kan man huske i stemninger og lukter. Bryllupsdagen min er en slik dag, og hver gang jeg tar på en liten dråpe av Max Mara tenker jeg tilbake på denne dagen. Her om dagen oppdaget jeg at duftflakongen var i ferd med å bli tom. Jeg søkte på nettet, resultatet var først nedslående: duften produseres ikke lenger! Etter noen søk, fant jeg den til salgs hos tyske Amazon, prisen var uforholdsmessig høy. Likevel bestilte jeg den. Avgifter til moms og fortolling spilte ingen rolle, jeg måtte bare ha den.

Du er gift og du får barn. En duft som alltid får øynene mine til å bli fuktige er den søte duften av spedbarnshud. Denne perioden i livet er så intens, men i det store bildet så ufattelig kort, så den som kunne oppfinne spedbarnslukt på boks, som jeg kunne lukte på i blant, ville fått penger av meg. Hjelpe meg så nostalgisk hun er, tenker du kanskje, men er det ikke ofte sånn da, at når du stopper opp og tenker tilbake, så er det så mye fint der som du ikke vil gi slipp på? Den søtlige lukta av most banan, den fyldige lukta varm melk, den stramme smaken av narresmokkens gummi, syrlig dunst av gulp, tre og støv fra lekegrinda i stuas hjørne.

Nå er du ferdig med skolen, fått din første jobb, giftet deg og fått barn. Hvordan lukter resten av livet? Mange vil svare at de ikke vet. Vi raser gjennom livet, hverdagene, uten å tenke på at hver av dagene har sin egen farge, sin egen smak. Kanskje vi husker lukta av salt sjøvann i ferien, den fruktige smaken av sangria på strandrestauranten. I fridagene er ofte sansene mer til stede. Da jeg her om dagen vasket min eldste datters hår utbrøt hun at det luktet Florida. Jeg kunne ikke helt forstå, før jeg skjønte at jeg hadde kjøpt samme type sjampo som vi brukte da vi var i Florida for 3 år siden. Barn er flinkere sånn, de legger merke til detaljer og har sterke minner knyttet til disse. Barn stiller også spørsmål til livet og spørsmål til døden. Hvordan lukter døden kan de spørre om. Jeg har bare hatt ett møte med døden, min fars død, om når jeg forsøker å gjenkalle duften av de dagene, kjenner jeg først den innestengte lukta av sykehuskorridor. Så fornemmer jeg den rene duften av skaren som skinner så vakkert i februarsol, tørr kulde som iser i neseborene, dernest furunåler fra kranser, friske roser foran alteret, roastbiff, egg og den bitre duften av min fars hjemmebryggede øl som alle nøt på selskapet etter begravelsen. Skål pappa!

4-årsboka ble utdelt, og etter gudstjenesten gikk vi nedover skråninga, den stolte bokeier og jeg. Sola skinte lavt over Lommedalens grønne sletter, gule og brune blader lå spredt på bakken. Jeg så mot de høye bjørkene, hørte vinden ruske i greinene. Det luktet hest, silo, løv, våt jord og tidlig høst.

Vårt nyhetsbrev er en kraftpakke med superkrefter, tips, triks, alvor og tull. Du får det her.