Menn har styrt verden mot stupet

De 16 parene som i 1969 meldte seg til forskningsprosjektet Ektefelledelt arbeidstid hadde muligens lilla skjerf og fotformsko. De var likestillingens frontsoldater. I fire år skulle de delta i et eksperiment. De skulle dele på samme stilling, eller til sammen jobbe 100 prosent. Og de skulle arbeide skift hjemme, med pass av barn, matlaging og klesvask.

Prosjektet var tenkt ut av sosiologen Erik Grønseth og støttet av Norsk Familieråd. Grønseth var opptatt av kvinners plass i arbeidslivet, men også av at mannen skulle realisere seg selv som omsorgsperson. Det ubetalte arbeidet i hjemmet skulle likestilles med lønnsarbeidet.
Modellen hadde god støtte i befolkningen. En måling viste at 45 prosent støttet dobbel deltid, mens én prosent foretrakk en modell der begge jobbet fulltid.

På 1970-tallet var feminismen en radikal visjon om et annet samfunn, der menn og kvinner delte på arbeid og omsorg. Man kan si at det fantes to visjoner. Den ene var at kvinner skulle bli økonomisk selvstendige. Den andre at menn skulle jobbe mindre og ta mer del i omsorgsarbeidet hjemme.
I dag er visjonen blitt til en kamp om posisjoner i arbeidslivet og fordelingen av noen få måneder i babyers første leveår. Den toneangivende delen av feminismen har blitt kapitalismens bemanningsbyrå, et Manpower med to nivåer: Arbeidslinje-feministene som insisterer på heltid for alle. Karriere-feministene som måler likestilling gjennom hvor mange kvinner som klatrer til topps i næringslivet og akademia. (Saken fortsetter)

Få vårt nyhetsbrev gratis hver fredag: Klikk her

I boka Hvem spanderer? skriver Marie Sunde og Isabelle Ringnes på første side at likestilling er et av de aller viktigste virkemidlene for å skape økonomisk vekst. De viser til en McKinsey-rappport som sier at bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet kan øke BNP i Vest-Europa med 2100 milliarder amerikanske dollar innen 2025.
Her finnes ingen drøfting av hvorvidt vestlige land trenger enda mer økonomisk vekst. Selv om vekstlogikken bidrar til masseutryddelse av dyr og arter og ødelegger klimaet.
Det som opprører Sunde og Ringnes, er fakta som at 3,7 ganger flere menn enn kvinner tjener over 800.000 kroner i Norge i dag. Eller at det blant Norges hundre best betalte toppledere er flere som heter Arne enn det er kvinner.
For slike feminister er det ikke galskap hvis en leder i Staten tjener fire millioner. Galskap er det først om en kvinnelig leder bare tjener 3,5.

Jeg iler til og sier: Lik lønn for likt arbeid skal være en selvfølge. Mulighetene til å gjøre karriere bør være like. Friheten til å satse på 80 timers arbeidsuke og 200 reisedøgn i året bør være til stede, for begge kjønn.
Tro bare ikke at karriere-feminismen skaper en bedre verden.
Kvinner skal ikke til topps for å gjøre verden bærekraftig eller mer rettferdig, men for å øke profitten. Som Sunde og Ringnes sier når de holder foredrag for næringslivet: Kvinner i ledelsen betyr bedre muligheter til å nå fram til kvinnelige konsumenter, som kontrollerer 75 prosent av verdens forbruk.

"Omsorgsulempen".
Kampen for likestilling har vært ekstremt viktig. Men den har foregått på menns arena. Den har gitt de tradisjonelt maskuline verdier, som konkurranse og selvhevdelse, enda større forrang. På bekostning av verdier som tradisjonelt ble knyttet til kvinner; omsorg, samarbeid og fellesskap.
Erik Dammann er blant dem som har ment at et mer bærekraftig samfunn må være et feministisk samarbeidssamfunn:
"Vi trenger en ny type feminisme som ikke handler om å spille mannsspillet for å bli leder i konkurransesamfunnet. Kvinner må ikke prøve å bli lik menn. De må jobbe for opprinnelige, kvinnelige verdier: empati, omsorg og ansvar for fellesskapet. Hvis samfunnet var innrettet mot slike verdier hadde vi ikke hatt miljøproblemer, for da hadde vi ikke hatt noen grunn til å slåss om mer."

Man kan bestride at det finnes kvinnelige og mannlige verdier, eller at kvinner skulle være mer empatiske enn menn. Og er det slik at kvinner har et større ansvar for natur og medmennesker enn menn? Nei. Men det er menn som har styrt verden mot kanten av stupet.
Også feminismen må peke ut en ny retning. Og hvem skal løfte betydningen av omsorgsarbeid og tid med familien, om ikke kvinner, som fortsatt setter barna til verden? Om ingen andre enn KrF tar saken, vil alt som har med hjemmearbeid å gjøre, fortsette å falle i status.

Familie- og likestillingspolitikken er redusert til å handle mest om foreldrepermisjonen. Mange tror at det er her den likestilte familien skapes. Det viser hvor avmektige vi er blitt i våre egne liv, hvordan arbeidslivet har vunnet. Det er i årene etter permisjonen at slaget står.
Og selv permisjonstiden er blitt en del av individualismens kampsone. Den sees ikke bare som et gode til fordeling, men også som et hinder. Å ta sin del av permisjonen handler nå like mye om å frita den andre for ulempen ved å være lenge hjemme. I forskningen brukes uttrykk som omsorgsulempen eller karrierebyrden ved det å ha barn. Så er det kanskje ikke så rart at omsorgsarbeid er lavstatus og overlatt til Staten eller til fattige kvinner som forlater egne barn, for å ta seg av våre.

