Grøtkokingens mentale side

Hver jul foreslår samboeren min en ny måte å tilberede risengrynsgrøten på.
Noe hun har plukket opp på internett eller lest om i et magasin.
Ti timer i stekovnen på 30 grader.
Riskorn og melk i en gryte med lokk.
Pakk gryta inn i en dundyne.
La den stå over natta.
Sånne ting.
Alltid noe nytt, aldri det samme to år på rad.
Hun er åpen for nye innfallsvinkler til livet.
Det er ikke jeg.
Jeg er lukket som en østers, i hvert fall når det dreier seg om handlinger som ikke trenger å bli utført på en ny måte.
Der det ikke er noe å vinne.
Ting som allerede fungerer, for eksempel det å koke risengrynsgrøt, som kun krever at man står stille, og rører i en gryte over et lengre tidsrom.
Risengrynsgrøten har ikke forandret seg, så hvorfor i all verden skal tilberedningsmåten gjøre det.

(artikkelen fortsetter)