En kritikk av den absurde ideen om at taksering, kapitalisering og finansiering av natur kan bidra til å redde den

Forelesning holdt på SPERI ved Universitetet i Sheffield, tidligere publisert på forfatterens nettsider.

Mine damer og herrer, vi er i dag vitne til undergangen av den neoliberalistiske kapitalismens teori og praksis. Dette er doktrinen som hevder at markedet kan løse nesten alle sosiale, økonomiske og politiske problemer. Den hevder at folk er best tjent med, og at velstand best fremmes, ved minimale inngripener og investeringer fra staten. Den hevder at vi kan maksimere generelle samfunnsmessige interesser ved å forfølge egeninteresser.

Det er i dette øyeblikket, øyeblikket der det neoliberalistiske systemet kollapser både moralsk og ideologisk, at noen miljøvernere snubler over det og sier: «Her har vi svaret på hvordan vi skal redde naturen». Og så begynner de å konstruere et sett med ideer, teorier og mekanismer som skal gjøre det vi ikke har klart å gjøre på andre måter: Å beskytte verden mot ødeleggelser som allerede er langt framskredne.

Jeg snakker om utviklingen av det som kan kalles naturkapitalbevegelsen: Prising, taksering, kapitalisering og finansiering av natur, i et forsøk på å redde den.

Beklager, sa jeg natur? Det er ikke det det heter lenger. Nå heter det naturkapital. Økologiske prosesser heter økosystemtjenester fordi de selvfølgelig bare eksisterer for å tjene oss. Åser, skoger og elver er utdaterte ord. Det kalles grønn infrastruktur. Biologisk mangfold og habitater? Ikke á la mode, kjære. De kalles nå aktivaklasser I et økosystemmarked. Dette er ikke noe jeg finner opp. Dette er navn vi i dag bruker på naturen.

(artikkelen fortsetter)