Vi barn av 70-tallet er oppdratt til å tenke på alt som har med familie å gjøre som det motsatte av kvinnesak og likestilling, skriver Kristin Briseid i boka Likestillingslykke.
Feminismen handlet om frigjøring. Fra strukturer som begrenset friheten. Det som ville vært frigjørende for mange kvinner i dag, sier Briseid, er en feminisme som stiller krav om mer tid til omsorg - uten at det går utover den økonomiske selvstendigheten.

Sekstimersdagen.
I en ny og bedre verden bruker mennesker mer tid på hverandre, mindre på
karriere og forbruk. Det er derfor verdt å spørre: Hvor er øko-feminismen? Hvor er feminismens klimaideer? Hvor er paroler som:
Tid i stedet for penger - nei til overforbruk!
Ja til hjemmelaget mat!
Ja til mer tid med unger, familie og venner!

De er ikke i 8. mars-tog. Der er det varianter over abort. Kropp. Seksualitet.
Et stykke bak i noen tog pleier riktignok en god gammel kampsak å dukke opp: Sekstimersdagen.

I Norge ble de første krav om sekstimersdag satt fram av mannlige gruvearbeidere på slutten av 1920-tallet, i protest mot nedbrytende arbeidsdager. På 1970- og 80-tallet ble det kvinnenes sak, fordi det var kvinner som kjente på kroppen hvor krevende det var å kombinere full arbeidsdag med husarbeid og barn. Kvinnefronten trykket t-skjorter med tekster som «Vi vil ha sex, vi vil ha 6-, vi vil ha 6-timers arbeidsdag!» og «Sekstimersdag = mer løpetid for kvinner».

Hva har skjedd siden 1980-tallet? En revolusjon! En ny generasjon fedre der flere vil være mer sammen med barna, som ser deling av husarbeid og barnepass som en naturlig sak. Det er ikke lenger flaut å trille barnevogn, det er flaut å la være.
Erik Grønseths drøm om nye kjønnsroller kan kanskje bli virkelighet.
Men det er noe som gjenstår.
Gradvis har menn oppdaget det kvinner så lenge har visst: Det tar tid å levere og hente i barnehagen, det tar krefter å handle inn og lage middag, følge opp fritidstilbud og bursdager, alt det der. Om kvelden skal noen av oss ta igjen jobb. Det stjeler søvn og truer helsa. Kanskje like ille som gruvearbeid.

Tiden er overmoden for nye krav om kortere arbeidstid. Satt fram av begge kjønn. Som tømrer Alexander Hopland-Wøien sier, når han snakker for sekstimersdagen i Magasinet for fagorganiserte:
"Det må være det ultimate tegnet på likestilling at man kjemper for noe både menn og kvinner vinner på sammen".

Allerede i en NOU fra 1987 ble seks timers arbeidsdag vurdert som det mest effektive for å jevne ut lønnsgapet mellom kvinner og menn. Men siden har politikere, fagforeningsledere og feminister vært mest opptatt av å advare kvinner mot økonomiske konsekvenser av deltidsarbeid. De har snakket om å bygge en heltidskultur. Men som journalisten Magnhild Folkvord skriver: Så lenge det ikke blir koblet til sekstimersdagen, blir dette en moralsk pekefinger mot slitne kvinner som arbeider deltid.

Hvis deltid er en felle, er dobbel fulltid en bombe. Det er som regel kvinner som lukter lunta først og tar konsekvensene. Attpåtil får mange av dem tyn for det.

De glemte parene.
Hvordan gikk det med de 16 parene som skulle dele alt likt? Etter fire år konkluderte forskere at prosjektet var vellykket, utfra deltagernes livskvalitet. Utenlandsk presse og filmteam fra Japan og Sveits kom til Norge for å lage reportasjer om parene.
Så ble prosjektet lagt i skuffen. Det kolliderte for sterkt med arbeidslinja. I en stortingsmelding fra 1974 ble det slått fast at likestilling skulle nås gjennom dobbel fulltid og utbygging av barnehager.
Statsfeminismen gjorde Norge til et av verdens mest likestilte land. Men ideen om dobbel fulltid ble altså støttet av én prosent i befolkningen. Og Erik Grønseth så det som likestillingens worst case scenario.

30 år senere tok sosiologen Margunn Bjørnholt doktorgrad om prosjektet Ektefelledelt arbeidstid, der hun dybdeintervjuet 14 av parene.
Kun tre av de 16 parene var blitt skilt. Noen par mente de burde ha tenkt nøyere igjennom den økonomiske belastningen valget hadde fått. En klar majoritet sa at de hadde opplevd lite stress og økt livskvalitet. De hadde hatt mer tid til å engasjere seg i nærmiljøet. Flere hadde etter hvert fått lederstillinger i arbeidslivet. Et flertall av parene hadde fortsatt med å jobbe deltid også etter at de fem årene var over.

Å leve av til sammen én inntekt er kanskje en utopi i dagens samfunn. To ganger 80 prosent er den moderne, private løsningen, som er mulig for mange. Sekstimersdagen er den politiske løsningen, for fellesskapet. Det er den som kan få likestillingen i mål. Og det er en visjon om et bedre liv, og et skritt mot en grønnere verden.
Gyv løs, puss opp 80-tallsfanene, bli inspirert av noe Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen sa, før han ble finansminister:
"Spørsmålet om sekstimersdagen må ikke reduseres til en forkortelse av arbeidstiden i tradisjonell forstand. Drivkraften er kravet om et endret samfunn - med et endret sett å leve på."