Myten om fugleneket

Freden senker seg ikke på julaften, den senker seg i dagene som følger.
Et par familiebesøk, så er man fri.
For en tid det er.
Man kan drive dank.
Subbe rundt i ullsokkene man fikk til jul.
Man kan undre seg over livets viderverdigheter mens man gnager på en ribbebit og kikker ut i hagen, der man har festet et fuglenek til et epletre.

Dette hendte meg for et par år siden.

De kurdiske fetterne i butikken på hjørnet solgte bunten med gul havre for en rimelig penge. Det er fint å tenke på at man i vår tid kan kjøpe et fuglenek, dette ikoniske motivet fra gamle julekort og idylliserte fremstillinger av den norske julen, av to muslimske fettere som ikke feirer jul.

Man har opparbeidet visse forventninger til dette fugleneket.
I det daglige mater man fuglene med solsikkefrø, jordnøtter, eplebiter og brød.
Da dukker de straks opp.
Kjøttmeis og blåmeis, gråspurv og spettmeis, rødstrupen, en og annen pilfink, skjærene, svarttrosten og den gamle flaggspetten.

Artene har sine gastronomiske preferanser.
Derfor står man i vinduet denne romjulsdagen, gnager på sin ribbebit og tenker: Gad vite hvilke fugler som dukker opp nå som man har et fuglenek i hagen?

(artikkelen fortsetter)