Lyden av skogen som snart forsvinner

Jeg går etter lyden. Jeg ser ikke skogen, jeg hører. Vinden suser lett over de vaiende toppene jeg ser der oppe mot skyene når nakken knekkes bakover. Et lite sus av restene av en høststorm på Vestlandet, her i øst blir den bare til en bris. Jada, sus er fint. Men så kommer den virkelige skoglyden, den som jeg føler meg hjemme i, den som alltid er der, bare i skogen «min».
Knirkingen. Knirkingen er alltid der når jeg går i den skogen jeg føler meg hjemme i. Noen tørrgraner har ligget lenge på skrå i favnen til et par grønne ungdommer. Slik ligger de og holder om hverandre, og gir altså fra seg de hjemlige knirkene. Noen ganger er de svake og malende som en pusekatt, andre ganger litt kraftigere og hyppigere, og de kan til og med nesten gå over i pipelyder hvis kulingen ikke har blitt dempet så mye som vanlig av Langfjellene.

Når jeg kommer til den største glennen, der trærne ligger på bakken, innfiltret i hverandre som deltakerne i Paradise Hotel, da kommer det raskt noen andre, spedere pip fra høyre, derfra, og fra venstre, derfra. Jeg lirker fram solsikkefrø fra en pose, holder hånden fram og teller til tre. Joda, det funker i dag også. Et par små føtter griper resolutt tak rundt fingertuppene mine og ni gram fugl sorterer ut et frø som er lite nok til at det kan åpnes av et svartmeisnebb. Så vingeflaksing, spising på en grein, og tilbake igjen. Reprise.
Tale om heimsleg, sier Tarjei Vesaas.
Snø og granskog - er heimsleg.
Jeg kan legge til for egen regning: også granskog uten snø er heimsleg.

Koma heim,
gå borti der,
bøye greiner,
- og kjenne så det fér i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Det er slik det er. I mer enn 25 år har jeg nærmest daglig trått inn i denne lille skogen i Sørmarka ved Oslo. I trekatedralen, der naturen selv har bestemt hvor trærne skal stå og hvor de skal ligge når de ikke orker å stå lenger. Der de ligger blir det bare mykere og bedre, og de rer opp himmelsengen for en myriade av andre sengekamerater. De sløve og halvdøde trærne og de døde som bare står henslengt av gammel vane, knirkende støttet av familien, de er den lokale Remabutikken for tretåspetten, svartspetten, flaggspetten og gråspetten. Mer eller mindre følelsesløse i huden lar de seg gladelig perforere og skrelles rene av tresmedene. Uansett hvor hardt og intenst smedene jobber, det er aldri noen snakk om hjernerystelse der i gården. Den som trodde gyroer, stabilisatorer og gimbaler var nye oppfinnelser, må tro om igjen. Hele spettehjernen er opphengt i en superavansert, sinnrik gimbal som ble funnet opp for fem millioner år siden.

Litt i utkanten av det største granholtet spriker noen flassete, svaiende bjørkestammer med avbrukken topp mot himmelhvelvingen. Her er det mange revner i barken, og noen steder hull. Her har det vært mindre nebb på ferde, nebb som ikke behersker håndverket med å gravere i grantrebark. Det er arbeidet til den lille flaggspettkloningen dvergspetten.

Det snirkler seg smale stier tråkket til av rådyrklover og grevling-plattføtter over og under de liggende trestammene, og elgen og reven stikker jevnlig innom og sier hei. Både de horisontale, vertikale og alle de andre vilkårlig vinklede trestammene betrås av hoppende pelsdyr. Ekornet, ja selvfølgelig, er den brune luringen på plass med én gang det serveres mat. Men nøtteliten kan ikke være altfor trygg, for ofte lyder Tan Duns spenningsmusikk mellom trestammene når snikende mårpoter vandrer trelangs, uten så mye som å sette sin fot på mosedekket, - på jakt etter de små, brune pelsdottene,

Gjennom årrekker har jeg følt meg hjemme her, i god forståelse med skogeieren. Men så slår bomben ned. Det har kommet en ny eier til skogen, og hans første tiltak skal være å hogge den ned, drenere og plante nye trær for å generere 3-4 gjennomsnittlige månedslønner på kontoen. Nåvel, tenker jeg, vi har jo et system som gjør at en grunneier ikke bare kan ta seg til rette. Vi har jo Markaloven og Naturmangfoldloven som skal sette naturen i første rekke. Men akk. Nærmere undersøkelser viser at Markaloven ikke gjelder skogbruket. Og Naturmangfoldloven er mer en festtale enn en reell lov. Det sitter skogbrukere og vurderer hvor skogbrukerne skal få hogge. Det eneste som kan hindre en hogst i et skogområde er funn av svært sjeldne, rødlistede arter, i praksis stort sett en truet sopp- eller lavart. Og selv om arten finnes, kan det være nok bare å sette igjen en liten treklynge rundt funnstedet.

