WWF tapte ulvesaken i Høyesterett, men hadde den noe der å gjøre?

WWF gikk høsten 2017 til søksmål mot Staten fordi det er åpnet for lisensfelling av ulv. De legger til grunn at ulven er totalfredet og står oppført på den norske rødlista over arter som er kritisk truet, med ekstremt høy risiko for å dø ut.
WWF mener norsk lov bare i svært begrensede unntak kan se bort fra forbudet mot å avlive ulv.
De tapte saken i Oslo Tingrett, og anket til Borgarting lagmannsrett. Her fikk WWF delvis medhold fordi retten mente at staten ikke kan ta ut flere ulver når Stortingets vedtatte bestandsmål er nådd.
WWF kalte lagmannsrettens avgjørelse en «sårt tiltrengt seier for ulven og naturen».
Begge parter anket saken videre til Høyesterett og sist uke falt dommen: Staten frifinnes på alle punkter.

Uansett hvilket utfall som hadde kommet, anser jeg det som en fallitterklæring at det er brukt store samfunnsressurser på å sedimentere den eksisterende skyttergravs-debatten heller enn å få på plass en konstruktiv dialog om å leve med ulv.

(artikkelen fortsetter)

De ødeleggende skyttergravene i ulvedebatten

Jeg har mer enn tre tiårs erfaring som statlig rovviltforvalter. Det er særlig ulven som skaper de store politiske motsetningene, og dessverre er det langt mellom de konstruktive dialogene om hvordan vi skal forvalte den. Debatten er lite kunnskapsbasert, og i stor grad basert på sterke følelser og fastlåste holdninger. Det utvises liten vilje til å høre på eller akseptere motforestillinger, og arenaen blir sterkt polarisert, og dels dominert av utrivelig truende hets og mobbing.

Jeg har hatt fantastiske opplevelser med ulv, kjent gleden ved å spore dette fascinerende dyret, eller høre flokken ule i lyse sommernetter. Men jeg har også stått med bånn fortvila saueeiere og sett hva dette rovdyret på kort tid kan påføre av skade, lidelse og død. At den ville utgaven av menneskets «beste venn» skaper sterke følelser er det lett for meg å forstå.

Hvordan står det egentlig til med ulven?

Under skogsfuglforskning på Finnskogen tidlig på 1980-tallet minnes jeg enda hvordan det var å bli starstruck da vi møtte ulvesporet i snøen på vei til skogskoia etter morrakvistens leik, fangst og radiomerking. På den tida var det kun Spania og Italia som hadde ynglende bestander av ulv i Vest-Europa, og det å føle nærværet av dette mytiske dyret var sterkt. I dag har svært mange land i Vest-Europa slike bestander, og på den nordlige halvkule er det kun rødrev og mennesket som antas å ha større utbredelse enn ulven. De fleste dyrearter som sliter, gjør det fordi leveområdene ødelegges. Men for en så tilpasningsdyktig art som ulv er det menneskelig inngripen og tilgang på mat som i første rekke begrenser den. I tillegg er ulven en typisk r-selektert art med stor evne til ungeproduksjon, bestandsvekst og spredning til nye områder.

Rovdata er en fantastisk nettportal, og innholdet aksepteres gjennomgående som troverdig av både tilhengere og motstander av store rovdyr. Her leser jeg: «Det ble vinteren 2019-2020 registrert 56 ulver som kun holdt til innenfor Norges grenser. I tillegg ble det registrert 47-50 ulver som lever i grenserevir på begge sider av riksgrensen mot Sverige.»
Disse inngår i en antatt totalbestand i Sør-Skandinavia på 450 ulv. På den norske rødlista er ulven klassifisert som kritisk trua fordi vår nasjonale rødliste ikke tar hensyn til at våre «norske» dyr er en del av en mye større felles bestand med Sverige. For viltbiologer som meg betyr grensene ingenting for vurderingen av bestandens levedyktighet, som rødlista egentlig skal reflektere. Mer enn 100 ulike ulv er registrert i Norge siste år, leser jeg på ferske nyheter.

Dessverre er debatten om ulv lite opptatt av dens økologiske rolle, hvilket gjelder alle våre rovpattedyr. Vi veit for eksempel at fravær av store rovdyr som søker de svakeste dyra gjør «monokulturer» av hjortevilt særlig sårbare for sjukdom. Skumle sjukdommer er allerede påvist i våre hjorteviltbestander.

