Meningen med livet? Det er veldig enkelt!

Det bor en dame på Frogner som heter Vigdis Garbarek. Hun er ikke psykolog, ikke passer betegnelsen klok kone heller, selv om hun er klok, men hun er ikke særlig kone-aktig. Hun er en 75 år gammel jeanskledd dame med auberginefarget leppestift som elsker å trene styrke, og vet veldig mange ting om livet.

I 2018 på et mindfulness-kurs sa hun noe til meg, som endret såpass mye at jeg vil kalle det et vendepunkt (mer om det senere).

Såpass mange ting vet hun om hvordan det er å være menneske at hjemmet hennes stadig vekk er fylt med folk som søker svar – om seg selv. Flere jeg kjenner, har møtt Vigdis Garbarek. Når jeg spør dem om hva hun har betydd for dem, får jeg svar som dette: «Hun har gitt meg retning og pekt på det i meg som er meg», «helt uvurderlig», «hun er direkte, men ikke mer enn du kan tåle». Og: «Jeg husker Vigdis sa til meg: Jeg så at ingen turte å være seg selv og bestemte at selv om ingen andre våger, så skal jeg gjøre det, være meg selv!».

Jeg ble først kjent med henne i 2018. Hun var en av lærerne i en fordypning jeg tok i mindfulness. Jeg var spent. Forventningene til den mystiske dama folk snakket om, var skrudd opp: Bare vent til du treffer Vigdis!
Jeg lurte fælt på hvem hun var. Så nesten for meg en hvitkledd svaneperson.

(ARTIKKELEN FORTSETTER)

Vi var på et hotell hvor de serverte vegetarmat inspirert fra det indiske kjøkken. Mellom kikerter og fermentert kål hørte jeg en stemme si: «Jeg kan ikke spise den nydelige maten, dessverre, da står jeg i fare for å tømme dem for dopapir!» Og så så jeg et ansikt som sprakk opp i et smil.

*

Etter 2018 har jeg vært hjemme hos henne tre ganger. De to første besøkene ble initiert av meg hovedsakelig på grunn av angst. Min angst. Mens dette besøket skulle handle om meningen med livet.

For meg var det to separate temaer. Angst var noe jeg ville ha bort, noe fælt og negativt, som i hvert fall ikke hadde noe med meningen med livet å gjøre. Jeg vil leve lykkelig uten smerte, og jeg tenkte nok at det bare var når jeg hadde det bra og ikke hadde dumme tanker, jeg var i posisjon til å finne meningen med det hele.
Som Vigdis Garbarek ville sagt: «Lykke til!»

I bygårdsleiligheten hun bor i, sammen med sin musikermann Jan Garbarek, er veggene malt i okergult og terrakotta, pyntegjenstandene er i tre, messing eller keramikk.

− Jeg brukte minst fem år på å få det sånn jeg ville ha det. Jeg må ha naturelementer rundt meg, sånn er det bare, jeg er ikke typen som kan ha det hvitt, altså, sier hun, og flekker tennene i et smil og øynene blir to smale streker, som lyset presser seg ut av.

− Ikke stå her i gangen a’, sett deg ned, sier hun og viser meg inn i stua.

Hun har dekket på med en stor tekopp i keramikk og et glass vann på hver vår side av det store trebordet. Vigdis legger en pose urte-te i hver kopp. Det lukter kanel og kardemomme. Vi småsnakker litt om corona og influensa og noen artige historier om angst (ja!), men Vigdis er ingen utpreget småpludrer.

− Så, hva kan jeg gjøre for deg, Lene?

Jeg forteller om artikkelserien jeg skriver. At jeg snakker med mennesker om deres tanker om meningen med livet. Jeg forteller om Elisabeth i første artikkel og Eirik i andre (artiklene finner du i sidekolonna).

− For noen flotte historier, jeg kan ikke skjønne hva du vil med meg.

− Det er jo en grunn til at folk hele tiden spør om å få snakke med deg, sier jeg.

Jeg går rett på sak.

− Hva er meningen med livet for deg?

− Hah! Det er forferdelig enkelt, sier hun.

− Det er å få et annet menneske til å skinne.

− Det er å få det mennesket til å kunne bruke sine iboende muligheter.

− Når visste du hva som var meningen med livet for deg?

− Det blir som å spørre meg husker du første gang sola skinte.

− Det finnes ingen første gang. Det er bare en del av min væren, som en impuls, det er sånn jeg er.

(stille)

Vigdis snakker ofte i one-linere, uten fyllord og dill imellom. Det var også det hun gjorde i 2018.

*

Vi hadde vekslet noen ord i pausene, og jeg fortalte at jeg var sliten og full av angst. Det var derfor jeg oppsøkte mindfulnesskurset, prøve å finne ut om det var noe jeg kunne gjøre, noe kunnskap jeg kunne tilegne meg som kunne gi meg ny innsikt etc. I en time mot slutten av kursuken sa hun noen ord som skulle endre mye. Rommet var fullt av folk, 25 i tallet, vi satt i en ring, noen på stoler, andre på yogaputer, og jeg hadde stilt et spørsmål høyt; jeg føler at jeg gjør alt riktig, hvorfor er jeg da så sliten hele tiden?

