Mikkjel Fønhus' beste roman

Fra debuten i 1917 og fram til 1973 ga Valdres-forfatteren Mikkjel Fønhus ut rundt førti romaner og fortelling-samlinger. Debutromanen Skoggangsmann kom ut samme år som Knut Hamsuns Markens grøde og ett år før Gabriel Scotts Kilden, eller brevet om fiskeren Markus (1918). Alle de tre romanene har sterke individualister som hovedpersoner, menn som lever tett på naturen, fjernt fra byen og det moderne liv. Mens Hamsun har bonden og Scott har fiskeren som hovedperson, er det en jeger og etter hvert en fredløs som er hovedperson hos Fønhus. I fortellingene skapes alternativer til det moderne liv. Mens Isak hos Hamsun og Markus hos Scott er positive skikkelser, er skoggangsmannen Hans Trefothaugen hos Fønhus en mer problematisk karakter, som ender sitt liv i fengsel. Likevel målbærer også han gjennom sitt liv i naturen en sivilisasjonskritikk; han er aldri så lykkelig som når han ligger på en fersk granbarseng innpå skogen og forer bålvarmen med furu som han har hogd på stedet. Mens naturen i Markens grøde skildres som «vennlig» – for eksempel hører vi ikke om rovdyr, og Isak går ikke på jakt – er det hos Fønhus villheten i naturen som utforskes og beskrives, både villheten i landskapet, i dyrelivet og i menneskelivet. Villmarksnaturen blir i bøkene som en del av menneskenaturen, på godt og vondt. At de store skogene og fjellet er natur vi ikke skal underlegge oss og kontrollere, men være brukere av og forholde oss respektfulle til, kan sies å være en underliggende norm i romanene.

(artikkelen fortsetter)