Katrine var en ulv

Östmark, Värmland, januar 2023.

Store snøfiller kaster seg inn i frontruta. Vindusviskerne jager snø, men klarer ikke å ta unna. Sikten blir dårligere. Det er mørkt. Vi tar svingene så det skrenser i slitte pigger. Dype skoger, trær så langt du kan se. Hvor ble de av?
Det er så mange stikkveier, vi følger bilsporene innover, innover. Så ser vi spraymalings-markeringene i grøfta. Blå og så oransje. Sporerne har vært her i natt. De har sett og markert. De har kjørt rundt og sveipet over det stille, mørke landskapet med sine tusenmeterlys. Vi skjønner at vi har valgt rett vei.

Rundt svingen, der står de. En lang kolonne av Hilux’er og Isuzuer, terrenggående biler med kasser på planet. Vi kan ikke se slutten på dem. De er uendelig mange. Vi ser store klynger av menn i hvite kamuflasjeantrekk, med jaktradioer, rifler med lyddempere over skulderen. Det snør enda tettere nå. Det er fortsatt mørkt. Dagen har ennå ikke rukket å strekke på seg. Vi parkerer langs veien, samler oss litt for det som skal komme. Vi må se. Vi må være vitner.

Politiet kommer. De er hyggelige. Det snakkes om at plotthunder ikke skal rive i skinnet på dyret. Gråhunder på elg, ja, men ikke her. Ikke på slik jakt. Jegerne vil beholde skinnet som trofé. Da kan det ikke være revet. Det snakkes om at tre og tre hunder slippes inn i området, og når de er utslitt, bytter de dem inn og fortsetter jakten til en jeger får byttet på kornet. Jeg hilser på noen plotthunder – Hamiltonstøvere. De er mor og datter, sier jegeren. Den ene slikker hånden min. De er ivrige, logrer.

En jeger blingser mot meg med mopseøyne. Han kjæler med snusen under leppa med tunga, drar håndbaken under en dryppende nese. Spytter. Forteller at han er jeger fordi «den äter upp all elgen, och när den har ätit upp all elgen, så äter den upp våra barn där dom sitter i sandlådan bredvid huset!»

Vi begynner å gå etter noen hvitkledde med rifler. De beveger seg oppover veien. Det snør fortsatt like tett. Det er så stille. Jegerne stiller seg opp langs veien med 50 meters mellomrom. Passkyttere. De står rolig, småfryser. Lytter til jaktradioene sine. Noen snur seg eller holder hånden over ansiktet når vi går forbi. En av dem er ei ung jente.

Så hører vi hundeglam fra litt lenger oppi åsen. Det bjeffes intenst. Jegerne på post gjør seg klare, reiser seg, hekter ned rifla fra skulderen. En av oss går inn i skogen med truger, kan de skyte hvis det er turgåere i terrenget? Den andre går nedover veien igjen. Jeg blir stående igjen, tvilrådig. Jeg rives mellom å bli hvor jeg er og frykten for at det skal komme et dyr flyktende gjennom skogen med hunder i hælene, og bli skutt rett foran øynene mine.

Jeg er redd, sint, tårene blander seg med snøfillene som klistrer seg til kinn og vipper. Jeg er ikke redd for meg selv. Jeg er redd for det som kommer til å skje; et forsvarsløst dyr skal bli drept. Skilt fra sin flokk, stilt overfor en overtallig overmakt med paramilitær systematikk og struktur, med utstyr i millionklassen. Et jaget, forhatt, stresset og livredd dyr.

Nølende beveger jeg meg nedover veien igjen. Losen blir mer intens. Alt jeg hører er skjellingen fra hundene. Så blir det plutselig stille. Helt stille. Jeg vet det med alt i meg. Nå har det skjedd.

De har drept en åtte måneder gammel valp. Hun mistet sin pappa for to dager siden, sin mamma i går, nå var det hennes tur. Hun har vært jaget og livredd i flere døgn. Noe farlig, skremmende, lukt av død har ligget tungt over skogen, hennes hjem. Hun har gjemt seg, kjent på sult og smerte og ensomhet. Hun har mistet familien sin.

Nå er hun blitt jaget av hunder, hun er blitt ringet inn og glefset etter.

Jeg kaller henne Katrine. Hun ble åtte måneder gammel. Hun rakk å oppleve en vår, sommer og høst i sitt hjem Kockohonka; uendelige skoger, en og annen ødegård. Rikelig med elg å ta av. Hun rakk å lære en del av sine foreldre og søsken før vinteren kom. Hun lærte om betydningen av familiebånd, og å ta vare på hverandre, jakte sammen, holde varmen sammen. Men hun lærte aldri om ondskap, om ensomhet og om grådighet. Det hadde hun intet forsvar mot.

Katrine var en ulv – en kritisk truet art.