Debatt

Nasjon fjorddumping

Som verdens rikeste land driver Norge en uverdig mineralpolitikk.

Billige, kortsiktige og lite fremtidsrettede løsninger velges for gruvedrift, med grønt lys for dumping av giftig gruveavfall i de norske fjordene.

Dette er tydelig paradoksalt når statsminister Erna Solberg samtidig snakker med bekymring om hvordan andre land forurenser og forsurer verdenshavene ved å dumpe avfall fra båter. Under havkonferansen i Bergen i november talte statsministeren om et hav i krise, og påpekte at vi ikke kan utsette arbeidet med å holde havene rene.

Regjeringen vil dumpe gruveavfall i form av oppmalt stein, kjemikalier og tungmetaller i de nasjonale laksefjordene Førdefjorden og Repparfjorden. I Førdefjorden er det gitt tillatelse til dumping av 250 millioner tonn avfall over 50 år. Det finmalte steinstøvet må bindes med et kjemisk middel for å få støvet til å falle til bunns. Havforskningsinstituttet har reagert med varsellamper på forsøkene som ble gjort i forbindelse med den planlagte gruvedriften – i konsekvensutredningen ble det bl.a. brukt flere tusen ganger mer av det kjemiske middelet, Magnafloc, enn det som er planlagt benyttet i praksis. Havforskningen, med landets ledende forskere på marine miljøer, fraråder sjødeponiene og signaliserer en tydelig bekymring for at støvpartikler fra gruveavfall vil spre seg langt utover deponiområdene.

Deponi blir tillatt basert på en avveining der samfunnsmessige fordeler får veie tyngre enn miljøulemper. Ved gruvedrift i Engebøfjellet med deponi i Førdefjorden blir inntekter, arbeidsplasser og rutil-etterspørsel regnet som de viktigste fordelene. Siden Klima- og miljødepartementet ga tillatelse til gruvedumping i Førdefjorden i 2015 er forventede arbeidsplasser allerede redusert fra 170 til 110, og driftsperioden redusert fra 50 år til 29. Funn ved Nussir i Repparfjorden tilsier 25-30 års drift med 150 arbeidsplasser. At kortsiktige arbeidsplasser vinner over et truet artsmangfold i fjordene er provoserende. Samtidig leser vi om en katastrofal insektdød verden over med fare for kollaps av naturens økosystemer bl.a. grunnet intensiv bruk av sprøytemidler. Alle signaler tilsier at vi trenger en snuoperasjon i måten vi behandler naturen på, med et større fokus på hvordan vår menneskelige aktivitet og levesett kan bidra positivt til økosystemers sirkulære kretsløp.

Det kan også stilles spørsmål ved om inntektene ved gruvedriften i disse områdene i noen særlig grad vil tilfalle lokalsamfunnene. Det legges opp til en profittbasert linje som skal gi god avkastning til aksjonærene i en kort periode, uten å etterlate verdier for fremtidige generasjoner. Gruvedriften vil gå på bekostning av etablerte næringer som fiske og reindrift – fornybare næringer som kan gi verdier for samfunnet i all overskuelig fremtid. Utvinning av kobber i Kvalsund med deponi i Repparfjorden strider i tillegg mot urfolks rettigheter. Når vi vet at det ikke foreligger noen konsekvensutredning av hvordan gruven påvirker reindriftens inntekter, later avveiningen av fordeler og ulemper til å bygge på et lite troverdig grunnlag.

Det vi vet med sikkerhet er at sjødeponiene vil ødelegge habitatet for flere dypvannsfisk i store områder over lang tid, og berøre rødlistede og kritisk truede arter som ål og kysttorsk. I tillegg må flere laksestammer vandre gjennom deponiområdene for å gyte. At laksebestandene i nasjonale laksefjorder ikke gis særlig vern mot skadelige inngrep og aktivitet er alarmerende.Deponiene vil utvilsomt ha store negative konsekvenser for hele økosystemet i fjordene, og kan true vår fremtidige mattrygghet og mer.

At deponiforkjemperne nå grønnmaler dumping av giftig gruveavfall ved å si at mineralutvinningen er viktig for det grønne skiftet er kontroversielt. Negative miljøkonsekvenser burde være uforenlig med det grønne skifte. Både sjødeponi og landdeponi utgjør irreversible ødeleggelser av naturen. Her må Norge ta ansvar, bruke sitt økonomiske fortrinn, og finne nye måter å utnytte gruveavfallsmasser på som sikrer en bærekraftig forvaltning av våre fjorder. Det krever økonomisk og politisk vilje.

Vi må gjøre veivalg for å opprettholde vår moderne velferd uten å ødelegge livsgrunnlaget for framtidige generasjoner. Dagens mineralstrategi imøtekommer ukritisk den stigende etterspørselen etter varer og goder. Den unge generasjonen etterspør det klimabevisste, ikke det hensynsløse. De etterspør de teknologiske fremskrittene og de smarte nyvinningene, ikke holdningen om å gjøre det samme man alltid har gjort.

Det varsles økt etterspørsel etter kobber bla.a. til bruk i elbilbatteri. Med dagens forbruk er verdens kobberressursene tom innen få tiår. Her er det derfor bare et spørsmål om tid før vi må finne andre løsninger. Vi må ha større fokus på deling, kollektivtransport og resirkulering av elbilbatterier og av kobber generelt. Det fine med kobber er at det kan gjenbrukes uten at det forringes. Hvitfargen fra rutil i bl.a. tannkrem og iskrem kan vi klare oss foruten, og godta en ikke like kritthvit variant.

Med den svenske 16-åringen Greta Thunberg i spissen streiker nå skoleelever over hele verden for å få politikere til å ta klimakrisen på alvor og begynne å handle. Det er på høy tid at vår generasjon som beslutningstagere viser den nye generasjonen at vi evner å sikre gode muligheter også for dem og deres fremtid. Vi må forstå at natur, økonomi og folkehelse henger tett sammen, og at det kan ligge stor lønnsomhet i grønne forretningsmodeller som har en sirkulær tilnærming til ressursutvinning og avfall.

Norge har alt som skal til for å bli en pioner innen bærekraft og rene havnæringer, men det krever mer enn bare ord. Vi må belønne virksomheter som jobber med å finne fornybare løsninger og som ser rene hav og fjorder som en umistelig forutsetning for Norges fremtid som havnasjon. Det er her vi må satse på nye arbeidsplasser, og det er her den langsiktige lønnsomheten ligger − i næringene som kombinerer samfunnsnytte og bærekraft.