Rachel Carson - Dette kan forandre livet ditt

It is more important to pave the way for the child to want to know, than to put him on a diet of facts he is not ready to assimilate.
(Rachel Carson, The Sense of Wonder)

En stormfull kveld da Roger var nesten to år, tyllet jeg ham inn et teppe og bar ham ned til stranden. Det var mørkt, det striregnet og store bølger tordnet mot oss. Havet frådet, og vi jublet og lo. Vi lo av glede og spenning. Toåringen opplevde det brølende havet for første gang, jeg hadde vært i den situasjonen mange ganger tidligere, men vi kjente på den samme følelsen: ærefrykt, respekt. Og vi kjente på gleden av å oppleve det sammen, toåringen og jeg, denne natten. Kanskje er dette en utradisjonell måte å underholde småbarn, å ta dem med ut i en storm, skriver Rachel Carson, men nå som nevøen min Roger er fire år, deler vi fortsatt slike naturopplevelser, i storm og i stille, natt og dag, på stranden og i skogen eller i hagen, basert på nysgjerrighet og glede.
Naturen bør sanses og oppleves - ikke bortlæres og undervises! formaner biologen som i 1962 ble kjent over store deler av verden og som på grunn av en artikkel som etter hennes død ble en bok, nesten over natten ga leserne ny respekt for naturen og forandret deres syn på barneoppdragelse.

(Artikkelen fortsetter)

Rachel Carson er en av naturvernbevegelsens absolutt viktigste stemmer. Det ble hun med boka Silent Spring (1962) - om sprøytemidlers/pesticiders drepende effekt på insekter, fugler og liv. Hun viste hvordan økosystemer påvirker hverandre, og ved å forstyrre en del, får det uforutsette kaskadeeffekter, som at fuglene slutter å synge. Motstanden mot boka var sterk og mektig, både fra landbruket, kjemikalie-produsentene og toneangivende politikerne. Angrepene holdt på å knekke henne, bokstavelig talt. Carson havnet i en ”shit storm”, en PR-kampanje rettet mot hennes faglighet og integritet. Som kvinne ble sprøytemiddel-advarselen også latterliggjort som ”hysterisk”. Hun ”følte” for mye og visste såklart ikke hva hun snakket om, hevdet flere. Men Carsons observasjoner var presise nok til at debatten ikke gikk over. Tvertimot. Den økte, og DDT ble etterhvert forbudt i amerikansk landbruk. Naturvernbevegelsen fikk sin fødsel som igjen bidro til opprettelsen av amerikanske Environmental Protection Agency (EPA). Mye av dette var marinbiologen katalysator for. Men Silent Spring (på norsk: Den tause våren - 1966) er ikke dagens tema. I skyggen av klassikeren står nemlig bittelille The Sense of Wonder, en bok hun arbeidet med hele voksenlivet. Den kan leses som fundamentet Silent Spring er bygget på.
”I want very much to do the wonder book”, skrev hun før hun døde i 1964. Boken er posthumt utgitt.

Hva er det for en bok? En tynn flis av en håndbok, en både poetisk og sylskarp manual i barne- og voksenoppdragelse.
Rachel Carsons kjerne er denne: Mange voksne har glemt noe livsviktig, nemlig å bruke sansene til å kjenne glede, ærefrykt og respekt for det levende. Mange voksne lever liv i opposisjon til naturen. Hvor forsvant undringen og underne fra barndom og hit? Hvordan beholder vi friskheten vi så verden med som barn?
The Sense of Wonder er Rachel Carsons svar.

Hun skriver (vår oversettelse):
”Når Roger besøker meg i Maine og vi går i skogen her, har jeg ikke gjort et eneste bevisst forsøk på å lære ham navnet på planter eller dyr og heller ikke forklart ham om arter eller slikt, men jeg har uttrykt min egen tilfredsstillelse i det vi ser, jeg har ropt ham til meg til det ene og det andre, men på samme måte som jeg ville vist noe spennende til en eldre person. Senere har jeg blitt vâr på hvor sterkt han husker navn jeg har nevnt. Han identifiserer bær og planter, insekter og dyr. Jeg er sikker på at ingen drilling og pugging ville prentet denne kunnskapen i ham like sterkt som kun det å gå i skogen som to opprømte venner på jakt etter nye oppdagelser. Jeg har aldri forsøkt å lære ham dette.”

Boken startet med teksten hun skrev for Woman’s Home Companion (1956), under overskriften Help Your Child to Wonder. Artikkelen ble vilt populær, og Carson ville utvikle temaet. Ifølge henne lå kimen til både naturvern og meningsfulle liv i barna. Barn forstår intuitivt at vi er en del av alt levende på planeten, mente hun.
Instinktet bør vekkes tidlig og næres jevnlig. Men uten formaning og fakta.