Hvorvidt dvergspetten eller tretåspetten bryr seg om funn av disse sjeldne artene er vel heller tvilsomt. De etterspør først og fremst mat og reirmuligheter, og det kan de finne også i områder med færre artssjeldenheter. Derfor er en prioritering av bare ytterst sjeldne arter et dårlig kriterium for å opprettholde et minimum av naturmangfold. Mangfold er jo ikke bare snakk om å beholde antall arter, men også i høyeste grad å ta vare på et rimelig antall individer av hver art.

Det som er overordnet og viktig, er at den gamle naturskogen stadig vekk taper terreng. Etter at det nye, «rasjonelle» skogbruket med flatehogst ble innført i 1950-årene, er 75 prosent av den naturlige skogen hogd ned og stort sett blitt forvandlet til planteskog. For den produktive granskogen i lavlandet er likevel tallet mye høyere; den skogen som har blitt stående igjen, er jo stort sett den som er lite økonomisk interessant. I Marka som helhet utgjør skog uten flatehogst bare 14 prosent, og også her er tallet tydelig lavere for den gode granskogen. Den virkelig gamle, uberørte skogen fins nesten ikke i det hele tatt, da er vi nede på én-prosenten.

I dag er bare 3 prosent av skogarealet på landsbasis vernet, mens målet er 10 prosent. Men tempoet i skogvernet er labert, og før skogen kan bli vernet, er den borte. Mange av de vernede, sjeldne artene står dessuten på bitte små skogsfelt som er omringet av flatehogster og planteskog. Det gjør at det lokale klimaet kan endres, slik at selv om området spares for hogst, kan arten forsvinne. Dessuten har mange arter liten spredningsevne. Så om en art går ut på det stedet den har overlevd gjennom mange skoggenerasjoner, kan den ikke spre seg til et annet sted milevis unna.

Selv om skogbruket kan boltre seg ganske så fritt på både 80 og noen steder kanskje opp mot 90 prosent av skogarealet, er det om å gjøre for dem å få tak i mest mulig av de siste brokkene av naturskogen også. De forsvinner bit for bit, mens bukken passer havresekken og ingen protesterer. I tillegg kommer all skog som forsvinner årlig ved nedbygging, blant annet til veier og store hyttefelt i den sårbare fjellskogen.

Slik blir det biologiske biblioteket vårt stadig fattigere, dag for dag. Det er som om Aslak Sira Myhre bestemmer at fem hyllemeter med arkivmateriale fra Nasjonalbiblioteket skal kjøres til forbrenning daglig. Det hadde neppe skjedd uten protester.

Allerede Immanuel Kant var klar på at enkeltindivider må akseptere noen begrensninger i sin frihet hvis det er til beste for fellesskapet. Slikt er ikke alltid like forenlig med et av dagens moteord, lokaldemokrati. Joda, det er sikkert fint at folk kan få være med på å bestemme over sitt eget lokalmiljø, men på noen saksområder, blant annet slike som involverer naturbruk, fungerer det ofte dårlig, Det er overhengende fare for at kunnskapsløshet, perspektivløshet og kortsiktige egeninteresser står i veien for å se saker i et langsiktig perspektiv, til nasjonens og naturens beste. Selv om det ikke er populært at «papirflyttere fra byen» skal bestemme over lokale instanser, er det noen ganger nødvendig at lokale vedtak overprøves av lovverk og uavhengige fagmiljøer. At det er viktig, viser forslag fra ivrige senterpartister om at Miljøverndepartementet bør legges inn under Landbruksdepartementet, slik at naturen enda lettere kan tas i bruk. For natur som ikke utnyttes av oss mennesker står jo der til ingen nytte.

De to store utfordringene for naturen, og dermed oss, er naturmangfold og klima. De henger sammen som hånd i hanske. En natur med stor artsmessig variasjonsrikdom er mer robust for både ekstrem tørke og ekstrem nedbør. En skog med fuktmark og myrområder holder på fuktigheten under tørke og magasinerer vann under regnvær, men det gjør ikke en drenert skog. En intakt, voksende skog er også det beste co2-lageret. Og det største co2-lageret er ikke i den tropiske regnskogen, men den boreale barskogen, den som vokser rundt oss, der vi ferdes.

Den nye grunneieren har fjernet fôringsautomaten min og jagd meg bort fra skogen «sin». Men jeg sitter nå her likevel og serverer de trofaste vennene mine. En dag om ikke lenge skjærer et dieselbrøl gjennom den knirkende stillheten og gjør i løpet av en dag ende på mer enn et halvt århundres iherdige naturarbeid.

Av en eller annen grunn ser jeg futharken for meg når jeg sitter på en naturlig stubbe og skuer opp mot himmelen (nei, her er det ingen menneskeskapte stubber ennå). Høyreiste streker står i silhuett på rad og rekke, med noen tverrliggere og skråstilte trær innimellom, Det blir som en runeinnskrift mot himmelen og evigheten, et protestskrift mot truende farer. Det skulle vært fint å ha en ekspert på runer ved siden av meg til å tolke tegnene. Som for eksempel professor James E. Knirk.