Vår dyreetikk i vilt- og ulveforvaltningen

Til tross for at alle dyreartene våre inngår i det biologiske mangfoldet som lovprises og skal bevares, forvalter vi dem veldig ulikt. Norsk viltforvaltning preges i stor grad av interessene til jegere og grunneiere, som dermed er godt ivaretatt i jaktforvaltningen. I bakteppet er det også lett å se at økonomiske interesser veier tungt. Det skal for eksempel mye til for at økonomisk lukrativ rypejakt begrenses av det offentlige, sjøl om begge rypeartene både står på rødlista og er nasjonale ansvarsarter. I tillegg er dette nøkkelarter av stor betydning i fjelløkologien, og de har stor opplevelsesverdi for fjellvandrere.

6. mai 2019 la FN`s naturpanel fram en skremmende rapport som viste at det biologiske mangfoldet på kloden er i dramatisk nedgang. I sin utmerkede bok «Verden på vippepunktet» skriver en våre fremste faglige autoriteter, professor Dag Olav Hessen: Den samlede kjøttvekta av alle mennesker på kloden utgjør 36 % av alle vekta til alle pattedyr. Våre husdyr utgjør i tillegg 60 % av den samme biomassen. Det som blir igjen til ville pattedyr, fra mus til elefant, er altså fattige fire prosent. Bare i løpet av de siste 50 år har vi anslagsvis halvert verdens dyrebestander. Altså ikke utryddet dem, men i snitt halvert antall individer.
Dette er forhold vi kjenner igjen også i Norge. Ikke bare har et par millioner sau i norske fjell, vi lar hensynet til saueholdet gå foran villreinen, som vi har et stort internasjonalt ansvar for.

Vern av biologisk mangfold og bærekraftig forvaltning går igjen i både politiske formuleringer og i lovverket, men det blir fort fete ord i festtaler nå det i realiteten er andre faktorer som styrer våre valg. Naturmangfoldloven påpeker i sin § 10 at helhetlig økosystemtenking skal ivaretas. Dessverre legges det altfor lite vekt på økologi i viltforvaltningen. Vi burde hatt jerv i norsk villreinfjell, ikke minst for å holde oppe sunnhetstilstanden i bestandene. Flere av villreinbestandene våre sliter med omfattende fotråte, og den forferdelige skrantesjuka ble i 2020 påvist på Hardangervidda.

Hensynet til saueholdet gjør at store rovdyr ikke aksepteres i våre sørligste villreinfjell. Noen av de valgene som forvaltningen gjør kan virke tilfeldige. Min erfaring er at psykologi, sosiologi og økonomi gjerne kan ha en mer framtredende plass enn biologi på dette fagområdet. Det kulturelle bakteppet har stor betydning, og ingen av rovpattedyra utløser så sterke følelser i «begge leirene» som ulven gjør. Sjøl om andre rovpattedyr tar langt flere bufe så er det noe med måten angrep skjer på som skjerper antipatien; mange dyr tas i ett angrep og mye lidelse følger når svært mange skades i stedet for å drepes effektivt.

Vår forvaltningspraksis og -etikk overfor dyr varierer også over tid. Her er noen eksempler på ytterpunkter på våre holdninger og praksis:

Fra antipati til sympati.
Den brune rotta heter Norway Rat på engelsk og Rattus Norwegicus på latin. Mens giftbruk er forlatt i annen viltforvaltning, har denne avlivningsformen de beste vilkår når det skal tas rotta på rotta. Giftene er tungt nedbrytbare og fører til masse død også hos andre arter, som hubro og rev. For noen tiår siden var gift flittig bruk i bekjempelse av store rovdyr, og da især ulv og rødrev med stryknin. Hadde noen for hundre år siden sagt at Norge ville avsette en ulvesone for å bevare arten i landet, ville en blitt ledd av og idiotforklart. Kanskje vi lykkes så godt med vår bekjempelse av rotter at egne bydeler avsettes til rottesoner om hundre år?

Nytte og konkurrent.
Vi nordmenn er blant de som har lavest toleranse for «konkurrenter» i naturen. Norge har i stor grad framelsket rene monokulturer av hjortevilt, blant annet gjennom rovviltbekjempelse. Fremdeles er det mange som «sliter mentalt» med det dramatiske skiftet i lovverk med hensyn til store rovviltarter, som kom tidlig på 1970-tallet. Nærmest over natta gikk spranget fra statlige skuddordninger for felling, til total fredning og kraftig straffeforfølgning om felling var ulovlig.

