På spor av en lykkefølelse

Endelig har det kommet et skikkelig snødryss. Det har lagt seg et dekke på fem cm på bakken de siste dagene. Mens jeg går, faller det spredte, lette flak i luften rundt meg. Det er fortsatt ganske mildt, så daggamle spor er tydelige og ofte smeltet ned til sørpelaget slik at avtrykkene er blitt farget gråbrune, mens de nå får dette nye drysset på toppen. Det er helt perfekt fordi det forteller meg om tid. Det hjelper meg å skille gamle spor fra nye.

Langs turstien har jeg så langt sett at både oter, rev, ekorn og rådyr har vært ute på morgenkvisten. Det er stille bortsett fra noen stjertmeis som kommuniserer seg imellom. Det er tidlig nyttårsaften. En innskytelse får meg til å ta av på en ny sti der ingen har tråkket før meg. Jeg labber avgårde i egne lett melankolske tanker, sånn det ofte er når året skal skiftes ut.

Plutselig stopper jeg opp. Hjerterytmen slår om fra bedagelige dunk til bongotrommer på et sekund. Foran meg er det ulvespor. De er ikke til å ta feil av. Digre poteavtrykk langt fra allfarvei og mennesketråkk. Hvert spor har god skrittavstand og går i en rett, vimsefri, linje. Selv om jeg ikke hadde forventet det, her i dag, er det dette jeg går og ser etter hele året. Spor. Møkk. Jeg analyserer avtrykk og pirker i ekskrementer etter beinrester, tenner og pels. Jeg er ingen forvalter eller fagperson, men elsker tanken på at det er ulv og gaupe i de skogene jeg går tur i, derfor følger jeg med. De store rovdyrene får meg til å føle at naturen rundt meg er sunn, og at jeg som menneske har begrensninger. At det finnes dyr rundt oss som er sterkere og raskere, men som egentlig bryr seg ganske lite om at jeg er der, gir meg en lykkefølelse. Det får meg til å føle at jeg ikke er en trussel for dem, og at jeg også kan høre til her sammen med dem. Nå har ulven passert stien rett før meg. Avtrykket er uten det siste lette snøfallets patina. Jeg står og kjenner på spenningen, lytter og lurer på om den observerer meg nå. Jeg går ikke videre. Jeg vil ikke skremme den. Jeg vil ikke venne den til meg og min lukt.

Snøen som falt i romjula har ikke bare vært til glede. I morgen starter uttak på to familiegrupper med ulv innenfor ulvesonen. (artikkelen fortsetter)

Politikken bak er for meg uforståelig, og jeg vet at snøen som falt har gjort forberedelsene enkle for jegerne. Hvert nyttår er det slik. Året starter med sorg over at en sårbar stamme utsatt for innavl skal miste velfungerende familiegrupper. I Aurskog, dit jeg skal å demonstrere, er det mor og far og årsgamle valper som skal tas ut. De gjør ikke store skaden bortsett fra at de også er elgjegere, og at de ikke aksepterer hunder løpende og losende i sitt revir. Pur natur. Når denne familien er borte vil skogen her bli attraktivt for streifulver som ikke kan jakte i flokk, og dermed er mer troende til å forsyne seg av enklere byttedyr som sau på beite.

Jeg skal stå der i morgen, sammen med andre, for å vise hva vi synes om denne typen forvaltning. Vi blir litt flere hvert år, men det synes å gå i feil retning likevel. Da det var uttak av ulv i kommunen min i fjor, var det over 200 jegere som meldte seg parat. Noen av disse tilhører grupper som ønsker en fullstendig utryddelse av ulv i norsk natur. En av gruppene har laget trykksaker og t-skjorter med bilde av en ulv i et geværsikte som motiv. På noen av SoMe plattformene disse gruppene benytter, oppfordres det til faunakriminalitet som utlegging av giftig åte og SGT; skyt-grav-tie. Jeg opplever dette som ekstremisme, og jeg må innrømme at jeg fortviler over at enkelte av disse personene har plass i den offentlige forvaltningen. I etterkant av uttak spys det ut bilder av felte dyr som om de var trofeér, og det er blitt vist bilder av jegere i media som spytter og sparker i dyret som er felt. Det er vanskelig å forstå at så mye av midlene i forvaltningen går til tiltak som skal unngå polarisering og økt konfliktnivå i saken, og så finnes det ikke retningslinjer for denne type radikale etterspill.

Som lokalpolitiker som tar til ordet for en større norsk ulvestamme i eget distrikt, må man gro tykk hud og tåle merkelige beskyldninger. Likevel er det min plikt å høre på innbyggernes meninger. En av de ytringene jeg møter ganske hyppig hos den mer avbalanserte delen av bygdefolket er at de er positive til ulv og gaupe, men at de synes at dyrene kommer for nært bebyggelsen og at det gjør dem utrygge. At disse dyrene ikke utgjør noen reell trussel kan virke som et fånyttes argument til tross for forskning og historiske bevis. En annen side av saken er at mye av skylden for at ulven kan vise seg unaturlig nær må vi ta på egen kappe. Jeg har tilbrakt mye tid i skogen her omkring. Fem ganger i løpet av sju år har jeg funnets sikre spor etter ulv. Tre av disse gangene har sporene vært noen få hundre meter eller mindre fra spredt bebyggelse, men alle tre gangene har det vært i forbindelse med slakteavfall fra elgjakt. Det er jo klart at ulven vil glede seg over lett tilgjengelig mat, til tross for at de i utgangspunktet er sky og vil unngå mennesker. En underkommunisert side av saken er at det er de samme elgjegerne som ivrer heftig og begeistret for skyting av ulv, som samtidig lokker den nær bebyggelse. Deretter fyrer de opp under argumenter om «farlige» og nærgående individer. Jeg oppfatter at ord og handlinger ikke samsvarer på redelig vis og det gjør meg mistenksom og usikker på meningsmotstanderes egentlige motiv.

Jeg tusler bort fra det som var snor-rekken av potespor i snø, men som nå er tråkket i stykker av meg, med motstridende følelser. Jeg er utrolig takknemlig for nok en gang å ha fått oppleve nærværet av et stort rovdyr, på den annen side er jeg redd for fremtiden dens. Jeg håper den vil holde seg langt fra gårdene og finne veien inn i de store skogene her og etterhvert møte en make. Det får bli mitt ønske for det nye året tenker jeg, før jeg begynner prosessen med å stålsette meg for de neste ukenes bilder av ulvekropper i blodig snø.