Carson skriver:
”Et barns verden er frisk og ny og vakker, full av undring, undere og spenning. Det er vårt uhell (misfortune) at for de fleste av oss formørkes det klare synet, det sunne instinktet for alt som er vakkert og som gir ærefrykt, det havner i skyggene og er tapt for oss før vi når voksenalderen. Om jeg kunne vært en god fe som skal forrette dåpen av alle barn, ville jeg gitt en gave til barna, en gave som varer livet ut, nemlig en ubrytelig undring (sense of wonder), som medisin og motvekt til kjedsomheten - og distansen til naturen senere i livet. For at et barn skal holde levende den medfødte sansen for under og undring, trenger han selskap med minst en voksen, som kan gjenoppdage gleden, spenningen og mysteriene i verden vi lever i. Foreldre føler seg ofte hjelpeløse i møte med et ivrig barnesinn, og på den annen side, en kompleks verden og natur de selv ikke har innsikt i, så vanskelig at det blir håpløst (...)
Hvordan skal jeg klare å lære barnet mitt om naturen! Jeg som ikke engang kan skille en fugl fra en annen?"
Ikke tenk slik, sier Carson rolig. Så hva gjør man?

Carson skriver:
”Ta barna med ut i regn og vind. Hør vinden ule rundt hus eller gjennom løvverk. Vekk barna på netter med fullmåne. Se på skyene som farer forbi, på stjerner om natten. Dere kan høre på vinden, om den blåser majestetisk i en skog eller synger et flerstemt kor rundt hushjørnene, og lytter dere, kan det gi magisk avslapning til tankene. Dere kan kjenne regnet mot huden og tenke på dråpenes lange reise. Bor du i bysentrum, kan du finne en park og se fuglenes mystiske migrasjon. Du kan til og med plante et frø i en potte og invitere barna til å følge veksten.”
Rådet er enkelt.
Gå ut.
Ikke preik.
Gå ut når det er som kaldest, når kuldegradene biter i kinnene eller snøen laver ned over byer og skoger. Hun skriver: ”Og så er det de små tingenes verden, som små barn ser, fordi de er kortere og nærmere jorden. Fra vår høyde ser vi helhet fremfor bestanddeler. Raskt ser vi derfor videre. Som vi jo har hørt, er naturens fineste håndverk i et snøflak. Den som har sett på ett med forstørrelsesglass, vet jo dette. Så, invester noen kroner i et forstørrelsesglass – og åpne døren til en ny verden. I steiner og insekter, blader og frø.”
Gå ut. Ikke preik for mye. Kjenn været. Føl kulden. Se himmelen. Studer mønsteret i kalksteinen på stranden.

Hun skriver:
”Vi har latt Roger dele vår glede overfor ting vi vanligvis frarøver barn fordi det ikke passer, fordi det krasjer med leggetid, fordi det medfører våte og møkkete klær. Vi har vekket ham og latt ham stå i en mørk stue med oss for å se på fullmånen om natten som rir lavere og lavere over den fjerne enden av bukta utenfor og som setter sjøen i fyr med sølvskimrende flammer som skaper tusener av diamanter i steinene langs bredden idet lyset treffer flak av mineraler i steinene på stranden. Jeg tror vi har tenkt at minnet fra en slik scene, fotografert år etter år i et barns hode, kunne bety mer for ham som voksen enn den søvnen han her tapte.”
Og: Jeg husker det Roger sa da vi så fullmånen sist sommer: ”Jeg er glad vi dro hit.” Roger skal ikke kunne navnet på krabben de finner, eller sommerfuglen de forfølger. Nei! De skal se krabben, løpe etter sommerfuglen. Det er følelsen av å være akkurat her som kan skape forbindelsen til alt levende.
Gå ut sammen. Bøy deg ned og se verden fra barnets høyde.
Gå ut når hvitveisen sprenger seg gjennom mørk mold og våt jord og blomstrer og lager det hvite teppet som er så blendende for øynene hver gang, hver eneste gang i april eller i mai. Og dette er viktig. Forlat den sterke impulsen til å lære bort og undervise, sier Carson.
Hva? Men hva med fornuften? Hva med logikken? All kunnskapen?
Vent, sier Carson rolig, hold alt dette i sjakk litt til. Ingen kjærlighet begynner her.

Rachel Carson skriver:
"For barnet og forelderen er det halvparten så viktig å vite som å føle. Hvis fakta er frøene som senere gir kunnskap, da er følelsene og sanseinntrykkene jorda frøene kan gro i. Tidlig barndom er tiden for å preparere denne jorden. Er følelsene vekket, for det vakre, det uventede, for sympati, medfølelse, kjærlighet, det spennende – da søker vi kunnskap utfra følelser. Har du først funnet gløden, har den varig kraft i deg."

Å utforske naturen med barna handler om gjøre seg mottagelig for omgivelsene. Det er å lære å se igjen, lære å lukte igjen, lære å bruke ørene og åpne opp for sanser som nå er avstengt. Carson skriver: "For de fleste av oss kommer kunnskapen om verden gjennom øynene, men vi bruker dem som om vi var blinde. En måte å åpne dem opp for alt du ellers ikke bryr deg om, er å spørre: "Hva om jeg ikke hadde sett dette før? Hva om jeg aldri får se det igjen?” Når du ser på elven av stjerner som er Melkeveien, tenk: Hva om jeg aldri får se det igjen? Tenk om man faktisk bare kunne se dette hvert hundreår. Området ville vært fylt av stjernekikkere. Men det kan sees ofte, så derfor lyser lysene i hus og hytter, og menneskene der inne slutter å tenke på det skjønne over taket. Og fordi de alltid kunne se det, ser de det nesten aldri."

Boka er Rachel Carsons gave til barnet i oss alle.