Humanitet og jakt.
Det er et enormt fokus på at arter som ulv, elg og villrein ikke skal lide etter skadeskyting. En ulvefelling blir gjerne gjenstand for grundig vurdering av Statens Naturoppsyn. Strenge straffer eller bøter venter de som bryter regelverket. Men det er godt dokumentert at masse småvilt blir skadeskutt under jakt, og i store deler av landet forbyr rettighetshaver bruk av hund som kunne bidradd til å finne skadeskutt småvilt.

Kan ulvedebatten gjøres mer interessant og konstruktiv?

Nylig foreslo Senterungdommen at Norge skulle bli ulvefri, sjøl de naturligvis veit at dette ikke er realistisk politikk, men en effektiv måte å høste applaus i egen «menighet». Når deler av miljøbevegelsen påklager omtrent enhver fellingstillatelse av ulv er dette også like virkelighetsfjernt i mine øyne. For media, som er opptatt av underholdningsverdien i høylydt konflikteskalering, blir ytterpunktene framført av gode medspillere som i liten grad bidrar til at gode løsninger kan komme fram i dialog.

Makta har også et språk, og for miljøvernmyndigheter som kan «trumfe gjennom» sitt syn, kan både et eget stammespråk og storbyforankring oppleves som arrogant og provoserende for mange av de som lever i de aktuelle områdene. Rovviltmotstanden vil ofte oppleves som lynavlederen knytta til all generell avmakt som oppleves i by-land motsetninger. Jeg minnes en replikk jeg fikk fra en engasjert ulvevenn da jeg lanserte kompensasjonstiltak for lokalsamfunnene i ulvesona. «Kompensasjon nei, priviligerte er de!» Med det utgangspunktet er det ikke lett å komme videre i debatten.

Hva bør inngå i en konstruktiv ulvedebatt?

Det var i forbindelse med Stortingets behandling av Rovviltmeldingen i 2004 at en egen sone for bevaring av ynglede ulv i Norge ble vedtatt. Det ble ikke arrangert noen folkeavstemning i dette berørte området. Det var ingen lokalpolitiske prosesser i forkant, slik det ofte er når omfattende endringer skal innføres. Rovviltdebatt i store deler av Norge dreier seg om truslene mot bufeholdet, men dette dominerer ikke i ulvesonen i dag. Tap av husdyr dekkes økonomisk, men det gjør ikke tap i inntekter i annen utmarksnæring knytta til høsting gjennom jakt. At mange opplever frykt for seg selv, sine barn, kjæledyr og brukshunder er naturligvis en reduksjon i livskvalitet. Her finner vi mange armodsbygder med fraflytting og forgubbing.

Kan armodsopplevelsene i ulvesonen snus?

Mange av de berørte lokalsamfunnene i ulvesona sleit allerede før ulven kom med forgubbing og fraflytting, og opplever nå ulven som «tua som velter lasset». Hvordan gjøre det mer attraktivt å bo her, og unngå de enorme motsetningene som dessverre preger så altfor mange mennesker? Kommuner truet av fraflytting gjør allerede mange grep for å stimulere tilflytting og næringsutvikling, men det er Staten som virkelig bør kjenne sin besøkelsestid. Tenk om våre toppolitikere kunne drøfte hvordan storsamfunnet i form av Staten kan «betale samfunnsleia» til de lokalsamfunn som huser familiegrupper i ulvesonen. Her burde vi hyre inn våre ledende bygdesosiologer fra eks. NIBIO og NINA til å forske på mulige kompensasjons- og stimuleringsordninger basert på både nasjonale og internasjonale erfaringer og muligheter.

Et eksempel; i Sverige utbetales det en kompensasjon til samebyene for hver jerveyngling innenfor samebyens beiteområder, 200 000 svenske kroner pr yngling. Rovdata publiserer en felles skandinavisk overvåkingsrapport for jerv som også er grunnlag for utbetalinger til Samebyene. For jerveynglinger på grensen mellom to samebyer deles kompensasjonen. Egentlig er det bare fantasien som setter grensene for tiltaksmuligheter på dette området. Men hvilken spennende arena måtte det ikke være for våre erfarne forskere med bygdeproblematikk og konfliktløsning på CV-en?

Vi må få bedre kunnskap om de kulturelle motsetningene og skikk på kommunikasjonen i ulvedebatten. Vi må finne bedre måter å fremme aksepten for å leve med ulven der den skal finnes. Mer samfunnsforskning, mer felles virkelighetsoppfatning og konstruktiv dialog framfor skyttergravsdebatter.

«Vedtak om felling av ulv». Her kan du lese hele dommen.