Kjæresten min klatrer over Skagastølsryggen. Spisse tinder. Smale rygger. Klatring som jeg, selv om jeg prøver å ikke være ei sånn som uroer seg, blir litt redd av. Et tau i sekken og kiler i ulike størrelser i selen. Han sender meg snapper av breer med vide sprekker, langstrakt utsikt og en spektakulær solnedgang. Jeg tusler rundt hjemme mellom hauger i Valdres og er frustrert. At han er der oppe og klatrer i høyden, og jeg er her nede og valser, er en klar påminner om at jeg ikke bruker dagene mine på det jeg egentlig vil bruke dem til. Hvorfor er ikke jeg også der oppe?
På en topp på Golsfjellet treffer jeg en gammel bekjent. Hun sier at hun og mannen har snakket om å flytte fra Oslo til Valdres. Det er jo mye finere i Valdres, og fjellene er rett utenfor døra. «Ja, det er nå bare å flytte, det», sier jeg. «Ja, jo, men det er bare det å gjøre det, da», sier hun. Vi har alle ulike ønsker for livet. Hva er det som hindrer oss fra å leve livet vårt i tråd med drømmene våre? Hva er det som gjør at årene går uten at vi gjør det vi vil aller mest?
Eksistensiell skyld er skyld over at vi ikke lever livet vårt slik vi ønsker det. Noen opplever det som en sorg. Det kan kjennes som tristhet, nummenhet eller som dyp frustrasjon og rastløshet. De fleste følelsene forteller oss noe om hva vi vil. Om vi vil nærme oss noe eller gå bort fra det. Er vi redde, bør vi mest sannsynlig gå bort fra det som gjør oss redde. Er vi glade, bør vi gjøre mer av det som gjør oss glade.
Vi oppfatter følelsene gjennom å tolke det som skjer i kroppen vår, som bølger av varme, svie i brystet, svette, rødme, anspente skuldre, rynkede øyenbryn eller at vi smiler. Skyld er en følelse vi opplever gjennom at vi lukker oss for andre; vi trekker oss bort, ser ned, sier lite. Poenget med følelser er, rent evolusjonært, i tillegg til å signalisere til andre hvordan vi har det og hva vi trenger, å signalisere til oss selv hva vi bør gjøre mer eller mindre av. Hvis vi føler skyld overfor oss selv fordi vi sitter på kafé mens vi lengter etter en høyreist fjellvegg, så er det kroppen som sier ifra om at noe bør endres. Men hvorfor sitter vi på kafé når vi vil til Storen? Er ikke det å svikte seg selv? Hvis følelsen vi har på fjellet er behagelig, kanskje til og med en følelse av fullkommenhet og av å gjøre det vi er ment å gjøre, hvis det får oss til å smile, mens det vi føler når vi lengter etter fjellet er tristhet, tomhet og et sug i brystet, hvorfor bor vi da i byen?
Vi har en fri vilje, eller? Alle muligheter? Jeg vil trekke fram Ella, som er hovedpersonen i Skam-oppfølgeren Blanksom gikk på NRK i vår. I kommentarfeltene under serieklippene som ble lagt ut i sanntid er det flere kommentarer som «Ella er et tafatt og egoisitisk nek». Folk skriver og lurer hvorfor hun ikke gjør det slutt med kjæresten. Det er åpenbart i serien at hun kjenner et ubehag sammen med kjæresten og et tydelig velbehag sammen med den nye helgevakten på jobb. Hun har sex med helgevakten før hun klarer å gjøre det slutt med kjæresten. Hvorfor gjør hun det ikke slutt med kjæresten først? Kan det stemme at det er fordi hun bare tenker på seg selv? Det er det flere som har påstått i kommentarfeltet. Jeg mener at det virker mer som at hun tenker på alle andre før hun tenker på seg selv. Utfallet blir problemer for andre, men intensjonen hennes er ikke egoistisk. Intensjonen er å gjøre det beste for fellesskapet.
Å ikke gjøre det man vil kan være drevet av en grunnløs frykt for å gjøre noe som kan bli ubehagelig for andre, også kalt nevrotisk skyld. Dette er en følelse vi har mer eller mindre av, avhengig av hva slags personlighet vi har og hvilke erfaringer vi bærer på. Er vi sensitive for å fange opp andres følelser og behov, kan vi risikere å bli så fylt av andres ønsker at vi glemmer våre egne. For noen går det så langt at de til slutt ikke vet hva de vil selv.
Andre vet hva de vil om de kjenner etter, men det gjør de sjelden. Nevrotisk skyld er skyld over å ta plass med sine ønsker og følelser, altså over å leve sitt eget liv framfor for eksempel det livet foreldrene forventer at en skal leve eller det venner eller en kjæreste ønsker. Ofte kan dette være forventninger man tror andre har til en, men som ikke stemmer. De fleste vil oss vel, eller? I sin mest ekstreme variant kan man føle skyld over å leve. Man opplever å være til for andre, og tar ingen plass med mindre man er trygg på at andre ønsker det. Motsatsen er en som går til alle fjelltoppene han eller hun vil, bare fordi man vil. «Er jeg invitert i bryllup? Åja, jaja, de gifter seg nok like godt uten meg. De har meldt sol i Jotunheimen i helga.»
