Om dyrevelferd og dumme spørsmål

Ettermiddagsmelkingen er over og geitene ligger strødd rundt fjøset. I skyggen hvis det er varmt, eller i solen hvis luften har et kjølig drag. Noen ligger rett ut på siden. Andre har krøllet seg sammen og minner om svaner når de legger de lange halsene sine på ryggen, eller på hverandres rygger. For geiter er sosiale dyr. Det er 60 geiter som går av gårde når en av dem bestemmer at temperaturen er riktig, eller at de har ligget lenge nok, eller hva det nå er som avgjør, og det er 60 geiter som står klar til melking neste morgen. «Stølsmirakelet» kaller de det, og det er virkelig nesten magisk. Noen ganger, på iskalde klare fjellmorgener, har geitene gått høyt for å fange de første solstrålene der de når toppene rundt stølen. Når de hører stemmen min virker det som om de kollektivt blir overveldet av gjensynsglede og hjemlengsel og de setter nedover fjellskrentene i ville sprang. Tempoet er halsbrekkende. Og jeg kan bare stå og se på, med hjertet i halsen og hviske «forsiktig».

Noen ganger går det galt. Innimellom vrikker de de tynne anklene sine, akkurat som oss, og hinker rundt. En dyrevelferdsentusiast ringte min bror, bonden, for å informere om at en av geitene hans var halt. Hva hun ville han skulle gjøre med det er uklart, men vi var klar over det. Det er en av fordelene ved å få dyrene inn til melking to ganger i døgnet. Hva vi skal gjøre med det er et annet spørsmål. Utenom å avlive geita er alternativet å tjore den fast. Det ville sannsynligvis plaget den en god del mer enn en vond fot. Hadde geitene stått i fjøset hadde de selvsagt ikke blitt halte, vrikket anklene eller skadet seg i like stor grad.