Vigdis' svar kom like kontant som på spørsmålet om meningen med livet jeg skulle stille noen år senere - og var ikke til å misforstå:

− Du er ikke så robust som du tror. Du er mye mer skjør. Dét må du ta hensyn til.

Der og da lanserte hun et alternativ jeg ikke hadde tenkt på. Men som jeg umiddelbart visste var helt rett. I ettertid har jeg tenkt på dette som å kjøre lenge på en blindvei, men at jeg nå, plutselig, skimtet et skilt under busker og trær. Oppå skiltet satt Vigdis og dinglet med bena, som Pippi, og sa: Kanskje det er hit du skal!
Det var som om alt i meg som hadde kjempet for å være noe jeg ikke var, endelig fikk en etterlengtet beskjed: Du kan slutte å presse nå!

Det er derfor denne teksten er umulig å skrive uten å ha med meg selv. Vigdis har hatt stor betydning, både for meg og mange andre. Som en sa: «Jeg er så takknemlig for å ha møtt Vigdis. Selv når jeg føler meg «tygd og spyttet ut» etter samtaler med henne». Det var jo ikke noe hokus pokus hun sa til meg i den timen. Men det ga meg en mulighet til å reflektere.

Hele livet hadde jeg fått anerkjennelse på energien, på gjennomføringsevnen og tilstedeværelsen. Min identitet var bygget opp rundt det. Det var sånn jeg var. En å regne med. Men, det fantes og finnes andre sider av meg, som på ingen måte har fått like stor plass når jeg har laget malen om meg selv: det er angsten, alle de eksistensielle spørsmålene, at jeg har et nervesystem på alerten, jeg tar inn alt av inntrykk og tror hver minste lille impuls i kroppen er et tegn på begynnende kreft.

Denne uroen har alltid vært der. Jeg husker jeg som seksåring ønsket meg soldater på hvert hushjørne og lynavleder i bursdagsgave fordi jeg var så redd for at noe skulle skje, men slike ting hadde jeg ikke lagt vekt på i historien om hvem jeg var.

Litt senere den kursdagen leste Vigdis fra boka si, Veien:

Våg å se deg selv.
Lær alt ved deg selv å kjenne,
så intet er deg fremmed.
Du må ville se det hele,
både det du ønsker
og det du ikke ønsker å vite
om deg selv
Det du vil vite, renner frem lik en villig bekk.
Det du ikke vil vite,
er som vannet hindret av kvister og døde blader.
I stillstand endres det langsomt
fra å være livgivende, til brakkvannet
som forgifter ditt liv.

Alt du løper fra, forfølger deg for å forløse deg.

*
Da siste kursuke var ferdig, ba jeg henne skrive en hilsen til meg i boka si, som vi alle hadde fått: Fra en sikkerhetsnarkoman til en annen. Kjempeklem fra Vigdis, skrev hun.

Vi var to på kurset som umiddelbart hadde skaffet oss kunnskap om rømningsveier og brannslukkingsapparat, det var oss to. Og hun sa til meg en gang, å snakke med deg er som å snakke med meg selv.

Vigdis har også hatt angst. Voldsom panikkangst. I ti år satte den henne såpass ut av spill at hun ikke klarte å være alene, og musikermannen måtte tilkalles hjem fra utlandet. Til slutt måtte hun og lille Anja være med på turné i Europa.

− Vi bodde på lugubre steder. Ekle, iskalde pensjonater. Det var veldig lite penger å hente den gangen, vi hadde med primus og suppeposer. Det var vondt å tenke på at Anja helt sikkert hadde hatt det bedre hjemme, der hun kunne leke med andre barn, men det gikk bare ikke.

− Den første gangen jeg klarte å være alene, det var altså så stort. En enorm følelse av mestring. Best av alt var det ikke å føle seg som en byrde.

Vi kan ikke snakke om meningen med livet uten å snakke om angsten. Der jeg forbanner den, kaller Vigdis angsten for én av sine læremestere.

*

− Angsten har lært meg hvor presis jeg må være i forhold til mitt eget system, sier hun.

− Jeg løper aldri til trikken for eksempel. Gidder ikke sette i gang det systemet. Alkohol har jeg aldri rørt, men jeg kan tenke meg det hadde utløst mange kriser hos meg. Jeg har vokst opp i et hjem med alkoholmisbruk, jeg har aldri villet røre noe som kunne ta bort livssmerten, jeg visste livet kom til å bli vanskelig, og jeg så at alkohol ikke hjalp.

Hun har ikke vært bitter eller sint på angsten som har fulgt henne gjennom livet.

− Aldri. Angsten har fulgt meg siden jeg ble født. Arvet fra begge sider. Det har aldri falt meg inn at jeg kunne være annerledes.