Da jeg begynte på videregående skole, startet jeg i klasse med ei som kunne skulke norsktimer fordi det var så bra surfevær. Hun levde sitt eget liv, uavhengig av eventuelle reaksjoner fra lærerne. Jeg fulgte lydig med i norsktimen og drømte om å være som henne. Norskstilene hennes ble lest opp av læreren likevel; levende, poetiske og lekne. Jeg beundret henne grenseløst. Jeg kunne i hvert fall ikke være venn med henne. Hun som var så fantastisk. Jeg forholdt meg rolig, som vanlig. Inni meg vokste det likevel noe: En mulighet. Det var mulig å være som henne.
Først da jeg møtte kjæresten min, ti år senere, ble det umulig å la muligheten fortsette å ligge i dvale. At han traverserer Skagastølsryggen minner meg på hva som er mulig, og jeg kan ikke lenger lukke øynene for det. Jeg vil opp dit, og jeg kunne ha vært der, hadde jeg ikke brukt så mye av livet mitt på å være i en tåke. Ella i Blank møter et lignende dilemma når hun skjønner at hun må gjøre det slutt med kjæresten. Hun går fra å være blank og ikke vite hva hun vil, til å kjenne hva hun må gjøre. Følelsen av ubehag kan bli veldig sterk når man skjønner at man ikke lever sitt eget liv, men lever gjennom forventninger man tror andre har til en.
Forventningene kan også komme som et diffust mas fra samfunnet om hva vi bør gjøre, blant annet at vi bør være mest mulig lik alle andre. Vi skal ikke skille oss ut. Vi gjør det de vi kjenner gjør. Psykoanalytikeren og filosofen Robert Stolorow skriver om «å gå seg vill i et de". «De» er et tenkt bilde av alle andre, det «de» gjør og ikke gjør, det må vi også gjøre. Særlig kan dette skje om vi bærer på en skyldfølelse som gjør at vi ikke tør å ta synlig plass. Å skille seg ut er på mange måter å ta sin egen plass og kan kjennes ubehagelig. Selv om det er i vårt eget liv vi tar plass, kan vi få kommentarer fra andre. Det er alltid noen som kan mene noe om det vi gjør.
Den nevrotiske skyldfølelsen, i motsetning til en del andre følelser, er ikke et signal vi bør lytte til. Den forteller oss at vi bør la være å ta plass i vårt eget liv, men det stemmer ikke. Det er en følelse som holder oss nede uten god grunn. Eksistensiell skyld er derimot en positiv kraft, og den kan sprenge oss ut av den nevrotiske tåken. Den minner oss på at vi vil noe. Den eksistensielle skylden er beskrevet av den finske psykoanalytikeren Martti Siirala som «skyld over å ikke møte livet med liv». Hva kan jeg gjøre med at det svir i brystet fordi jeg ikke klatrer langs Skagastølsryggen i helga? Jeg kan gå en tur i dag som utfordrer meg litt mer enn jeg pleier. Jeg kan øve på tekniske klatreferdigheter, å stole på tauet, å feste kiler i sprekker, å finne ro i fjellveggen.
Likevel, bryllupet jeg er invitert i, det dropper jeg ikke. Heller ikke barnedåpen, selv om barnet selv ikke skjønner om jeg er der eller ikke. Fellesskapet er tross alt viktig for meg. Ubehaget jeg kjenner med tanke på å droppe det er ikke bare nevrotisk for meg, men også eksistensielt. Det vet jeg fordi jeg kjenner at jeg vil at livet mitt skal handle om mer enn fjell. Noen ganger kjennes det riktig å være med venner i Oslo framfor å telte i Jotunheimen. Hvordan kjennes det for deg å bo i byen? Er det det livet du ønsker å leve? Bruker du lørdagen på IKEA og kjenner at du ikke er helt til stede fordi du heller ville vært i Sunnmørsalpene? Ikke dytt bort den vonde følelsen. Tenk at det er kroppen din som forteller deg at det er noe du bør endre. Er det noe som kan endres i retning det livet du ønsker? Endre det du kan. Sett deg mål i tråd med det du vil bevege deg mot.
Jeg synes det passer seg å avlutte med et sitat av Arne Næss fra filmen Loop: «Og så oppfordrer jeg til å ta alvorlig de tilstandene vi er i når vi tenker: Nei, dette er ikke hvor jeg i grunnen vil være. Og så (...) puste dypt, tre ganger ganske dypt. Hva er jeg? Hva er jeg? Hva vil jeg? Uten forholdet til noe mer enn det.»