Even kan ikke nås for øyeblikket

Les Meningen med det hele, del 1: Kan man leve godt når barnet ditt er alvorlig sykt?
Del 2: Om å skape et nytt liv etter å ha blitt satt i fengsel.

*

Vi har SMS-et litt fram og tilbake og avtalt å møtes utenfor Kaffebrenneriet i Fredrikstad.

Fire ungdommer går forbi, alle med blikket festet i telefonen. Intet nytt under solen. En mann får sleng på sykkelen etter å ha krysset brosteinene uheldig – han holder på å ramle inn i rekken av ungdommer. En seig bevegelse fra én nakke som vipper seg 15 grader oppover, er den eneste reaksjonen på nesten-ulykken. Mannen beklager og sykler videre.
Så kommer en ung fyr i flanellskjorte - med lysebrunt hår litt overalt, som en signatur fra nordavinden - ruslende rundt svingen på kafeen ved Stortorvet.
− Bussen var forsinket, unnskylder han seg, før han vipper sekken ned fra ryggen, setter seg og sier jatakk til en cappucino.

På kafébordet legger Even Brynhildsen fra seg en Nokia. Mens han leter frem en kulepenn i sekken, ser jeg på telefonen hans. Noen taster er slitte. Jeg får flashback til Hersonissos 99`. Jeg skrev så mange meldinger til kjæresten i Norge, at d-e-f-tasten ble trøkket ned og satt seg fast. Etter det måtte jeg skrive ordene uten de bokstavene, eller med en x.

Det er et hav av tid og teknologi siden. Siden den gangen har jeg blitt enda mer knyttet til telefonen – som i sin spede begynnelse, da Alexander Graham Bell og/eller Antonio Meucci oppfant det første ringeapparatet, kun var ment til å ringe med.

Et telefonapparat er brukerutstyr for elektrisk overføring av lyd over distanse, i telefoni.

Men nå, for noen, er telefonen så å si hele verden, og identiteten den samme som Instagramprofilen, jeg er ikke helt der, men det er uomtvistelig at jeg som individ bruker (for) mye tid på telefon og at jeg som mamma bruker (for) mye tid på å stramme inn og forklare for barna hvorfor jeg ikke vil at de skal være så mye på skjerm. Jeg har også inngått en slags indre avtale om at datter (8) skal bli den siste med mobiltelefon i klassen. Jeg vet ikke om det er mulig å holde det.

Mobilbruk er noe som opptar oss, både det at vi faktisk bruker utmattende mye tid på den, men vel så mye at vi grubler og tenker på hva det er vi egentlig holder på med.
Så da jeg hørte om Even, er det ingen hemmelighet at jeg speilet meg i ham. Jeg måtte finne ut hvorfor og hvordan han lever som han gjør.

(Artikkelen fortsetter)