Angsten har i stedet lært henne at hun led av redsel for å folde seg helt ut. Den har lært henne å sette pris på selvransakingens gave, til å avsløre sine egne usannheter, til å bære sine egne byrder. Selv har jeg hatet angsten hundrevis av ganger. Jeg har ikke sett på den som en læremester, jeg har forsøkt å kvele den ved å late som den ikke finnes. Eller finne distraksjoner. Det har gått en stund, noen år, til det ikke fantes noe annet enn angst og en konfrontasjon ble uunngåelig.

− Vi er som vi er, det nytter ikke å krangle med det. Eller du kan det, men da vil du sløse med både tid og krefter. Vi har fått noen kort utdelt, sier Vigdis.

I en verden der vi er mestere på å kopiere hverandre, der venninnenes vellykkethet og naboens hus setter en standard for hvordan du også bør være – å ha det - er Vigdis' væremåte en befrielse.

− Vi har jo bare den tilmålte tida vi har, og da er det jaggu greit å være her som seg selv, sier hun.

− Rosene står jo ikke og irriterer seg over at de ikke er blåklokker.

− Det er jo heller ikke sånn at en blomst nøyer seg med å være en knoll og stopper opp der, nei, nå er jeg knoll, nå gir jeg meg, den vil utfolde seg, bruke alle sine muligheter, og det kan vi gjøre også.

− Men da må du våge å se hele deg, sier hun.

− Og vet du hva som har hjulpet meg mye? Å le av meg selv.

− Angst er jo ille nok i seg selv om man ikke skal dynke den i gravalvor i tillegg. Jeg har heldigvis alltid hatt evnen til å le av alt det rare vi gjør.

Hun forteller om en gang de hadde hatt dugnad i borettslaget. Hun og Jan feiret med godteri etterpå. Plutselig ble hun nummen og rar i kroppen, hysterisk ba Vigdis Jan ringe legevakta. Så kom datteren Anja på rundt åtte år inn, så på moren som lå og sprellet i sofaen, og sa tørt: Dør du nå igjen mamma?

− Hele greia endte med at vi dro på legevakta og der kom det frem at jeg hadde forspist meg på lakris. Ha, ha. Man må jo le av sånt!

Hun har også funnet ut – for lenge siden – at trening er veldig bra for henne. Hun elsker følelsen styrkeøvelser gir henne, også fordi hun er benskjør.

− Da det kom treningssenter på Romsås på 70-tallet, dro jeg dit og fant fort ut at jeg likte veldig godt å trekke ned og løfte i de apparatene. Etter hvert, da angsten var for ille og jeg ikke kom meg ut, skaffet jeg meg ergometersykkel hjemme, da trampa jeg like fort som angsten, og etter hvert syklet jeg saktere og saktere og dro angstens tempo ned. Trening har vært og er svært effektfull for meg, sier hun, som nå har rigget et treningsstudio i kjelleren med ro-maskin og vekter.

− Det eneste som irriterer vettet av meg når det gjelder trening, er gnålet i media om at du må trene, for hvis du ikke trener så dør du, det ligger en trussel i det.

− Alt er farlig. Jeg skal vel for søren meg dø snart allikevel, la meg få trene i fred, sier hun.

Den tilmålte tida med Vigdis er snart over. Jeg må rekke et tog.

− Kom deg ut i god tid, befaler hun, − ikke noe vits for deg å stresse.

Det har hun rett i.

Jeg har nemlig avdekket – ved hjelp av en peker fra Vigdis - at jeg har hatt en tendens til å starte på turtall 100 og så øke. Enten det har vært trening eller jobb. Noe som ikke fungerer særlig bra for en ikke så robust type med angst i DNAet. For meg er det bedre å begynne i krabbegir og så øke etter hvert. En liten ting som har løst ganske mye for meg.

Bare et spørsmål til, skyter jeg inn.

− Er det andre ting du liker å gjøre, som gir deg mening?

− For meg er det sånn, sier hun med en gang, at meningen med livet er Livet.

− Når jeg lever så erfarer jeg, erfarer jeg mer kan jeg lære mer.

− Å bruke alt av livets muligheter for å få innsikt, det driver jeg med, sier hun, jeg trenger ikke så mye mer enn det.

− Men - shopping og god mat er undervurdert, det er jaggu ikke verst det heller, sier hun og smiler, om det hun kaller for effektfulle «brudd».

− Har du det jævlig, da er shopping virkelig ikke dumt, om du så bare går ut og kjøper deg en kam.

For angsten er en slags transe, og ved gjøre noe sånt, kan du oppleve å få et brudd i transen, én frigjørende tanke i en kjolebutikk, en plutselig selvforglemmelse, er en innsikt som er kjempenyttig, fordi du får en erfaring av at angsten kan forsvinne. At alt er i bevegelse. Enhver følelse vi har, har vi bare en liten stund og så forandrer den seg.

Dette er fjerde artikkel i serien Meningen med det hele, skrevet av Lene Julsen. De andre intervjuene finner du i sidekolonna.