Kan du huske vinteren 2018?

Publisert første gang november 2018.

Kommer den ikke snart, vinteren? Det er lett å drømme om i fjor. Da vinteren plutselig kom, og vi kastet oss ut. Så snart barna var i seng kom lykt og skisko på.

I januar med en heseblesende følelse av å gå glipp av noe hver dag vi ikke var ute i den vidunderlige vinteren. Vi må bruke snøen! Marka var full av små lys om kveldene. Det var et virvar av hodelykter, ski og svette. Parkeringsplassene var fulle til langt på kveld. Hadde vi ikke blendet hverandre med lyktene, ville vi sett at vi smilte. Som vi så det på søndagsturene. Smil etter smil innover i skogen. Se på denne dagen! Tenk at vi fikk være i den! Det fortsatte å snø. Vi tok grådig for oss, den ene skituren fulgte den andre. Snøen dalte stadig ned, tykk snø og tynn snø. Først kom gleden: Det fortsetter. Så ble vi godt vant.

I februar tok vi vinteren for gitt. Året før ville vi løpt ut, og året før der, og året før der igjen, lykkelige over turene uten isklister. Nå fikk vi uke etter uke med blåføre. Snøen var myk og hvit, og skisporene var overalt. Vi gikk runder vi ikke hadde gått på flere år, på smale spor mellom tunge trær. Vi trosset grus og biler og gikk helt hjem. Skogsløypene lå blanke og ventet midt i uken. Vi fråtset i kilometer og var trøtte på jobben. Det var en gave.

I mars ble det ble færre lykter om kveldene. Mindre kø ut fra Sørkedalen søndag ettermiddag. Noen sa de lengtet til vår. Men det var nå det ble lys. Vi hadde lys og løyper, føret var godt, det var påske midt i uken. Sene ettermiddager med lav sol mellom trærne og glitrende snø. Soloppgang over Bærumsmarka en tidlig morgen. Stille myrer med gjennomsiktig vinterlys. Tåketunge ettermiddager da trærne stod urørlige og ingen andre var i skogen. Åpenbaringen av lys fra byen da lykten røk en sen kveld. Den beste vinteren er i mars.

Vinteren 2018. De endeløse skiturene. De samme rundene, de nye rundene, med lykt, med lys. Korte turer med barn, lange turer alene. Alt ble det plass til. Følelsen av overflod – tar det ikke slutt? Det tar slutt. Det er derfor det føltes som overflod. For hvem vet om dette var den siste skikkelige vinteren vi fikk. Hvem vet om vi til neste år, og året etter der, og året etter der, bare har ett sted å gå på ski, og det er en isvei i Sørkedalen. Vi vet at vi kommer til å lengte tilbake til turene over den myke snøen på Abbortjern. Vi vet at vi om to, ti eller tjue år ville gitt så mye for å få bare en eneste av de turene vi hadde hver uke den overdådige vinteren 2018. Selv i slutten av mars ga det en følelse av liten tid. Og takknemlighet. Fortsatt kastet vi oss ut. For å slippe å angre til neste år. Og fordi vi aldri blir lei av å kjenne bena bære opp bakkene, se vinterlyset over Blekktjern og høre vinden puste mellom trærne.

Plutselig var den der, den deilige vinteren. Den varte og varte. Hei, vinter! Kommer du snart tilbake? Bare en liten sving? Vi savner deg!